Det er du som har skylda! Med stramme lepper sto svigermoren og stirret på Live mens hun vasket opp. I stua hostet tre år gamle Embla så det knirket i veggene. Hadde du bare fulgt litt bedre med ungene, og sett hosten med én gang, latt være å leke doktor selv, så hadde det aldri blitt sånn …
Jeg gir henne det barnelegen skrev ut, svarte Live stille.
Skulle bare satt i gang med antibiotika, vet du! Nå blir det sprøyter, takk være deg. Disse unge mødrene i dag, de har jo ikke peiling på noe! Må lære alt fra bunnen. Ikke tar de ansvar for sine egne barn heller. Da jeg oppdro din mann …
Live skrudde av vannkrana og smatt ut av kjøkkenet med tårer i halsen. Slik hadde det vært i fem år: hun var visst skyldig i alt. Dum og udugelig. Den største tabben hun gjorde var å stole på Eirik da han ba henne bo litt hos foreldrene hans «til vi har fått eget sted».
Det «fremtidige hjemmet» var et hull i jorda på leid tomt. Der skjedde det ikke stort. Eirik påsto, selvfølgelig, at det var Lives feil, for hun fikk to tette barn, akkurat som hun ville, uten at han var spesielt innstilt på det.
Hver gang hun luftet tanken på å leie seg en leilighet, ble det kontant avvist:
Skal ikke betale masse tusenlapper i måneden for noen andres fire vegger.
Live sukket og prøvde å foreslå et kompromiss:
Kanskje vi kan bruke barnetrygda som egenandel på et lite hus på landet? Både statlig og kommunal støtte?
Det er vel bare nok til et råttent skur? De pengene skal inn i tomta og huset vårt. Det ordner seg til sommeren, vent og se.
Sommeren kom, men byggingen sto fortsatt stille. Live hadde ikke akkurat hastverk med å brenne opp sparepengene heller. Slik gikk dagene …
Eirik, kan du passe Embla om jeg henter Oskar i barnehagen? spurte hun forsiktig. Eirik trakk på skuldrene mens han sparket av seg skoa.
Hva om hun får feber?
Det tar bare en halvtime, vær så snill.
Nei, ikke spør meg mer. Hvis det skjer noe, så …
Han nektet plent. Live kledde på Embla og gikk. Barnehagen lå bare en kilometer unna. Embla fikk frisk luft også.
Sa jo i morges at du heller kunne hatt Oskar hjemme. Alt for deg handler om å få unna ungene, mumlet Eirik etter henne.
Ja, det er visst bare min skyld, svarte Live tomt.
Senere på kvelden satt hun foran laptopen. Barna lekte fredelig på rommet.
Skal du jobbe nå? Når blir det middag, egentlig? stakk Eirik hodet inn på kjøkkenet.
Live slo igjen lokket.
Du sjekker vel etter leilighet igjen, ikke sant? sa han skeptisk. Snart får vi eget hus, bare vent.
Live nikket bare.
Mamma, tårnet mitt vil ikke reise seg! Og … og det er din feil! ropte plutselig lille Embla og brast i gråt i døråpningen.
Ja, mamma hjelper deg aldri, hun er bare lat, istemte Eirik fornøyd.
Live så på dem og kjente det sprakk inni henne. Nå fikk hun til og med skylden for datterens leker. Skyldig i alt …
Neste morgen droppet hun barnehagen. Svigermor sendte henne strenge blikk der Live pakket sekker til frokost, men sa ingen ting.
Vi skal på helsestasjonen, sa Live, nærmest på refleks.
De kom sent hjem, med beskjed om at de hadde vært innom en spesialist. Barna lo og hvisket. Live hysjet og ba om ro.
Pappa, vet du hvor vi har vært i dag? spurte Embla åpent.
Hvor da?
Hemmelig! svarte hun da Live så strengt på henne.
Det er en overraskelse til deg, pappa, til bursdagen din, sa veslevoksne Oskar.
Dagen etter var Live og barna vekk. Ingen la merke til det før Eirik kom hjem fra jobben.
Mamma, hva blir det til middag? spurte han.
Spør du meg? Live tok med seg barna og gikk tidlig i dag, sikkert fortsatt på besøk et sted. Nå steker jeg egg, for hun har tydeligvis glemt deg, svarte svigermor.
