10. desember
Hvorfor kom du hjem? Mor stod halvåpen i døren, blikket hardt. Hva skal jeg si til naboene nå? Hvordan skal jeg gå i butikken etter dette? Du er ikke lenger min datter. Folk har nettopp sluttet å hviske bak vår rygg, far og jeg har ikke turt oss inn i butikken på et halvt år. Hvorfor er du her, Ingrid? Hæ?
Hvem der, Gerd?
Din eldste datter er kommet.
Ingrid?
Far åpnet den solide ytterdøren så hengslene skalv. Han så på meg, ovenfra og ned. Jeg kjente meg liten.
Gå hvor du vil, jeg vil ikke se deg mer, sa han og ristet oppgitt på hodet. Og så med den magen…
Jeg sa ingenting. Så opp under de tette, mørke luggen, håpet at de kanskje ville ombestemme seg og la meg inn. Jeg hadde ingen andre steder å gå lengre. Av jobben hadde jeg fått sparken da magen ble synlig. Pengene jeg betalte til fru Henriksen for rommet holdt ikke lenger, og uten penger uten sted å bo. Ingen ville prøve å forstå. Jeg var redd. Alene.
Jeg trakk meg ned trappen, holdt meg om magen. Hjerter av stein, tenkte jeg mens mor snudde seg bort.
Far smalt igjen døren.
Jeg var nær ved å bryte ut i gråt, men bet tennene sammen. Lille i magen vendte urolig på seg, kjente vel at jeg var opprørt. Så reiste jeg altså hjem til mine egne og ble jaget bort.
Snøen knirket under støvlene, trøstende. Jeg trillet porten bak meg og kastet et blikk mot kjøkkenvinduet der lyset stod på. Gardinen var trukket for. De ville ikke engang se på meg.
Det var varmt og lunt inne på bygdas lille nærbutikk. Jeg steg inn, snudde meg rundt alt var som før. Til høyre disken, fru Elise bak kassa, til venstre to glassmontrer og et blåmalt skap med lås.
Kan jeg få et brød, takk, sa jeg, og telles småmynter.
Å, der er du! utbrøt Elise, men jeg så henne ikke i øynene. Ba bare igjen:
Bare et brød, takk.
Ja, vær så god. Egentlig har jeg vel ikke lov, men min jobb er å selge…
Hun rakte meg brødet, skulle si mer, men da kom et ungt par inn i butikken.
Jeg prøvde å gjemme brødet. Det var stort og ferskt, umulig å presse ned i vesken, luktet så hjemme jeg ville helst spise det med én gang.
Elise begynte straks å hviske med det unge paret, nikket i min retning. Jeg forsøkte å ikke høre, skyndte meg ut.
Snøfnugg dalte ned, vinden stilnet. Jeg rev av en bit av brødet, lukket øynene. Én bekymring mindre.
Bak butikken lente jeg meg mot veggen og spiste små biter mens jeg lukket øynene. Brødet duftet barndom, minner og glemt trygghet…
Ingrid? Stemmen foran meg fikk meg til å skvette.
Jeg åpnet øynene. Der stod gamle fru Berit i pels og ullskaut.
Hvorfor står du her og gjemmer deg?
Det var ingenting å si. Jeg har ingen steder å gå, foreldrene mine kastet meg ut, sa jeg bare.
Klarte du deg ikke i byen heller? nikket hun.
Jeg trakk på skuldrene.
Kom, sa hun. Mer spurte hun ikke.
Hun stabbet avgårde med stokken, og jeg ble stående igjen litt. Tung i kroppen av utmattelse, men fulgte likevel etter henne. Ville bare sove. I dag var jeg sliten.
Innerst i bygda stod det gamle huset hennes. Jeg husket det, for vi pleide, Andreas og jeg, å løpe forbi det på vei til vårt hemmelige sted ute ved jordene. En gang vinket han i porten:
Hei bestemor, jeg kommer innom i morgen!
God dag, sa jeg høflig.
Fru Berit hadde ikke sett meg mange ganger, men hun husket. Hvordan skulle hun vel ikke det, etter alt som hadde skjedd? Nå ønsket jeg kun å spole tilbake tiden, la alt forsvinne, kjenne leppene hans mot mine igjen, være ung og bekymringsløs…
Hvorfor Mads i niende plutselig skulle legge merke til meg, vet jeg enda ikke. Han bare trakk på skuldrene når jeg spurte: ikke pen, stille, ikke særlig flink på skolen engang.
