For å unngå skam samtykker hun til å bo sammen med en pukkelrygget mann Men da han hvisker sitt ønske i øret hennes, setter hun seg ned
Er det deg, Olav, gutten min?
Ja, mamma, det er meg. Unnskyld at jeg kommer så sent
Stemme til moren, skjelvende av bekymring og tretthet, høres fra den mørke gangen. Hun står der i en gammel slåbrok med en lommelykt i hånden som om hun har ventet på ham hele livet.
Olav, hjertet mitt, hvor har du vært hele natten? Himlen er svart, stjernene lyser som øynene på skogsdyr
Mamma, jeg har vært hos Even. Vi jobbet med leksene, forberedte oss Jeg mistet bare oversikten over tiden. Beklager at jeg ikke sa ifra. Jeg vet jo du sover så dårlig
Eller kanskje du var hos en jente? sier hun plutselig mistenksomt, og myser. Har du kanskje blitt forelsket?
Mamma, for noen tullete tanker! ler Olav mens han tar av skoene. Jeg er ikke akkurat den jentene venter på utenfor porten. Hvem vil vel ha meg pukkelrygget, med armer som en gorilla og hodet som en løvetann?
Men sorgen blinker til i hennes øyne. Hun sier ikke at hun ser ikke et misfoster, men bare sønnen hun har oppfostret i fattigdom, kulde og ensomhet.
Olav er virkelig ikke noen kjekkas. Han er knapt 1,60 høy, krumbøyd, med lange armer som nesten når ned til knærne. Hodet stort, med bustete krøller som løvetann. Da han var barn kalte de ham for «apen», «skogsånden», «naturens under». Men han vokste opp og ble mer enn bare et menneske.
Han og moren, Gunnhild Pettersen, kom til denne gården da han var bare ti. De flyktet fra byen fra fattigdom og skam: faren havnet i fengsel, moren forlot dem. Det var bare de to igjen. To mot hele verden.
Han der Olav blir nok ikke gammel, mumlet gamle fru Tordis, og så på den magre gutten. Forsvinner snart, og ingen vil se spor etter ham.
Men Olav forsvant ikke. Han klorte seg fast til livet, som en rot i fjellet. Vokste, pustet, jobbet. Og Gunnhild kvinnen med et hjerte av stål og hender ødelagt fra bakeriet bakte brød til hele bygda. Ti timer daglig, år etter år, til hun selv knakk sammen.
Da hun ble sengeliggende og aldri reiste seg igjen, ble Olav både sønn, datter, pleier og hushjelp. Han vasket gulvet, lagde grøt, leste gamle ukeblader høyt for henne. Og da hun døde stille, som vinden over jordene sto han ved kisten, knyttet nevene og tidde. For han hadde ingen tårer igjen.
Folk i bygda glemte ham aldri. Naboene kom med mat, gav ham varme klær. Og så overraskende begynte folk å søke ham. Først guttene, fascinert av radio. Olav jobbet på samfunnshuset med å reparere radioer og lodde ledninger. Han hadde gullhender, selv om de så klossete ut.
Så begynte jentene å titte innom. Først for å drikke te og syltetøy. Så ble de lengre. Lo. Pratet.
En dag merket han at ei av dem Ingrid alltid ble igjen sist.
Skynder du deg ikke hjem? spurte han, da de andre hadde gått.
Jeg har ingen grunn til å skynde meg, svarte hun stille og så ned. Stemora hater meg hjemme. Tre brødre råe, sinte. Far drikker, og jeg jeg er bare i veien. Jeg bor hos en venninne nå, men ikke for godt. Hos deg er det rolig. Fredelig. Jeg føler meg ikke alene her.
Olav så på henne og for første gang i livet forsto han at han kunne være viktig for noen.
Bo her hos meg, sa han enkelt. Mammas rom står tomt. Du kan være husets frue. Jeg jeg skal ikke be om noe. Ikke et ord, ikke et blikk. Bare vær her.
Folk snakket bak ryggen deres:
Hva er det de driver med? En pukkelrygg og en skjønnhet? Rart!
Men tiden gikk. Ingrid vasket, lagde suppe, smilte. Olav jobbet, tidde og passet på.
Og da hun fikk en sønn, snudde alt seg.
Hvem ligner han på? spurte de. Hvem?
Gutten, Henrik, så på Olav og sa: «Pappa!»
Og Olav, som aldri trodde han skulle bli far, kjente noe varmt åpne seg i brystet som en liten sol.
Han lærte Henrik å fikse stikkontakter, fiske, stave. Og Ingrid sa, når hun så på dem:
Du burde finne deg en kvinne, Olav. Du skal ikke være alene.
Du er som en søster for meg, svarte han. Først finner vi deg en god mann. Så får vi se.
