Ut av leiligheten min! sa moren.
Gå ut, sa moren, rolig og uten å heve stemmen.
Siri løftet et øyenbryn og lente seg tilbake i kjøkkenstolen hun tok det for gitt at moren snakket til venninnen.
Ut av leiligheten min! Ingrid vendte seg mot datteren.
Marit, har du sett posten? venninnen stormet inn på kjøkkenet uten å ta av seg kåpen. Sigrid har fått baby! Tre og et halvt kilo, femtitre centimeter.
Ser akkurat ut som faren, samme oppstoppernese. Jeg har allerede løpt byen rundt og kjøpt bodyer og pysjer. Hvorfor ser du så betuttet ut?
Gratulerer, Ingrid. Kjempeglad på deres vegne, Marit reiste seg for å sette på te til venninnen. Sett deg, ta av kåpen i det minste.
Ah, har ikke tid til å sitte, Ingrid slo seg ned på stolkanten. Så mye som skal gjøres! Siri er så flink, gjør alt selv, står på dag og natt.
Mannen hennes er gull verdt, de har fått leilighet med boliglån, og holder på med oppussingen. Jeg er så stolt av dattera mi. Jeg har tydeligvis oppdratt henne riktig!
Marit satte tekoppen stille foran venninnen. Jada, riktig… Bare om Ingrid hadde visst…
***
For to år siden, kom Siri, Ingrids datter, uanmeldt til Marit, øynene hovne av gråt og hendene skalv.
Tante Marit, vær så snill, ikke si det til mamma. Jeg ber deg! Hvis hun får vite det, så går hjertet hennes til grunne, hikstet Siri, mens hun vred nervøst på et gjennomvått lommetørkle.
Siri, ro deg ned nå. Fortell, hva har skjedd? Marit ble oppriktig bekymret.
Jeg jeg var på jobb… Siri snufset. Noen på kontoret fikk penger stjålet fra veska. Femti tusen kroner.
Kameraene filmet at jeg gikk inn i rommet alene, ingen andre var der. Men jeg tok dem ikke, tante Marit, jeg sverger!
Likevel sa de: enten gir du oss femti tusen kroner innen lunsj i morgen, eller så melder vi deg til politiet.
De har til og med et ‘vitne’ som angivelig så meg gjemme lommeboka.
De feller meg i fella, tante Marit! Men hvem kommer til å tro meg?
Femti tusen? Marit rynket pannen. Hvorfor gikk du ikke til faren din?
Jeg prøvde! Siri brast ut i en ny gråtetok. Han sa det var min egen feil, og at jeg ikke fikk én krone fra ham, når jeg var så dum.
Han sa: Gå til politiet, der lærer du det livet handler om.
Han slapp meg ikke engang inn, ropte bare fra døra.
Tante Marit, jeg har ingen andre. Jeg har tjue tusen, det er alt jeg har spart. Jeg mangler tretti.
Og Ingrid? Har du ikke fortalt det til henne? Hun er jo moren din.
Aldri! Mamma spiser meg levende. Hun sier jo alltid at jeg er hennes skam, og nå tyveri
Hun jobber jo på skolen, alle vet hvem vi er.
Vær så snill, lån meg tretti tusen, gjør du? Jeg sverger at jeg betaler to-tre tusen i uka tilbake. Jeg har allerede funnet meg ny jobb!
Vær så snill, tante Marit!
Marit fikk så vondt i hjertet av jenta. Tjue år gammel, livet har så vidt begynt, og allerede dette preget.
Faren ville ikke hjelpe, han snudde ryggen til, og moren ja, hun hadde sikkert kjeftet henne sønder og sammen
Hvem gjør vel aldri feil? tenkte Marit.
Siri greide ikke stoppe tårene.
Jaja, sa hun. Jeg har de pengene. Skulle spart til tenner, men tennene får vente.
Men du må love at dette er siste gangen. Og jeg sier ingenting til moren din, så lenge du er så redd.
Tusen takk! Tusen takk, tante Marit! Du har reddet livet mitt! Siri kastet seg om halsen hennes.
Første uka kom Siri faktisk innom med to tusen. Glad og lettet, fortalte at alt var ordnet, ingen politi, ny jobb på plass.
