Oppskriften på lykke
Hele oppgangen fulgte interessert med da nye beboere flyttet inn i leiligheten i andre etasje. Det var familien til avdelingslederen på den lokale fabrikken, en viktig arbeidsplass for vår lille norske by.
Hva i alle dager får sånne folk til å flytte i et gammelt bygg? spurte pensjonisten Nina Andreassen venninnene sine. Med de forbindelsene kunne de sikkert fått seg en helt ny leilighet.
Mamma, du må ikke du dømme andre ut fra deg selv. Hvorfor skulle de ville bo i en ny blokk når vi har denne flotte mursteinsgården, med høye tak, store rom, og en gang man kan jogge i? Og den balkongen det er jo nesten et ekstra rom! sukket datteren hennes, tretti år gamle og fremdeles single Anniken, prydet med fargerik sminke. Dessuten fikk de fasttelefon med én gang de flyttet inn. Det er bare tre telefoner på ni leiligheter her i blokka
Du har visst ikke tid til annet enn å skravle på telefonen, småsnappet moren, naboene begynner å bli lei. Og pass deg for å henge for mye hos de nye; de virker ordentlige og opptatte.
Åh, de er da ikke så strenge, og dessuten er de unge datteren deres er bare ni år, og heter Synnøve, svarte Anniken, fornærmet over morens formaninger. Vi er nesten jevngamle, jeg og foreldrene, kanskje bare noen få år som skiller.
De nye naboene viste seg å være hyggelige og smilende. Lise jobbet på skolebiblioteket, og Even hadde allerede ti års fartstid på fabrikken.
Dette kunne Anniken berette selvsikkert når hun slo seg ned på benken ute i bakgården, sammen med moren og hennes venninner.
Og hvor har du fått tak i alt dette slarvet, a? spurte de eldre damene. Skulle tro du jobbet i politiet.
Jeg stikker bare innom for å låne telefonen. De sier i det minste ja, i motsetning til enkelte andre, sa Anniken og siktet til de gangene noen bak låste dører hadde nektet å slippe henne inn, vel vitende om at hun kunne skravle en halvtime i strekk.
Slik lærte Anniken å kjenne nyinnflytterne, og snart ble det en vane å slå av en lang prat på telefonen derfra, enten det var med venninner eller kollegaer alltid i altfor lang tid. Hun dukket stadig opp i nye klær eller i koselige morgenkåper, tydelig på jakt etter vennskap med ekteparet.
Men det tok ikke lang tid før Anniken oppdaget at Even, hver gang hun kom innom, demonstrativt lukket døra slik at han kunne se på TV i fred. Dette ble fort et mønster. Anniken smilte alltid søtt til Lise og takket etter endt samtale, men Lise svarte kun med et nikk og ba henne forsiktig lukke døra.
Kan ikke du bare lukke selv, jeg har henda fulle av mel, forklarte Lise og vi har et sånt fransk selvlåsende lås.
Oi, baker du nå igjen? Det lukter bakst hver eneste dag her jeg kunne aldri fått til noe sånt, sa Anniken.
Jada, det blir boller med vaniljekrem på til frokost. Men jeg har ikke tid til å bake om morgenen, så jeg gjør det nå, smilte Lise og snudde seg tilbake til deigbollen.
Anniken trakk på nesa, misfornøyd over mangelen på hjertevarm gjestfrihet.
Du, Lise, jeg forstår at det er vanskelig å si nei, sa Even en kveld, men telefonen vår er jo opptatt hver eneste ettermiddag. Vennene mine kommer ikke engang gjennom!
Ja, hun føler seg nok så hjemme at hun nesten flytter inn, og jeg får ikke stoppet det, samtykket Lise.
Samme kveld var Anniken igjen på plass, pen og sminket, sittende på puffen i gangen, opptatt med enda en telefonmaraton med venninnen.
Anniken, er du snart ferdig? Vi venter et viktig telefonoppringning, sa Lise etter ti minutter.
Anniken nikket forståelsesfullt og la på men dro straks opp en sjokolade fra lomma og sa:
Men i dag har jeg med noe søtt! La oss ta en kopp te sammen for å bli litt bedre kjent!
Hun marsjerte ut på kjøkkenet og la sjokoladen på bordet.
Nei, du får ta den tilbake. Om Synnøve ser sjokolade, blir hun så fristet, men hun har dessverre allergi mot søtsaker. Så her i huset er sjokolade rett og slett forbudt. Beklager, vi får pent droppe teselskapet.
Hva? Forbudt? utbrøt Anniken, smårød i kinnene. Jaja, jeg mente jo bare å vise litt takknemlighet.
Takk er ikke nødvendig, men vennligst ikke bruk telefonen vår til alt mulig rart. Bare i nød, om du må ringe legen, ambulanse eller brannvesenet det er greit, når som helst. Men ellers ber vi deg respektere at vi også har behov for litt ro, fikk Lise presset frem. Even får samtaler fra jobben, og Synnøve må få gjøre lekser i fred. Vi prøver å ha det stille hjemme.
Anniken puttet sjokoladen tilbake i lommen og gikk uten så mye som et farvel. Hun skjønte ikke hvorfor hun ble møtt med slike avvisninger, og la selvsagt skylden på Lise selv.
