Svigerdatteren min kom i går igjen og leverte barnebarnet på døra for helga, klaget naboen min, Ragnhild, da vi møttes i trappeoppgangen, stemmen hennes disset som på innsiden av en gammel drøm. Jeg får aldri lurt barnet til å spise ordentlig! Mamma sier at prinsesser ikke spiser mye! sier hun, tar to skjeer, og der var det slutt! Sulten og tynn, lyser nesten grønt i det dunkle lyset!
Ragnhild hadde motvilje mot svigerdatteren til sønnen sin, Sverre, fra første stund. Hun likte aldri Synnøve, som var hele syv år eldre enn sønnen. Og Sverre var jo bare guttungen så vidt ferdig med videregående.
Han visste knapt hva kvinner var før henne! gryntet Ragnhild til meg, med blikk som forsvant bak vindskeive dører. Ikke rart han falt for henne på den måten! Hun forførte ham med erfaringen sin, og så var det gjort!
Synnøve var vakker, strålende, en kvinne alle snudde seg etter. Hun tok vare på kroppen sin, hadde alltid gjennomtenkte antrekk, karrieren gikk bare oppover. Jeg så ingenting merkelig i at Sverre falt for henne menn ser med øynene, sier de, og her var det mye å se.
Hun var streng på kostholdet. Sunn mat, ingen snoking i sjokoladeskapet, alt skulle være i balanse. Datteren hennes, lille Sarah, lærte hun til å spise med måte aldri for mye, alltid fornuftig. Du er en prinsesse, og prinsesser mesker seg ikke.
Bare noen måneder etter at de begynte å treffes, var Synnøve gravid. Var det for å trosse sin kommende svigermor, som gjorde hva hun kunne for å sabotere forholdet, eller bare tid og uhell? Det betydde ikke stort. Sverre bestemte seg støtt for å gifte seg han var så vidt blitt 18, hun 25.
Da Sverre mottok vitnemålet sitt, begynte han på teknisk fagskole, jobbet ved siden av og de flyttet i leilighet for seg selv. Til å begynne med leide de, men så kjøpte de seg inn på et lite rom i et gammelt bokollektiv i Oslo. Alt var nytt.
De var lykkelige, de to unge, men Ragnhild gav seg ikke: stadig fant hun noe å kritisere. Maten var for annerledes, skjorten var ikke strøket, barnebarnet hadde feil lue. Synnøve var, i Ragnhilds øyne, kun feil aldri noe godt, bare skår og riper i lakken. Hun gnagde på Synnøve, kjeftet på sønnen.
Synnøve trakk seg mer og mer vekk. Hun leverte og hentet Sarah i barnehagen, på turn, på sjakkskole alltid på farten, alltid i vinden, løpende etter bussen, til treningssenteret, til frisøren. Snart var hun sjeldnere hjemme enn hun ønsket.
Når Sverre kom hjem, var det tomt: datteren på aktiviteter, kona ventet kanskje på henne ett eller annet sted, eller var opptatt med noe annet.
En kveld banket det på døra. Utenfor sto Vibeke, en enke på 38 år med to tenåringsbarn. Kjøkkenkranen på fellestua their på Sagene hadde sprukket og styrtet vann, og hun ba Sverre om hjelp før de fløt ned i etasjen under.
Sverre kunne slikt, fikset det på et blunk. Mens han jobbet, kokte Vibeke makaronier med kjøttkaker. Som takk bød hun ham mat og han sa ja med glede. Synnøve stekte jo aldri kjøttkaker lenger tiden strakk ikke til lenger for hjemmelagd middag.
Slik startet det: Vibeke og Sverre tilbrakte stadig oftere kveldene sammen, koste seg med samtaler og lune måltider på det gamle kjøkkenet. Ingen skjønte hvordan, men plutselig oppsto det noe mellom dem et drag, et sug mot hverandre, som ingen av dem klarte å motstå.
Men bokollektivet i Oslo var fullt av nysgjerrige naboøyne og gløttende dører, alltid noen som fulgte med i skyggene. Noen sladret til Synnøve at mannen hennes tilbrakte sine kvelder hos Vibeke.
Så kom stormen. Hele korridoren var fylt av rop, ekkoene trillet fra dør til dør. Synnøve, stolt av natur og drømmelandskap, kastet Sverre på dør, slengte tingene hans ut i ganga som bunker med løv om høsten.
Det var for sent å dra til foreldrene, ingensteds å gå bare Vibeke åpnet døra si, ville ham inn.
Sarah var seks år da dette skjedde. Sverre var 25. Synnøve 32. Vibeke, i sitt 39. år.
Ragnhild, min nabo, feiret da hun hørte sønnen og Synnøve var separert endelig seier! Men da hun innså at Sverre flyttet inn hos en kvinne med to barn som var fjorten år eldre enn ham, dempet triumfen hennes seg, som om tapet hadde grodd i margen.
Etter årevis med kritikk og misnøye mot Synnøve for alder, ble det nå helt stille som om Ragnhild hadde akseptert skjebnen eller bare resignert i drømmen.
Det er nå 15 år siden Synnøve og Sverre skilte lag. Sverre har bodd med Vibeke siden. De har ingen felles barn. Likevel ser det ut til å være ekte glede mellom dem, selv nå, der Sverre er 40 og Vibeke 54. Ragnhild tar dem imot hjemme uten klager, alt er rolig, som et maleri der ingen beveger seg.
Det rareste av alt: Sverre, som en gang gled rundt i mønstrene fra mors drømmer, smiler som om han sover dypt og trygt, tilfreds.
Er det virkelig sånn at kjærlighet ikke bryr seg om hvem som er eldst, eller bare i drømmer vi har i Oslo?