Men så… sluttet hun bare å svare på meldinger. En, to, tre måneder. Marit så henne i selskaper hos Ingrid, men Siri handlet som om hun nesten ikke kjente henne et kaldt hei og ikke mer.
Marit presset ikke. Hun tenkte:
Hun er ung, sikkert flaut for henne, derfor holder hun avstand.
Hun besluttet seg for å ettergi de tretti tusen. Vennskapet var viktigere enn penger.
***
Hører du etter, eller? Ingrid veivet hånden foran Marits ansikt. Hva drømmer du deg bort til?
Å, bare mine egne ting, Marit ristet litt på hodet.
Hør nå, Ingrid dempet stemmen. Jeg traff Kjersti, husker du, den gamle naboen vår? Hun kom bort til meg på butikken i går. Virket så merkelig.
Spurte ut om Sigrid, om hun hadde betalt noen gjeld. Jeg forsto ingenting.
Jeg sa til henne at Siri tjener sine egne penger og er selvstendig. Da smilte Kjersti bare skjevt og gikk.
Vet du om Siri har lånt noe fra henne?
Marit fikk hjertet i halsen igjen.
Nei, Ingrid. Kanskje bare småting.
Vel, jeg må videre. Må innom apoteket, sa Ingrid, ga Marit en kjapp klem og hastet ut.
Senere utpå kvelden orket ikke Marit mer. Hun fant nummeret til Kjersti og ringte.
Hei, Kjersti, det er Marit. Du så Ingrid i dag? Hva var det for noe med denne gjelden?
I andre enden kom en dyp sukk.
Ah, Marit Jeg trodde du visste. Du har jo alltid vært nærmest dem.
To år tilbake kom Siri spurtenes til meg. Helt opphovnet, gråt masse. Sa hun var anklaget for tyveri på jobb.
Hun sa det sto om tretti tusen kroner, ellers trua de med fengsel. Tryglet om å ikke si det til moren, og gråt forferdelig.
Jeg var dum nok til å låne henne pengene. Hun lovet å betale tilbake om en måned. Så forsvant hun…
Marit grep hardt rundt telefonen.
Tretti tusen? spurte hun. Akkurat tretti?
Ja. Sa det var det som manglet. Etter et halvt år satt hun inn fem hundre kroner. Og så ble det stille.
Og fra Vera i oppgangen fikk jeg høre at Siri hadde fortalt samme historie til henne.
Vera lånte henne førti tusen.
Og gamle fru Solberg, læreren deres, ‘hjalp også’ Siri. Hun ga faktisk femti tusen.
Vent litt Marit satte seg besværet ned på sofaen. Mener du at hun ba alle om omtrent samme sum? Med samme fortelling?
Det stemmer, Kjerstis stemme var hard. Jenta vår har gjort runder på alle ingens venninner. Tretti-førti tusen fra hver.
Historien om tyveriet fant hun på. Hun tryglet så vi fikk vondt av henne. Vi har jo alle vært så glade i Ingrid, så ingen ville plage henne med dette.
Og Siri vel, hun koste seg for disse pengene. En måned senere var det bilder fra Tyrkia på Facebook.
Jeg ga henne også tretti tusen, sa Marit lavt.
Da er vi i alle fall fem-seks stykker. Dette er forretning for henne, Marit.
Det er ikke ungdommens dumhet, det er ren svindel. Og Ingrid vet ingenting. Hun går rundt og er stolt av dattera. Men dattera er en tyv
Marit la på røret. Det suste for ørene. Penger følte hun ingen bitterhet over de hadde hun for lengst avskrevet.
Men kvalmen over hvor beregnende og hensynsløs en tjueåring kunne være, med voksne kvinners tillit og godhet, satt dypere.
***
Neste dag gikk Marit hjem til Ingrid. Hun skulle ikke lage skandale. Hun trengte bare å se Siri i øynene.
Siri hadde nettopp kommet hjem fra barsel, og mens oppussingen pågikk i leiligheten, holdt hun til hos moren.
Å, tante Marit! Siri smilte stivt da hun så morens venninne i døra. Kom inn. Vil du ha te?