Men jeg tok imot oppmerksomheten. Hvordan sier man nei? Det er godt å bli likt. Mads bar sekken min, fulgte meg hjem. Det ble kjærlighet av vennskapet eller noe slikt. Vi snakket allerede om bryllup.
Når Mads er tilbake fra militæret, da kan vi planlegge, sa foreldrene våre. De begynte til og med å samle på poteter og tørrfisk.
Andreas møtte jeg helt tilfeldig. Alt skyldtes et tordenvær midt på en solskinnsdag.
Det var juli, trykkende varmt. Jeg var akkurat kommet hjem etter å ha vært i byen for å forhøre meg om studier. Mads var igjen hjemme og hjalp far. Fra bussholdeplassen til bygda var det noen kilometer.
En mørk sky nærmet seg bak meg, mens det foran var grønt og blått.
Tordenet kom brått, jeg hoppet til, dekket hodet med hendene. Regnet var nesten på meg. Jeg tok av sandalene, la dem i posen og løp. Vannet pisket meg plutselig på ryggen.
Bak meg kom en bil. En ung mann dro meg inn i bilen sin.
Jeg har tutet etter deg lenge, men du hørte vel ikke. For et regnvær! Er du våt? Han rakte meg genseren han hadde på og la den rundt skuldrene mine.
Jeg og far bor på gården, vet du. Jeg heter Andreas. Husker du ikke meg? Kåre Smiths sønn.
Ingrid, sa jeg lavt.
Vi stod parkert og så etter skylaget.
Han fortalte at han hadde droppet videre studier, jobber på gården med faren etter at moren gikk bort da han var tretten. Arbeid fantes, og mer trengte ikke han.
Da vi stoppet foran huset mitt, smilte han. Jeg smilte tilbake. Det føltes som vi hadde vært venner hele livet.
Slik følte jeg ikke med Mads. Ingen varme, ingenting.
Senere den kvelden gikk jeg rundt med et smil. Mor merket det, men forstod ikke hvorfor. Hun spurte, men hvem forteller slikt?
Nå så jeg på hver bil som passerte gjennom bygda. Kunne det være ham?
Jeg fikk endelig mot til å si til Mads at vi måtte slutte å treffes.
Er du gal? sa han.
Du skal jo i militæret, jeg skal studere. Vi kan jo heller møtes som venner, og hvem vet, kanskje i fremtiden…
Han aksepterte det ikke. Jeg har jo elsket deg siden niende! ropte han.
Neste dag kom hans foreldre, rasende og høylytte. Anklaget alle. Jeg listet meg ut bakdøra, løp ut over jordet, inn i skogen.
Plutselig hørte jeg noen rope navnet mitt.
Andreas stod borte ved grusveien med bilen.
Hei, Ingrid. Skal jeg kjøre deg hjem?
Nei… jeg kranglet med alle hjemme. Alt er kaotisk. Jeg tenker hele tiden på deg… skjønner du?
Jeg skjønner. Jeg har tenkt på deg siden jeg så deg den regndagen. Kom deg med hjem igjen!
Han la armen rundt meg. Leppene hans mot mine, forsiktige, varme.
Vi stod der lenge, visste begge at alt skulle ordne seg.
Jeg kom ikke hjem før mor hadde slått av lyset i stua.
Hva har du gjort, datter? Etter tre år med Mads lar du ham gå. Kan man bare gjøre slikt?
Jeg elsker en annen. På ordentlig, ropte jeg.
Hva?
Nå blir det eksamenslesing hjemme, sa far da han kom, Jeg skal passe på deg.
Foreldrene klarte ikke å holde meg inne. Jeg møtte Andreas i skjul, hver gang vi kunne.
Noen i bygda så oss sammen, og ryktene gikk straks til Mads. Guttene havnet i slåsskamp nede ved elva. To bestemødre klynket, andre stod og så på.
Andreas forsvant over kanten, kjempet for å holde balansen, så var det ingen der. Faren hans rakk så vidt å hive skoene og hoppe etter.
Ingrid, kom!, ropte min gamle klassevenninne Astrid ivrig. Det har vært slåsskamp nede ved elva, Andreas falt i vannet!
Da jeg kom til elvebredden var ambulansen allerede kjørt.
Jeg kjente beina gi etter. Jeg sank sammen i gresset.
