Én datter til to
Mellom Ingrid og Kristian oppsto kjærligheten plutselig, som om de var karakterer i en fjern og underlig drøm. De hadde vært sammen en måned, og på en kveld under nordlys sa Kristian:
Ingrid, vil du gifte deg med meg? Ordene fløy ut av munnen hans, og hun ble stående forvirret.
Hvordan? Gifte meg? Vi har bare kjent hverandre en måned…
Hva så? Den måneden var nok. Jeg skjønte at du er min skjebne… Det finnes ingen andre for meg, bare deg.
Å, Kristian, jeg sier ja, lo hun lavt og la hodet mot brystet hans.
Jenta mi, har du ikke vært litt forhastet? spurte moren, bekymret for Ingrids raske beslutning, er du gravid, eller?
Mamma, hva tenker du på? Nei, selvfølgelig ikke. Kristian sa bare han ikke kunne leve uten meg, og jeg føler det samme… Det er kjærlighet, mamma.
Folk som undret seg over det hastige bryllupet, forstod etterhvert at disse to virkelig var skapt for hverandre. Alt virket fint, man kunne se hvordan Kristian behandlet Ingrid med stor omsorg, og hun elsket ham tilbake, tok vare på han som om de befant seg i et eventyr.
Kjærligheten mellom ekteparet var ekte og varm, men én ting la en skygge over deres lykke. Begge ønsket barn, men den etterlengtede graviditeten kom aldri.
Kristian, vi må ta en undersøkelse. Kanskje det er en grunn til at jeg ikke kan bli gravid.
Jeg er enig, sa han straks.
De håpet, besøkte leger, reiste til Oslo, hvisket bønner til måttene, men alt var forgjeves. Ingrid klarte aldri å bli gravid.
Ingrid, jeg tenkte kanskje vi kan dra til et barnehjem og adoptere et barn? Oppdra det som vårt eget, foreslo Kristian forsiktig.
Jeg er enig, sa Ingrid raskt, hun hadde hatt samme tanke lenge, men våget ikke si det. Jeg har tenkt på det…
Da drar vi, sa Kristian. Jeg vet om et barnehjem, hver gang jeg kjører hjem fra Bergen, passerer jeg forbi det, det var da jeg bestemte meg.
Da Ingrid og Kristian kom til barnehjemmet i Bergen, blant mange forsiktige og slitne barn, kom en liten, lys jente med blå øyne løpende mot Ingrid og klamret seg til henne.
Mamma, sa hun fornøyd, og Ingrid klarte ikke slippe henne.
Så kom Liv inn i huset deres, en livlig jente, latteren hennes silte som vårbekk. Endelig følte Ingrid seg virkelig lykkelig, morsfølelsen rant ut av henne. Hun elsket Liv høyt, og Kristian forgudet henne.
Alt gikk bra. Kristian og Ingrid bodde i et lite bygdesamfunn på Vestlandet, hvor alle kjente hverandre. Selvsagt visste mange, særlig naboene, at Liv var adotert. Da hun var liten, var det aldri noe problem. Men tiden gikk, Liv ble eldre, kom i skolealder, og en dag var det noen som fortalte henne at hun var adoptert.
Liv var fjorten år da hun kom hjem fra skolen og fikk et raserianfall.
Mamma, hvorfor har dere ikke fortalt at jeg ikke er deres datter? Jeg vet at dere hentet meg fra barnehjemmet…
Ro deg ned, jenta mi, vi ville fortelle deg når du ble eldre, så du ikke skulle ta det så tungt. Men nå er det gjort… Vi har alltid fryktet dette.
Liv gråt og ropte, lukket seg inne og ble bitter. Alderen gjorde henne enda mer motstridig, og hun oppførte seg hardt mot foreldrene: smelte med dørene, kunne svare frekt.
Så skjedde det uventede. Kristian omkom. Ingrid klarte ikke å forstå det budet kom om at mannen hennes hadde dødd i en ulykke på veien tilbake fra Stavanger, rett før nyttår, metervinden fikk bilen til å flyte ut av virkeligheten. Telefoner fantes knapt; når Kristian var på reisefot, sendte han postkort. Ingrid var 46 da hun ble alene. Liv, i stedet for å finne trøst hos moren, gjorde opprør forsvant hjemme, var ikke til å snakke med.
Ingrid brukte alt hun hadde for å nå inn til datteren, gråt, ba, men hevet aldri stemmen. Slik gikk årene, Liv vokste fort. Etter videregående, sa hun til Ingrid:
Jeg drar til byen hun kastet ordene ut i rommet.
Vil du studere, jenta mi?
Nei, jeg skal lete etter min biologiske mor.
Ingrid kjente hjertet stanse, spurte forvirret:
Hvorfor, Liv? Er ikke jeg moren din?
Liv stirret ut gjennom vinduet, lenge stille.
Jeg må vite hvem hun er. Jeg trenger å forstå hvorfor hun forlot meg, hvorfor hun gav meg bort. Jeg har rett til det.
Det har du, jenta mi, Ingrid nikket sakte, ingen argument kunne stoppe henne.
Snart 19 år gammel. Liv pakket sine få ting, kysset Ingrid på kinnet og lovet å komme innom av og til. Hun gikk ut, fant bussen, og Ingrid så drømmende etter henne. Da, alene.
