29. november
Kjære dagbok,
I dag satt jeg og laget laks og pakket inn i lefser sammen med mamma. Hun stekte lefsene på den gamle støpejernspannen, snudde dem elegant med et raskt håndledd. Jeg, som alltid, sto for fyllet. Jeg skar røkelaksen jeg hadde kjøpt på torget, rev litt Jarlsberg, hakket dill og persille, la rømme i en liten bolle av porselen.
Familien var samlet hos mamma siste søndag i november, akkurat som vi pleier, hvert eneste år. Først lefser, så planleggingen av jul og nyttår.
Vi satt alle rundt det store bordet. Søsteren min, Ingvild, og mannen hennes, Eirik. Onkel Per og tante Åse, fetterne mine Trygve og Henrik. Alle spiste lefser, drakk varm te, pratet og lo.
Ragnhild, kan du sende laksen? spurte Ingvild og rakte hånden over bordet.
Her, bare ta, svarte jeg.
Hun tok fatet og la generøst med laks på lefsa si.
Den laksen er god. Skikkelig fersk, ser det ut til.
Kjøpte den på torget. Litt dyrt, men det er jo ikke hverdagsmat.
Onkel Per helte mer te i koppen sin.
Vel, folkens, skal vi ta det viktigste? Julen og nyttår kommer fort! Hvor skal vi feire i år?
Alle så på hverandre. Ingvild var først ut.
Hvor ellers? Hos Ragnhild, selvsagt. Som alltid. Hun har jo størst plass, og alle får plass rundt bordet.
Jeg så opp på henne fra tallerkenen min.
Er det ikke andre forslag?
Ingen kan få plass til hele gjengen i leilighetene sine. Dessuten er det blitt tradisjon nå.
Tradisjon, ja, gjentok jeg rolig.
Tante Åse la ned lefsen sin og tørket munnen med en serviett.
Og så må du bake den kaken din igjen, Ragnhild. Suksessterte, det er den beste jeg har smakt. Vi snakket om den hele uka etterpå i fjor.
Og husk å ta med mer lodderogn, sa onkel Per mens han slurpet i seg teen. Den gikk unna på et blunk i fjor. Kjøp to glass i år, minst!
Jeg så på de fornøyde ansiktene rundt bordet, smilene, smulene i munnvikene. Så på mannen min. Han satt med nesen i telefonen og sa ingenting, men jeg så på skuldrene hans at han hørte alt. Som alltid.
Sønnen min, Magnus, nikket til musikken i øreproppene sine. Han er seksten da er voksensamtaler ganske uinteressante.
Så, hva sier du, Ragnhild? insisterte Ingvild.
Greit, svarte jeg lavt.
Men det knakk noe inni meg. Hjemme, da vi kom inn døra, kom Erik brått på meg.
Skal vi mate hele slekta igjen? Dette må få en slutt nå. Magnus og jeg har bedt deg i flere år om å sette foten ned.
Jeg vet ikke Jeg hang fra meg jakka.
Hva mener du med «vet ikke»? Du sa jo ja! Du nikket og ferdig!
Jeg sa ja, men jeg sa ikke at jeg skal betale alt selv.
Han stoppet i gangen og så forskrekket på meg.
Hva planlegger du?
Vi får se. Jeg vet ikke helt ennå. Men jeg finner på noe.
Jeg gikk ut på kjøkkenet, satte på kaffetrakteren og hentet fram laptopen. Åpnet Excel. Så ned på det tomme regnearket.
Jeg begynte å telle opp fra i fjor: Kjøtt kalkun og okse. Fisk og lodderogn. Reker, kamskjell, og så videre. Frukt klementiner, druer, ananas. Søtsaker sjokolade, småkaker, marsipan. Kake suksessterte. Jeg satte opp tallene i kolonner, summerte, regnet ut. I tillegg: drikke, brød, kaffe, saus, småting.
Så tok jeg for meg året før der igjen. Samme greia. Og året før det, det samme. Summen steg hvert år.
Erik tittet meg over skulderen.
Hvor mye blir det?
Se selv.
Han så på tallet nederst og plystret lavt.
