Dagbok, 14. april
Jeg har jo ei datter på fem år, og som med alle barn, vokser hun så fort at klærne hennes knapt rekker å bli brukt. Det hoper seg opp med nesten nye kjoler, jakker, gensere og sko noe brukt bare et par ganger, før det blir for smått. Jeg er ikke typen som samler på ting «for minnets skyld», spesielt ikke klær som ikke lenger passer.
Denne helgen satte jeg meg derfor rolig ned, tømte hele garderoben og gikk gjennom alt. Jeg sorterte ut det som fortsatt så helt ut som nytt resten gikk i søpla. Slitte plagg, flekker, hull nei, det gir jeg ikke bort til noen. Det er viktig for meg at det jeg gir, faktisk kan brukes med glede.
Jeg tenkte litt på niesen min, datteren til svigerinnen min Ingrid. Hun er straks fire år. Jeg har merket at hun ofte går i veldig enkle klær, noen ganger det samme flere dager, ikke fordi de har dårlig råd, men fordi Ingrid aldri har brydd seg så veldig om klær. Jeg sa ingenting, men la sammen en god pose med fine klær: kjoler, nærmest splitter nye set, en jakke datteren min brukte knapt to ganger og noen nesten ubrukte sko. Absolutt ingen gamle eller slitte klær. Jeg vasket alt, brettet det pent og ga det til Ingrid med et smil:
«Her, de passer ikke lenger til Frida, men kanskje de er fine for Liv.»
Hun smilte, takket, og jeg tenkte alt var i orden. Men etter noen dager begynte jeg å merke rare blikk. Svigermor sendte meg en melding og lurte på hvorfor jeg «skulle vise frem klær» og få dem til å føle seg dårlige. På et familieselskap så kusinen til mannen min rart på meg, og hilste ikke som hun pleier. Jeg forsto ingenting.
Senere fikk jeg vite gjennom en annen svigerinne at Ingrid hadde snakket om meg at hun følte seg krenket, at jeg hadde gitt dem «rester», at jeg prøvde å fremstille dem som fattige foran familien, og at jeg trodde jeg er noe bedre. Hun sa til og med at jeg kom slepende med store poser, for å vise alt jeg hadde.
Det føltes vondt da jeg hørte dette, blandet sinne og tristhet for det var jo ikke det som var tanken min, i det hele tatt.
Ting toppet seg en søndag på familiemiddag, da Ingrid sa høyt til alle:
«Det er noen som tror de hjelper når de gir bort brukte klær, men egentlig er det bare nedverdigende.»
Jeg frøs helt til. Mannen min så på meg, svigermor tiet, og ingen sa noe. Da skjønte jeg endelig hvor alle kommentarene kom fra.
Jeg svarte rolig, men bestemt. Sa at jeg aldri ville gitt dem ødelagte klær, at jeg kun valgte ut det fineste, og kastet resten, og at hun bare trenger å si ifra om hun ikke vil ha noe mer. Jeg forklarte at jeg ikke aksepterer å bli fremstilt som en dårlig person, når alt jeg ville, var å tenke på barnet hennes.
Etter det har stemningen vært rar. Ingrid prater ikke til meg på samme måte lenger, bare høflige hilsener. Svigermor prøver å være nøytral, men jeg ser det er kleint. Og jeg, jeg sitter igjen med en vond følelse. Tenk at gode intensjoner kan skape så mye uro og konflikt helt uten at jeg ønsket det.
Hva tenker jeg egentlig om dette? Kanskje det rett og slett ikke alltid er mulig å gjøre alle fornøyde.