Tiden gikk. Dagene smøg seg trege fram, og Ingrid, nå pensjonist, sorterte postkort fra mannen sin de lå i en gammel sjokoladeeske bundet med bånd. Det var ikke mange, den siste, med granbar, var gulnet. På baksiden leste hun: «Ingrid, jeg blir tre dager forsinket. Savner deg, klem fra Kristian».
Ingrid strøk kortet mot brystet, som om hun kunne omfavne ham igjen. Mange år var gått, mye var forandret over 25 år siden tapet av Kristian.
Hun satt ved vinduet, og minnene la seg over henne som snø. Før gikk hun ofte ut på benken ved butikken med venninnene nå dro hun bare til butikken, ellers aldri utenfor porten.
Gardinene var trukket for, postkassen tom, i huset var det stille. Gleden kom kun når Liv og barna stakk innom, og det var sjeldent. Også på kommoden, et bilde av Kristian som holder lille Liv begge smiler.
Åh, Kristian, du gikk så tidlig, lot meg være alene, snakket hun med bildet. Nå er jeg virkelig alene.
Huset var stille, kun katten Tord stirret, hoppet ned fra vindusposten, malte høyt ved foten hennes. Ingrid matet Tord, drakk selv te, bestemte seg for å handle. Hun gikk inn i stuen, kastet et blikk på bildet.
En dag, mens hun hadde te, banket det på porten. Hun tenkte på tiden da Liv hadde bestemt seg for å finne sin biologiske mor. Hun gjenopplevde alt, det var som et grått og stille morgen. Ingrid satt på kjøkkenet, te i hånden, da noen banket.
Hun tok på seg slitne støvler, kastet et sjal over skuldrene, gikk ut i hagen, åpnet porten, der stod en kvinne. Mye yngre, med triste øyne.
Hei… Du er Ingrid? stemmen hennes skalv.
Ja, og hvem er du?
Kvinnen vekslet, snudde seg.
Jeg er moren til Liv… altså, den andre moren… riktig sagt, biologisk… jeg heter Vera… du skjønner sikkert, snøvlet hun.
Ingrid ble iskald innvendig. Liv hadde nylig reist, og nå den biologiske moren hvordan fant hun fram?
Har det skjedd noe med Liv siden du er her? spurte Ingrid, bekymret.
Vera snakket raskt og forvirret:
Liv ligger på sykehuset i byen… noe med magen… Vi gikk i parken, hun fikk plutselig vondt og satte seg, ble blek, jeg ringte ambulanse.
De sto og så på hverandre, stille og tomme.
Liv fant meg for lenge siden, men har vært redd for å fortelle deg, Vera hulket.
Åh, vi kan ikke stå her ute, kom inn Ingrid skjønte seg og ledet Vera inn.
Hun slo opp varm te, Vera slo seg ned.
Jeg var så ung da jeg fikk Liv. Foreldrene mine var strenge, tvang meg til å gi henne fra meg. Kjæresten min forsvant da han fikk vite om barnet, foreldrene trua med å kaste meg ut. Jeg skrev fra meg Liv på sykehuset… Har levd med det i mange år… Beklager, men jeg kom ikke for å snakke om det… Liv vil så gjerne at du besøker henne på sykehuset.
Ingrid spratt opp.
Hvorfor har hun ikke ringt meg?
Veska ble stjålet det vil si, telefonen forsvant. Sykepleierne tok henne med, jeg gikk tilbake til benken, men da var veska og dokumentene borte…
Stakkars jenta mi, hvisket Ingrid.
Hun ga meg adressen din, sa: «finn mammaen min».
De var stille, bare blikk. Ikke fiendskap, bare uro og slitenhet.
Vi drar, sa Ingrid, låste døren, la oss komme oss av gårde.
Bussen kjørte som om den var fylt med gamle drømmer. Ingrid og Vera var tause, så begynte de å prate.
Jeg er alene, jeg også, sukket Vera. Mannen min døde for tre år siden, bodde lenge sammen, men klarte aldri få flere barn. Kanskje jeg ble straffet av Gud for å gi fra meg Liv. Ja, det er min straff…
Så Liv er den eneste vi har, sa Ingrid stille.
Det er sånn det er… Vi har én datter til sammen… svarte Vera trist.
På sykehuset spurte de:
Hvem besøker dere?
Datteren vår, Liv Pettersen, svarte Ingrid og Vera i kor.
Hvem er dere for henne?
Moren, svarte de igjen, samtidig, og lo kort.
To mødre? Nåvel, kom inn…
Liv lå blek, under drypp. Da hun så dem, smilte hun lett.
Mamma… og mamma… hvisket hun.
Ingrid kysset henne først.
Hysj, jenta mi, jeg er her, Vera satte seg ved sengen.
Nå blir alt bra, du er ikke alene, sa Vera varmt, la teppe over Liv.
De satt lenge hos henne. Snakket, drømte om det som kunne ha vært, og det som er.
Siden hadde Liv to mødre. Så fikk hun en mann og to sønner, og Ingrid og Vera hadde én datter til sammen. De møtes av og til, sammen.
Takk for at du leste, gode drømmer og velstand til alle!
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