Oi. Jeg ante ikke at det var så mye. Det er jo omtrent en månedslønn.
Mer. Det er halvannen månedslønn. Jeg har ikke engang tatt med alt. Bordpynt, stearinlys, servietter, engangsservice. Må legge til flere tusen kroner til.
Går det virkelig så mye, hvert eneste år?
Hvert år. Og de kommer, spiser, drikker, ler og takker knapt for maten. De tar det som en selvfølge.
Hva tenker du å gjøre, da?
Jeg skal snakke med dem.
Uken derpå ringte jeg Ingvild.
Kan vi prate litt?
Har det skjedd noe? Du høres rar ut.
Om nyttårsaften. Kom over en dag, så går vi gjennom det.
Ingvild kom tidlig lørdag formiddag, litt mistenksom. Satte seg ved kjøkkenbordet. Jeg rakte henne en kopp te.
Hva er det som haster sånn?
Jeg la utskriften av regnearket mitt på bordet foran henne.
Jeg har regnet ut hva jeg bruker på felles nyttårsfeiring hvert år. Se her.
Hun så fort over tallene. Ansiktet forandret seg.
Men vi har da aldri bedt om lodderogn eller stor oksestek?
Jo, det har dere. Onkel Per klaget i fjor og ville ha kalkun i stedet for kylling, og lodderogn var det han som maste om.
Ingvild tok en slurk te, satte koppen ned, så plutselig på meg med et annet uttrykk.
Hva vil du, da?
Jeg klarer ikke å ta alle utgifter alene lenger. Vi må finne en bedre løsning. Enten deler vi alt på ordentlig vis, eller så bidrar hver familie med noe. Jeg kan gjerne lage maten og ha folk her, men jeg betaler ikke alt mer.
Ingvild hostet, jeg rakte henne en serviett.
Mener du det? Har du blitt fattig, eller hva?
Nei. Jeg bare orker ikke å sponse mat for ti stykker tredje året på rad!
Men vi er jo familie, Ragnhild! Skal vi virkelig begynne med regnskap mellom slekt?
Ja, særlig i familien må vi være åpne og rettferdige.
Har du og Erik problemer, eller noe? Har han mistet jobben?
Nei, alt er vanlig her. Jeg vil bare ha litt rettferdighet.
Ingvild reiste seg og gikk en runde på kjøkkenet før hun stoppet ved vasken.
Dette er smålig. Sånn driver man ikke med familie!
Det er ikke småpenger! Det er titusenvis av kroner i året. Om du vil ha detaljene, kan du få dem.
Ikke nødvendig. Jeg skjønner. Du synes at vi utnytter deg.
Jeg har ikke sagt dét. Bare at jeg vil dele på det. Jeg syns det er rettferdig.
Da får vel jeg ta med familien min et annet sted på nyttår.
Ja, gjør det om det ikke passer.
Ingvild tok veska si.
Du har forandret deg, Ragnhild. Før var du snillere.
Nei, jeg var bare dummere. Nå er jeg bare sliten.
Deretter hadde jeg samtalen med onkel Per og tante Åse. Satte meg ned med regnearket, gikk nøye gjennom alt. Onkel Per ble brennende opprørt, viftet med hendene og sa dette ødela tradisjonene, at unge folk har blitt egoistiske.
Ragnhild, hva driver du med? Jeg har lav pensjon! Hvor har dere råd til all denne luksusmaten?
Jeg har ikke så mye jeg heller, men jeg planlegger. Kanskje dere burde prøve.
Du sårer oss!
Den eneste forskjellen er at jeg endelig sier det jeg kanskje burde ha sagt for tre år siden!
Tante Åse var roligere, men likevel overrasket. Jeg ringte henne neste morgen.
Ragnhild, har du fått økonomiske problemer?
Nei, tante Åse. Jeg vil bare ikke ta alt alene lenger.
Men vi er jo familie. Skal vi telle penger oss imellom?
Vi må være ærlige med hverandre. Det må vi faktisk i familie.
Er du fornærmet på oss, da?
Nei, men jeg har innsett at jeg har betalt for alt sammen i årevis, mens vi kaller det felles feiring!
