Du aner ikke altså… Denne hunden her er et ordentlig problem. Hun er vill og bjeffer hele tiden på folk.
En jente i rullestol kom til dyrehjemmet og ville ta med seg akkurat den farligste hunden hjem: Da hunden så jenta, begynte hun først å bjeffe, men så gjorde hun noe helt spesielt
Det var den dagen jenta i rullestolen bestemte seg for å dra til dyrehjemmet for aller første gang. Hun hadde drømt lenge om å få sin egen hund, ikke bare for å leke og gå tur med, men også for å få ekte støtte i hverdagen.
Hjulene på rullestolen hennes knirket forsiktig over gulvet i gangen da hun trillet inn i det lyse rommet, hvor burene stod tett i tett.
Hundene lo bjeffet, hoppet rundt og prøvde å få oppmerksomhet noen logret glad med halen, andre bjeffet høyt og insisterende, et par hoppet opp og ned langs gitteret og ville bare ut. Jenta stoppet foran hvert bur og så lenge på alle, men hun kjente ingenting i hjertet. Ingen av hundene traff henne.
Hun tenkte at hun egentlig bare kastet bort dagen, da blikket plutselig falt på hjørnet. Der inne, bak i skyggen av buret, lå en schæferhund.
Den kom ikke stormende frem, bjeffet ikke, snudde seg ikke engang for å se hvem som kom. En stor og kraftig hund med kloke øyne det så nesten ut som om han lå og drømte, ute av takt med resten av bråket i rommet.
«Der. Det er henne jeg vil ha,» sa jenta plutselig bestemt og pekte mot schæferen.
Ansatte på dyrehjemmet så overrasket på henne.
«Du skjønner ikke… Denne hunden er et rent problem. Hun er så vill at hun bjeffer på folk hele tiden. Ingen klarer å ha kontroll på henne. Vi har til og med vurdert å avlive henne.»
Jenta bare smilte lunt og ristet litt på hodet.
«Det går bra. Alle har vi våre svakheter,» svarte hun, mens hun pekte på rullestolen sin. «Jeg vil møte henne på ordentlig. Se henne i øynene.»
«Ja, hvis du absolutt vil» sukket mannen dypt. «Men jeg må advare deg: Dette kan bli tøft.»
Da buret ble åpnet, ble schæferen ledet bort til jenta i rullestolen. Stillheten la seg over hele rommet. De ansatte stivnet til, besøkende trakk seg unna og fulgte nølende med fra avstand. Alle forventet at hunden skulle storme frem, begynne å bjeffe, kanskje nappe etter jentas armer eller ben. Det var nesten som om noen ventet på en katastrofe.
Schæferen stod spent med ørene rett opp. Hun stirret på jenta i stolen uten å blunke. Sekundene føltes lange som minutter. Plutselig bjeffet hunden høyt og gikk noen bestemte skritt mot jenta. Lyden rungte i rommet. Folk gispet noen skjulte til og med ansiktet bak hendene, forberedt på det verste.
Men så gjorde hunden noe helt uventet.
Hun tok et forsiktig steg frem. Så ett til. Hun gikk sakte. Jenta satt helt rolig, smilte og møtte blikket hennes.
Og så til alles overraskelse kom schæferen bort til jenta, bøyde hodet og lente seg varsomt mot beina hennes. Hun snuste på knærne, på hjulene og la seg plutselig rett ned ved føttene hennes med øynene lukket.
Jenta holdt pusten og strakte ut hånden. Men hunden rygget ikke, glefset ikke, hun lot seg bare klappe og koste. Hun sukket dypt og utrolig nok sovnet hun ved føttene til jenta.
Det ble helt stille i gangen. Ingen trodde det var sant. Noen hvisket:
Ingen har sett henne slik før Den hunden bet alle og stolte ikke på noen.
Jenta lente seg frem og hvisket lavt:
Nå er du min. Vi hører sammen.
Så gikk de to hjem den dagen. Jenta og den «ville» schæferen som alle var redde for.
Og du følg gjerne med på siden hvis du vil få med deg flere slike historier, og legg igjen en kommentar eller et hjerte hvis du ble berørt!