Hun er tydeligvis sjalu, forklarte hun senere til sin mor hun vet sikkert godt at jeg både er yngre og mye penere. Jeg ville bare være hyggelig tenk, ikke engang en kopp te bød hun på, selv om jeg kom med sjokolade!
Å du er nå så naiv, Anniken! svarte Nina Andreassen. Du må ikke presse deg inn i andres familieliv. De har ikke bruk for all skravlingen din. Der er ingen gjennomtrekk, de har satt grensene. Det må du tåle. Skaff deg din egen telefon, og inviter naboene til deg heller!
Anniken gjorde et siste forsøk på å bli venninne med Lise. Hun kom innom med en notatbok og spurte pent om oppskriften på bollene.
Kan du ikke heller spørre din egen mamma? Foreldrene våre kan jo alt mulig, svarte Lise forundret. Dessuten lager jeg bare deigen på gefühlen, jeg har aldri hatt noen nøyaktige mål, bare følelser hendene jobber helt av seg selv, lo Lise. Men nå må jeg gå, jeg har dårlig tid. Spør mamma!
Anniken ble rød igjen, og ruslet hjem. Hun visste jo at moren hadde en utslitt kokebok liggende i kjøkkenskapet, full av håndskrevne oppskrifter på alt fra salater og karbonader til klassisk fisk i aspik. Men lysten til å bake var ikke på topp, og mora hadde sluttet å bake for lengst, i sin kamp mot blodtrykk og overvekt.
Allikevel dro Anniken frem kokeboka, og etter å ha bladd likegyldig rundt, fant hun akkurat det hun lette etter, til morens store overraskelse.
Skal du virkelig bake noe? utbrøt Nina Andreassen.
Hvorfor er det så rart? sa Anniken, bøyde hjørnet på riktig side og smekket boka sammen.
Jøss, har du endelig funnet deg en du vil bake for? Er det han Sigurd igjen? Jeg trodde dere var ferdig for lengst, som alle de andre du har datet.
Nei, hvem sier vi har sluttet? svarte datteren irritert. Om jeg vil, så løper han etter meg igjen, skal du se.
Da så, det er vel på tide du får deg mann. Hva var det du så etter i oppskriftsboka, forresten? Kanskje jeg kan hjelpe?
Nei takk, jeg forbereder meg fortsatt mentalt, sukket Anniken.
Men et par dager senere, da moren kom hjem etter kveldsluften, slo duften av fersk bakst imot henne.
Nei, det er ikke mulig Er det boller det lukter her? gispte Nina. Nå må du virkelig ha blitt forelsket, sånn har du aldri stått på kjøkkenet før…
Hvisk litt, mamma, ikke rop så hele blokka hører det, smilte Anniken. Kom hit og smak, da. Og det er ikke vanlige boller det er skoleboller. Klassiske, med hjemmelaget vaniljekrem.
Vannkokeren durte, Anniken hadde satt kopper og nybakt bakst på det rene bordet.
Du får det jammen til, det må jeg si, skrøt moren. Jeg trodde alt håp var ute, men du er jo rene bakemesteren. Flink jente!
Ikke skryt nu, vær ærlig smaker det faktisk bra, eller bare sier du det for å være grei? spurte Anniken.
Har ikke du egne smaksløker? Prøv selv, dette går an å servere! repliserte moren. Og da kom Anniken plutselig på pappa sine gamle ord: Dette er spiselig! Den største hedersbetegnelsen der i gården.
Greit. Da får jeg bake skoleboller til Sigurd neste gang. Tror du han blir glad?
Han blir vill! Faren din forgudet både bollene mine og meg, lo moren bak, inviter, og jeg går på kino med naboen så lenge. Endelig har du fått taket på livet man får ikke menn til å svime av kun med sminke og nye kjoler.
Etter det begynte Sigurd å titte innom stadig oftere. Forholdet gikk så mye bedre, det var mindre krangling, og moren vennte seg til at datteren brukte mer tid på kjøkkenet Sigurd hjalp også til, og latteren runget ut fra gryter og bakeboller.
Da Anniken til slutt fortalte at hun og Sigurd hadde levert inn ekteskapsmelding hos folkeregisteret, ble Nina Andreassen rørt til tårer: endelig, tenkte hun.
Anniken forandret seg, hun ble slankere ivrig etter å være sitt aller beste til bryllupet. Sigurd spurte stadig vekk:
Har du helt sluttet å bake nå? Du må i hvert fall lage skoleboller til bryllupet!
Bryllupet ble tradisjonen tro feiret hjemme, med hjelp fra Annikens mor og tante (Ninas søster). De stelte og styrte på kjøkkenet i to dager, selv om det bare var 20 gjester mest familie.
De nygifte fikk bo i det største rommet i leiligheten. Og året etter ble det installert fasttelefon i alle leilighetene, til stor begeistring for Anniken. Nå ringte hun alle som før, men samtalene var langt mer konsise.
Marit, jeg må legge på, deigen har hevet ferdig og Sigurd kommer straks hjem, vi snakkes!
Med det for hun inn på kjøkkenet, der deigen hevet som en deilig sky i fatet. Anniken var gravid og skulle snart ut i permisjon, men hun roet seg aldri helt bakte og lagde mat for å glede mannen. Og hun elsket det selv også, særlig hjemmelagde skoleboller. Sånt blir det ekte kjærlighet av! Sigurd forgudet henne både for baksten og for alt det andre gode i livet sammen.