Kan vi hjelpe til med noe, da? Ta med en salat eller to?
Ja, det er akkurat det jeg ber om. Alle tar med noe da blir det rettferdig.
En uke var det tyst fra slekta. Jeg begynte å planlegge jul og nyttår med bare Erik og Magnus. Skrev handleliste for tre, kjøpte inn det viktigste. Erik støttet meg, sa han var stolt, at vi burde gjort dette for lenge siden.
Magnus tok det med et smil.
Mamma, du er rå! Endelig sier du ifra.
Men en uke før nyttår, på kvelden 24. desember, ringte Ingvild igjen. Låt anspent, men ikke så sinna lenger.
Er du hjemme?
Ja.
Kan jeg komme forbi?
Kom når du vil.
Hun var her etter en halvtime. Satte seg ved bordet, jeg helte i te og la fram småkaker.
Okei. Vi har snakket sammen. Vi går med på det.
På hva?
På å dele utgiftene. Onkel Per tar seg av drikke. Jeg fikser kjøtt og fisk. Tante Åse tar søtt og frukt. Du og mamma lager hovedrett og tilbehør. Passer det?
Det passer. Takk, Ingvild.
Nyttårsaften kom slekta gjennom døra fra morgenen av. Onkel Per hadde med seg flere poser med brus, eplemost og øl.
Håper det holder, sa han, tørket pannen med et lommetørkle.
Det blir flott, onkel Per. Takk.
Ingvild kom med spekemat, skinke, røkt ørret, reker med dill.
Jeg har prøvd å finne det beste, sa hun stolt.
Kjempebra, takk!
Tante Åse hadde med kake i en fin eske, frukt og smågodt fra konditoriet.
Jeg kjøpte fersk frukt på torget, og kaken er visst kjempegod.
Jeg dekket bordet med mitt varme: ovnsstekt kylling med gyllen skorpe, ovnsbakt potet med sopp og grønnsaksgrateng. Vi dekket bordet sammen.
Stemningen var litt anspent. Ingvild skjulte munnvikene, onkel Per mumlet om «dagens ungdom», tante Åse sukket og la duken rett.
Likevel, etter hvert som alle satte seg og spiste, slappet folk mer av. Samtalen gled lettere, og folk delte nyheter.
Før midnatt var stemningen god som før. Vi lo, mimret om gamle dager, og ønsket hverandre framtidslykke da nyttårsrakettene lyste opp utenfor.
Jeg så rundt på familien min. Erik smilte, pratet med onkel Per om fiske. Magnus hadde lagt bort øreproppene. Til og med Ingvild lo og fortalte om jobben.
Litt over midnatt kom onkel Per ut på kjøkkenet mens jeg vasket opp. Han tok et kjøkkenhåndkle og tørket tallerkener.
Du hadde jo rett, Ragnhild!
Om hva da?
At vi burde dele på utgiftene. Jeg har aldri tenkt på det før. Jeg ble overraska da jeg måtte kjøpe alt sjøl da skjønte jeg!
Jeg kjente bare lettelse. Ingen slitenhet, ingen irritasjon, bare gleden over at jeg hadde sagt fra og gjort noe.
Erik omfavnet meg da gjestene hadde gått til hvert sitt rom.
Jeg er stolt av deg, Ragnhild. Veldig.
Hvorfor det?
Fordi du klarte å si nei. Det vanskeligste er alltid å si nei til egen familie. Men du gjorde det, og på en rettferdig måte.
Jeg var redd for at alle skulle bli sinte og ikke komme. At festen skulle ryke.
Men festen ble bedre enn på lenge, og nå er det rettferdig.
Jeg nikket. Det var sant. Nå var det virkelig en felles feiring ikke bare min årlige slekts-matdugnad.
Tradisjonen forsvant ikke, tenkte jeg. Den bare endret seg. Ble mer rettferdig. Det var min største seier i år!
Ikke tie! Ikke finne seg i alt! Snakke rett ut om det som ikke fungerer, og finne løsninger sammen. Jeg klarte det og det unner jeg alle andre også.
Hva tenker du om dette? Skriv gjerne i kommentarfeltet og følg med videre.