Ferdigleket kjærlighet nå?! ropte Mads sin mor over meg. Nå mister jeg også min sønn! Alt er din skyld!
Nei…, var alt jeg fikk sagt.
Hjemme la jeg meg på sengen, samlet tingene mine, tok dokumentene og de siste kronene jeg hadde igjen, og dro til byen med første buss.
Det begynte å skumre da jeg og fru Berit kom til huset hennes. Et tynt lag snø dekket bakken.
Føttene verker alltid før uvær, se, sa hun og satte seg på benken ved døren for å ta av støvlene.
Kan jeg hjelpe til? spurte jeg.
Nei, du skal ikke dulle. Da blir jeg lat, og det har jeg ikke tid til. Hvor langt er du på vei nå?
Termin i februar.
Snart da… Det er Andreas’ barn? Hun så meg inn i øynene.
Ja, svarte jeg uten å senke blikket.
Sikker?
Savner ham hver dag.
Skal gjøre i stand et rom til deg. I morgen ser vi hva mer vi kan gjøre.
Huset bestod av to små rom. Jeg gjenkjente lukten Andreas hadde av og til kommet med boller fra bestemor.
Jeg vred meg lenge i sengen, fikk ikke sove før en tykk oransje katt hoppet opp og la seg inntil magen min. Jeg lot den ligge trengte den varmen.
Neste morgen våknet jeg til duften av gjærbakst.
Vil du ha boller med syltetøy eller kål, Ingrid?
Syltetøy, sa jeg og holdt meg for magen.
Hva var navnet ditt igjen? Jeg kalte deg bare jenta til Andreas.
Ingrid, svarte jeg forsiktig.
Berit er mitt, Berit Andersen, lo hun fra kjøkkenet. Oj, det er ikke lenge til, jenta mi. Hun kommer før termin.
Hun? spurte jeg.
Hjertet mitt sier det.
En uke senere, som Berit hadde sagt, begynte fødselen. Vi kjørte tidlig til sykehuset, og den ettermiddagen var datteren min født.
Takk, Ingrid, sa Berit med jenta i armene.
For hva?
For sannheten. Dette er lillejenta til Andreas. Den lille tåa hennes er akkurat som hans var kort på venstre fot. Han vil bli så glad.
Hvem da?
Andreas selvsagt.
Hva…? Er han… lever han? Jeg begynte å gråte, kunne ikke stoppe.
Du visste ikke? Jenta mi, han lever, svak, men levende, trøstet Berit.
Jeg må til ham, farmor Berit! Jeg klarer ikke ligge her når han er her hjemme.
Han er hjemme i bygda. Men du må hvile litt nå. Ammingen forsvinner om du stresser. Nå vet du han forsvinner ingen steder.
Jeg kunne ikke annet enn å gråte.
Senere, da jeg kom tilbake til bygda, kom Berit inn med faren til Andreas.
Se, da! Sier ikke navnet seg selv? Sofia Andreasdatter!
Faren så ikke på meg, men smilte mot jenta.
Hun er skrevet inn på Andreas? spurte han.
Se tåa! sa Berit stolt.
Takk, Ingrid. For barnebarnet. Andreas vet det ikke ennå. Skal vi dra?
Ja, jeg er klar.
Foreldrene dine har hørt hvor du er, sier Berit, og lurer på når de kan komme.
Ikke enda, sa jeg.
Ved døren måtte jeg samle meg. Andreas’ far gikk inn først, tok av seg skoene, løftet barnebarnet og nikket inn mot rommet.
Jeg gikk sakte etter. Der var han. Han lå i sengen ved vinduet, så ned i mobiltelefonen.
Andreas… Jeg strakte hendene mot ham.
Han så opp, smilte overrasket og brekte ut armene. Jeg la meg inntil og gråt.
Se her, pappa ta imot datteren din.
Hva?! Datter?
Ja, vår datter, nikket faren hans stolt. Sofia Andreasdatter liker du det?
Berit og faren trakk seg ut på kjøkkenet med jenta. Jeg satt meg ved siden av Andreas og pustet lettet ut.
Jeg visste ikke at du levde, Andreas… Ingen sa noe. Men nå reiser jeg aldri igjen.
Ikke gå. Jeg er så lykkelig. Min kjære og min datter ved min side…
Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe. Men akkurat her, akkurat nå, er jeg hjemme.