Kanskje de bare ble lenge på helsestasjonen … Eirik ruslet inn i stua. Alt så stelt og ryddig ut, men det var noe som manglet. Han skjønte det med ett: Embla sitt svære kosedyr, den meterlange katten, som alltid lå utover sofaen, var borte. Den tok hun aldri ut av rommet, og i hvert fall ikke til helsestasjonen.
Eirik sjekket skapene. På en enslig kleshenger hang Live sitt tykke vinterkåpe alene. Resten av klærne var borte. Barna sine ting var også forsvunnet.
Mamma! Live er borte! utbrøt han.
Hvor tror du hun har gått, den tankeløse? svarte svigermor, fortsatt foran stekepanna.
Hun tok med seg alt, se selv. Skapene er tomme.
Med barna? Ring henne, fort! kom det brått fra moren.
Live svarte ikke på telefonen. Uansett hvor mange ganger Eirik ringte.
Merket du ikke at hun bar ut tingene? Det blir noen sekker, det!
Jeg var jo bare innom butikken … Live er gal. Vi får finne henne og ta barna fra henne.
Men hvem skal passe dem? Skal du være hjemme? spurte Eirik.
Selvsagt ikke. Det er jo barnehage.
Og når barnehagen er stengt? I helgene eller hvis de er syke?
Da får du finne en barnevakt.
Vet du hvor dyrt det er?
Da får de heller være på avlastning en stund.
Eirik satte hodet i hendene. Eggene svidde seg. Utenfor huset mørknet det. Mor og sønn satt på kjøkkenet og diskuterte.
Hva manglet hun egentlig? Sånn bare å stikke av … Fikk alt servert, alt hun trengte. Kanskje hun har funnet seg en annen?
Hvem skulle det være da? svarte moren ironisk.
Hvordan skal hun klare seg? Hun jobber jo ikke.
Jeg har sagt det: alle pengene burde gått til tomta. Nå drar hun av gårde med pengene. Hun ender sikkert opp i en rønne langt ute på landet.
Hun kommer tilbake. En uke uten penger, så står hun på døra igjen, mente Eirik, litt usikker.
Og du tar henne bare imot? Nei, hun må vite hvem som bestemmer. Kommer hun krypende, skal hun få kjenne det. Og barna skal du kreve full omsorg for, da skjønner hun hvor lite hun betyr. Hun tror hun kan gjøre som hun vil …
Moren raste videre. Eirik la seg sulten den kvelden. Han var sikker på Live kom tilbake før uka var omme og ba om unnskyldning. Lettere å lene seg tilbake og vente, enn å lete etter kona.
Men det kom bare et brev i posten. Anbefalt. Live, med sitt fulle navn, meldte fra om at hun hadde søkt om skilsmisse.
Mamma, her står det at jeg må møte i retten, sa Eirik.
Ikke gå. Ingen skiller seg uten at begge er enige. Har du prøvd å finne henne?
Nei.
Da får du gjøre det! Gå og be om unnskyldning. Alle naboene får jo vite det snart. Jeg sa at Live og barna skulle på ferie, og nå dette. Folk kommer til å le av oss.
Hun vender tilbake …
Eirik, hvis hun har sendt inn papirer, er hun borte for godt. Finn henne og be pent om å komme hjem. Kjøp en bukett blomster.
For hva da? Hva har jeg gjort galt? svarte han irritert.
Det finner dere ut etterhvert.
Tilfeldigvis møtte han Live på gata noen uker senere da han handlet middag for moren. Midt i sentrum ruslet Live med barna, så avslappet som bare det. Eirik beit tennene sammen for ikke å rope. I stedet fulgte han forsiktig etter.
De gikk gjennom parken, stoppet for juice, lo og lekte. Live så lykkelig ut. For første gang på lenge virket hun fri ikke en gang sulten etter penger eller hjem. Eirik kjente panikken komme: «Skal jeg nå betale barnebidrag på to?»
Han tok dem igjen utenfor inngangen til en liten blokk.
Oskar, Embla, savner dere ikke pappa litt, da?