En slik mann fant de. Ung, fra nabogrenda. Ærlig. Arbeidsom.
De holdt bryllup. Ingrid flyttet.
Men en dag møtte Olav henne langs veien og sa:
Jeg vil be deg om noe La meg få beholde Henrik.
Hva? overrasket hun seg. Hvorfor?
Jeg vet det, Ingrid. Når man føder et barn, endrer alt seg inni en. Men Henrik han er ikke din egen. Du vil komme til å glemme ham. Jeg jeg klarer ikke.
Jeg gir ham ikke fra meg!
Jeg tar ham ikke, svarte Olav stille. Kom når du vil. Bare la ham få bo her.
Ingrid tenkte seg om et øyeblikk. Så ropte hun på sønnen:
Henrik! Kom hit! Si hvem du helst vil bo hos hos meg eller pappa?
Gutten løp bort, øynene strålte:
Kan vi ikke gjøre som før? At både mamma og pappa er sammen?
Nei, sa Ingrid trist.
Da blir jeg hos pappa! ropte Henrik. Og du, mamma, kom på besøk!
Sånn ble det.
Henrik ble igjen. Og Olav ble far på ordentlig for første gang.
Men en dag kom Ingrid igjen:
Vi flyttes til byen. Jeg tar Henrik med meg.
Gutten hylte som et såret dyr og kastet seg rundt halsen på Olav:
Jeg drar ingen steder! Jeg blir med pappa! Hos pappa!
Olav hvisket Ingrid, så ned. Han er jo han er ikke din egen.
Jeg vet det, sa Olav. Jeg har alltid visst det.
Jeg løper tilbake til pappa uansett! skrek Henrik, gjennom tårer.
Og han rømte faktisk. Igjen og igjen.
De hentet ham han kom tilbake.
Til slutt ga Ingrid seg.
Sånn får det bli, sa hun. Han har valgt selv.
Så begynte en ny historie.
Naboen Maja mistet ektemannen i elva. En drukkenbolt, despot, fryktelig menneske. Gud gav dem aldri barn for der var det aldri kjærlighet.
Olav begynte å hente melk hos henne. Så reparere gjerdet, fikse taket. Siden bare komme innom. Drikke te. Prate.
De ble nære. Sakte. Varsomt. Med modenhet.
Ingrid skrev brev. Meldte at Henrik har fått en lillesøster Nora.
Ta henne med, skrev Olav tilbake. Familie skal holde sammen.
Et år senere kom de.
Henrik lot ikke lillesøsteren ut av syne. Holdt henne, sang for henne, lærte henne å gå.
Gutten min, ba Ingrid. Flytt til oss. I byen har du teater, skole, muligheter
Nei, ristet Henrik på hodet. Jeg forlater aldri pappa. Og tante Maja er som mamma for meg nå.
Så kom skolestarten.
Når guttene skrøt av fedre som sjåfører, offiserer, ingeniører, hevet ikke Henrik øyenbrynene.
Pappaen min? sa han stolt. Han kan fikse alt. Han forstår hvordan verden virker. Han reddet meg. Han er min helt.
Årene gikk.
Maja og Olav satt foran peisen sammen med Henrik.
Vi skal ha en baby, sa Maja. En liten én.
Men kaster dere meg ut da? hvisket Henrik.
Ikke si noe sånt! utbrøt Maja og omfavnet gutten. Du er som min egen. Jeg har drømt om en sånn sønn hele livet!
Sønnen min, sa Olav og så inn i flammene. Hvordan kunne du tro det? Du er min verden.
Noen måneder senere ble Sindre født.
Henrik holdt lillebroren sin som den største skatt.
Nå har jeg en lillesøster, hvisket han. Og en lillebror. Og pappa. Og tante Maja.
Ingrid fortsatte å lokke.
Men Henrik svarte alltid:
Jeg er allerede kommet hjem. Jeg er hjemme.
Årene løp. Folk sluttet å nevne at Henrik ikke var Olavs egen. Sladderen stilnet.
Og da Henrik selv ble far, fortalte han barna og barnebarna sine om verdens beste pappa.
Han var kanskje ingen Adonis, sa Henrik. Men det bodde mer kjærlighet i ham enn i noen annen jeg har kjent.
Og hvert år, på minnedagen, samlet de seg alle hjemme Majas barn, Ingrids barn, barnebarn, oldebarn.
De drakk te, lo, mintes.
Ingen hadde en bedre far enn oss! sa de voksne og løftet koppene sine. Må det finnes flere slike pappaer!
Og hver gang løftet noen en finger mot himmelen, stjernene, et minne om et menneske som, mot alle odds, ble en virkelig far.
Den eneste.