Ingrid stelte ved kjøkkenbenken.
Heisann, Marit. Hvorfor ringte du ikke først?
Marit satte seg rett overfor Siri.
Siri, begynte hun lavt og tydelig. Jeg møtte Kjersti. Og Vera. Og fru Solberg. I går kveld slo vi oss sammen, oss som har blitt hjelpere i nødens stund.
Siri stivnet, bleknet, kastet et blikk mot moren som sto med ryggen til.
Hva mener du, Marit? Ingrid snudde seg.
Siri vet hva jeg snakker om, svarte Marit uten å slippe datteren med blikket. Husker du den vonde saken for to år siden, Siri?
Da du ba meg om tretti tusen? Kjersti, tretti. Vera, førti. Fru Solberg, femti.
Vi var alle på redningsaksjon for deg. Hver av oss trodde vi var de eneste som visste om din hemmelighet.
Tekannen i Ingrids hånd ristet, kokende vann sildret på plata og freste.
Hvilke femti tusen? Ingrid satte kjelen forsiktig fra seg. Siri? Hva snakker hun om? Har du lånt penger av vennene mine? Til og med fra fru Solberg?!
Mamma… det var ikke sånn… Siri begynte å stamme. Jeg… jeg betalte tilbake… nesten…
Du betalte aldri tilbake, Siri, avbrøt Marit. Du ga meg to tusen for syns skyld, så forduftet du.
Du hentet nær to hundre tusen fra oss, fant på en historie om nød. Vi holdt det hemmelig for ikke å såre moren din.
Men i går skjønte jeg at det var vi som var dumme.
Siri, se på meg nå. Du presset penger ut av mine venninner?! Fant du på historien om tyveriet for å stjele fra de som har vært våre nærmeste?
Mamma, jeg trengte penger til å flytte! skrek Siri. Dere ga meg aldri hjelp!
Pappa nektet å gi meg en krone, og jeg var nødt til å komme meg videre!
Hva så? De har penger i bøtter og spann, jeg tok jo ikke det siste!
Marit fikk en bismak i munnen. Slik var det altså
Nå forstår jeg. Unnskyld, Ingrid, for at jeg forteller deg dette nå. Men jeg kan ikke tie lenger.
Jeg vil ikke støtte sånn oppførsel. Hun tror at vi er noen idioter!
Ingrid sto med begge hendene støttet mot bordet, skuldrene ristet.
Ut, sa hun rolig.
Siri lo hånlig og lente seg tilbake, sikker på at moren snakket til Marit.
Ut av min leilighet! sa Ingrid, denne gangen til datteren. Samle tingene dine, og dra til mannen din. Jeg vil ikke se deg her mer!
Siris ansikt bleknet.
Mamma, jeg har en baby! Jeg må ikke bli stresset!
Du har ingen mor, Siri. Moren var hun jeg trodde var ærlig. Du du er en tyv.
Fru Solberg Herregud, hun ringte jo daglig og spurte hvordan det gikk, og ikke et ord sa hun Hvordan skal jeg kunne se henne i øynene igjen?! Hvordan?!
Siri grep veska, slengte et kjøkkenhåndkle på gulvet.
Kvel dere i pengene deres! ropte hun, Gammle ubrukelige kjerringer! Dra dit peppern gror, begge to!
Hun stormet inn på rommet, hentet babyluggen, og forlot leiligheten.
Ingrid sank sammen på stolen og dekket ansiktet i hendene. Marit følte seg fæl.
Unnskyld, Ingrid
Nei, Marit. Du må tilgi meg. For at jeg oppdro en slik skam. Jeg trodde virkelig hun klarte seg selv. Og så Herregud, hvilken skam
Marit la en hånd på venninnens skulder, og Ingrid brøt sammen i gråt.
***
En uke senere reiste Siris mann, blek og med sorg i øynene, rundt til alle kreditorene, bad om unnskyldning og lovet å betale tilbake.
Og jammen, så begynte tilbakebetalingene Ingrid ga femti tusen til fru Solberg for dattera si.
Marit føler ikke skyld den som lurer andre, må få konsekvenser. Ikke sant?