Barna gjemte seg bak Live. Oskar spurte lavt:
Mamma, vi skal ikke til bestemor igjen, sant?
Selvfølgelig ikke, vennen min.
Har du klart å snu dem mot meg? freste Eirik sint. Du dro av gårde uten forvarsel. Hva manglet du? Du hadde alt du trengte her! Skulle tro du har funnet deg en annen … Planlegger du å snylte på noen igjen kanskje? Utakknemlige menneske. Barna skal jeg i alle fall ha!
Live bare smilte.
Vent her, jeg skal hente tingene deres.
Hvorfor det?
Skal du ta barna uten klær og leker? Embla sover ikke uten katten sin, det vet du jo.
Du … Driver du og gjør narr av meg nå? Jeg skal …
Live rygget vekk fra ham. Noen naboer stanset for å se hva som skjedde.
Vil du følge oss inn? spurte Eirik.
Live ristet på hodet.
Gå du, Eirik. Du får møte meg i retten.
Du får ingenting fra meg. Huset og hytta er ikke i ditt navn, og tomta eier jeg. Du får bare glemme at du får noe.
Live så på ham lenge. Utrolig at hun ikke hadde innsett tidligere hvem han egentlig var. Fem år på vent, på håp, på å tro han ville forandre seg…
Skal jeg ringe politiet? spurte en hyggelig dame, Live sin nye nabo.
Ordet politi fikk Eirik til å vende om.
Ja, ja, lev som du vil. Du får bare skylde deg selv!
Da lo Live. Le lett. Hun klemte barna, og sammen gikk de inn. Det var kanskje en leid toroms på landet, men for første gang på fem år følte Live seg som sjefen hjemme hos seg selv. Nå kunne hun bestemme når de skulle spise, gå ut og rydde. Selvsagt hadde hun jobb hun laget nettsider som freelancer og hadde båret seg gjennom mange netter foran skjermen mens barna sov, akkurat fordi hun visste hvor dette kom til å ende …
Så kom skilsmissen. Eirik, etter råd fra moren, møtte ikke opp i retten saken ble utsatt flere ganger, men til slutt fikk Live beskjed om at de nå var formelt skilt.
Eirik kom ikke i bursdagsselskapet til Oskar han sendte bare en Vipps for barnebidrag.
Noen måneder senere kjøpte Live seg endelig en liten toroms-leilighet i utkanten av byen og flyttet inn med barna.
Gjennom andre fikk hun vite at Eirik prøvde å få seg ny kjæreste, men ingen ble værende.
Og bare i marerittene hørte hun fortsatt hans rungende stemme: «Du har skylda for alt!»En kveld, etter at barna var i seng, satte Live seg ved kjøkkenbordet med tekoppen sin. Stillheten var ikke lenger tung og ensom, men myk og full av muligheter. Hun var blitt god på å høre etter: lyden av egne tanker, av barneføtter på gulv, av latter gjennom veggen når Oskar og Embla fant på rare navn til kosedyrene sine.
Hun bladde gjennom meldeboka fra barnehagen og smilte da hun leste: «Oskar fortalte en vits og fikk hele samlingen til å le.» Embla hadde malt et digert hjerte med rød maling, og skrevet «til mamma» skjevt over arket.
Telefonen vibrerte på bordet, men det var bare en varsling fra banken om penger inn på konto hennes penger, hennes jobb. Hun slettet nummeret til Eirik uten å nøle.
En tanke strøk stille gjennom hodet: Hun hadde aldri vært skyldig i noe annet enn å lengte etter et eget sted, et hjerterom. Nå var hun fri til å skape det, ett lite valg av gangen, uten å be om lov.
Dagen etter pakket de sekken og dro ut i vårsola. Oskar syklet foran, Embla satt på bagasjebrettet og sang. På toppen av den lille åsen i utkanten av byen hadde de utsikt over alt hustak, jorder og skog. Live satte seg i gresset med barna i armkroken, og for første gang kjente hun at fremtiden ikke var et hull fylt av plikt, men en åpen eng med plass til alt det nye.
Oskar trillet en kongle i hånda og så på henne:
Er du glad nå, mamma?
Ja, vennen min. Nå er jeg hjemme.
Og det var aldri mer noen som bestemte at alt var hennes skyld.
