Da jeg var sytten år gammel, forlot faren min oss. Moren min jobbet hardt med to jobber, men fikk ikke særlig mye utbetalt. Vi måtte spare på alt mulig. I familien vår hadde vi bare frukt og godteri til jul og andre høytider. Jeg våget aldri å be mamma om noe. Jeg gjorde alt jeg kunne for å tjene til mitt eget liv. Jeg har en yngre søster, og sammen med mamma gjorde vi vårt beste for at hun ikke skulle føle seg mindreverdig.
Dessverre var ikke farens død slutten på problemene våre. Mor ble innlagt på sykehus etter å ha fått hjerneslag. Siden da har hun vært ute av stand til å gå. Hun ble tilkjent uføretrygd, men pengene strakk ikke til. Det var ikke lett, men jeg prøvde å tro på at det en dag skulle bli bedre.
Jeg måtte droppe videregående, for jeg var plutselig den eneste forsørgeren i familien. Det var tungt å ta vare på en syk mor og min søster. Mange sa at de ville hjelpe, men jeg takket nei. Før sykdommen var mamma alltid snill og ærlig, men etter slaget var hun annerledes.
Først klaget hun over sitt uheldige liv, så over meg og søsteren min. Vi laget dårlig mat, vi vasket ikke godt nok, og hun mente vi brukte for mye penger på oss selv.
Jeg prøvde å overse klagene. Hun var jo syk, og jeg kunne forstå henne. Men det gjorde vondt å bli møtt på den måten. Jeg gjorde alt for henne, men hun satte aldri pris på det. Venner ba meg ofte om å ansette en pleier og finne en annen jobb. Jeg hadde steder å gå, hvor jeg kunne tjent mer, men da kunne jeg ikke ta vare på mamma. Hvordan kunne jeg gjøre det, la en fremmed passe min egen mor når hun har to døtre? Det klarte jeg ikke.
Mamma klaget stadig mer. Hun kritiserte oss for små innkjøp selv om vi sparte på absolutt alt.
Lenge var jeg stille og tålmodig. Men én hendelse endret alt.
Jeg ble syk. Hodet verket, jeg hadde feber og hoste. Hele natten sov jeg ikke. Neste morgen bestemte jeg meg for å dra til legen. Søsteren min så hvordan jeg hadde det, gjorde seg klar til skolen, ga meg en klem og ba meg ikke utsette besøket hos lege. Men mor sa, som alltid, at jeg ikke trengte behandling. Min unge kropp skulle takle det selv. Hun mente hun hadde det verre enn meg, at hun trengte mer penger. Jeg kom til å bruke alle pengene på undersøkelser og medisiner, når jeg bare hadde influensa. Hun sa jeg ikke brydde meg om henne og at jeg ønsket at hun skulle dø.
Jeg hørte på alt, og tårene rant stille. Jeg hadde ikke styrken igjen. For hennes skyld hadde jeg droppet skole, jobbet hardt, selv om mulighetene var der for noe annet. Jeg tror jeg var så utslitt at jeg til slutt ropte til mamma. Sa alt jeg hadde tenkt om henne.
Undersøkelsen viste lungebetennelse. Legen insisterte på sykehus, men det var helt uaktuelt for meg. Jeg kunne ikke la søsteren være alene med mamma. Jeg kjøpte medisiner og dro hjem til min venninne.
Marthe slapp meg inn. Hun skjelte meg ut for å vandre ute fremfor å ligge under dyna hjemme. Vi snakket lenge sammen. Jeg fortalte om situasjonen med mamma og ba om hjelp til å finne en pleier. Jeg trengte også et sted å bo jeg klarte ikke lenger å være hjemme.
Marthe foreslo at jeg skulle flytte inn hos henne, og at jeg skulle hente det nødvendige hjemme.
Mamma ventet, og begynte å skrike som en gal med det samme jeg åpnet døren. Hun spurte ikke om hvordan jeg hadde det, bare telte pengene igjen. Jeg ga henne mat og gikk til rommet mitt for å hvile. Jeg kunne ikke bo der mer.
Marthe hjalp meg raskt. Hun fant en pleier og lot meg bo hos seg. Jeg skiftet jobb, og jeg besøker ikke mamma lenger. Kanskje jeg virker hjerteløs, men jeg har gjort alt for henne. Jeg fikk aldri et takk. Var det virkelig verdt det? Jeg har fortsatt livet foran meg.
Hver måned sender jeg penger til mamma og betaler for pleieren. Jeg gir til og med mer enn det hun trenger. Sigrid, hun som tar seg av mamma, sier at hun husker mindre og mindre av oss. Hun gratulerer oss ikke med bursdag. Vi gratulerer henne, men det er ikke det viktigste. Jeg har fått meg ny jobb, og snart flytter jeg ut fra Marthe også. Søsteren min støtter meg, hun sier: «Man skal ta vare på foreldrene sine, men ikke når de sakte tar livet av deg.»
Jeg har lært at omsorg ikke betyr å ofre seg selv helt for andre, heller ikke når det gjelder familie. Det er lov å sette grenser og tenke på egen helse og framtid.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
