Mamma, dette er til neste semester for Ingrid.
Marie la konvolutten på den slitte voksduken på kjøkkenbordet. Hundre tusen kroner. Hun hadde telt pengene tre ganger hjemme, på bussen, utenfor blokka. Hver gang ble det akkurat så mye som skulle til.
Elin la fra seg strikketøyet og så på datteren over brillene.
Marie, du ser så bleik ut. Vil du ha en kopp te?
Nei takk, mamma. Jeg må bare innom, rekker akkurat kveldsskiftet etterpå.
På kjøkkenet luktet det kokte poteter og noe medisinsk kanskje leddsalven, kanskje nesedråpene Marie kjøpte til mora hver måned. Fire tusen for en flaske, nok til tre uker. Pluss blodtrykksmedisinene, pluss undersøkelser hver tredje måned.
Ingrid ble jo helt i ekstase da hun fikk den praksisplassen i banken, Elin tok konvolutten varsomt, som om den var laget av tynt porselen. Hun sier at det er mange muligheter der.
Marie sa ingenting.
Hils henne og si at dette er de siste pengene til skolegangen.
Siste semester. I fem år hadde Marie dratt lasset. Hver eneste måned konvolutt til mora, Vipps til søstera. Hver måned kalkulatoren i hånda og evig regnestykke: minus strøm, minus medisiner, minus mat til mamma, minus Ingrids studieavgift. Hva ble igjen? Leid rom i en blokk, vinterkåpa som hadde seks vintre bak seg, og noen gamle drømmer om egen leilighet.
Marie hadde tidligere drømt om å dra til Oslo. Bare for helgen, gå på Nasjonalmuseet, rusle langs brygga. Hun hadde faktisk begynt å spare, men så fikk mamma sitt første store anfall, og alle sparepengene gikk til leger.
Du burde ta deg en pause, jenta mi, Elin la hånden over hennes. Du ser helt utslitt ut.
Jeg skal, mamma. Snart.
Snart det betydde når Ingrid fant seg en jobb. Når mamma stabiliserte seg. Når man kunne puste ut og faktisk tenke på seg selv. Marie hadde sagt snart i fem år nå.
Ingrid fikk bacheloren sin i økonomi i juni med toppkarakter, til og med Marie tok fri fra jobben bare for å være med på utdelingen og så søsteren sin gå opp på scenen i ny kjole, gave fra henne selv, selvsagt, og tenkte: nå. Nå forandrer alt seg. Nå vil Ingrid få seg jobb, tjene penger, og endelig kan hun selv slutte å snu på hver krone.
Så gikk det fire måneder.
Nei, du skjønner ikke, Ingrid satt i sofaen, beina trukket opp under seg med ullsokker på Jeg har ikke brukt fem år på studier for å slave for småpenger.
Femti tusen i måneden er ikke småpenger.
For deg kanskje.
Marie bet tennene sammen. På hovedjobben fikk hun førtito. Med ekstrajobben kanskje tjue til, hvis hun var heldig. Sekstito tusen i måneden, og hun satt igjen med femten etter å ha betalt alt annet.
Ingrid, du er tjueto år. På tide å begynne å jobbe, hvor som helst.
Jeg skal, men ikke i en eller annen kjip stilling for femti laken.
Elin surret inne på kjøkkenet og lagde ekstra mye lyd med grytene som om hun ikke hørte. Alltid sånn når døtrene begynte å krangle, da forsvant hun gjerne ut, og når Marie skulle gå hjem, hvisket hun: Ikke vær sint på Ingrid, hun er ung og vet ikke bedre ennå.
Vet ikke bedre. Tjueto år og hun vet ikke?
Jeg varer ikke evig, vet du, Ingrid.
Nå må du gi deg. Jeg ber da ikke om penger? Jeg leter bare etter en skikkelig jobb.
Ber ikke. I teorien. Men mamma gjør det. Marie, Ingrid må gå på et engelskkurs. Marie, mobilen til Ingrid har gått sund hun må jo sende søknader. Marie, Ingrid mangler vinterjakke
Marie vippset, ordnet, betalte. Sa ingenting. Sånn hadde det alltid vært: hun trakk lasset, de andre tok det som en selvfølge.
Jeg må gå har kveldsvakt, sa hun og reiste seg.
Vent, jeg har bakt skolebrød! ropte mora fra kjøkkenet.
De var fylt med eplemos. Marie tok posen, gikk ut i oppgangen som luktet fukt og katt. Ti minutters rask gange til bussen. En time med rutebilen. Åtte timer på beina. Kanskje fire til foran pc-en i natt.
Og Ingrid? Hun satt hjemme, scrollet stillingsannonser og ventet på at universet skulle servere drømmejobben 150 000 i lønn og hjemmekontor.
Og så, i november, kom første ordentlige krangelen.
Gjør du noe i det hele tatt? Marie klarte ikke mer da hun så søstera ligge på sofaen, akkurat som uka før. Har du sendt noen søknader?
Ja da, tre stykker.
Tre søknader på en måned?
Ingrid himlet med øynene og begravde seg i mobilen.
Du skjønner ikke hvor vanskelig arbeidsmarkedet er nå. Sykt mange søker på alt, jeg må velge nøye.
Velge hva, da? Jobbene der du får betalt for å ligge på sofaen?
Elin tittet ut fra kjøkkenet, tørket nervøst hendene i kjøkkenhåndkleet.
Skal vi ta en kopp te, jenter? Jeg har bakt eplekake
Nei takk, mamma, Marie gned seg i tinningen. Hodet dunket for tredje dag på rad. Kan du bare forklare hvorfor jeg jobber dobbelt, mens hun ikke gjør noe?
Marie, Ingrid er fortsatt ung, hun finner nok en plass
Når, da? Om ett år? Fem? Jeg jobbet i hennes alder!
Ingrid snudde seg brått.
Sorry da, at jeg ikke vil bli som deg! En hest som bare jobber og jobber!
Det ble stille. Marie tok sekken sin og gikk. På bussen hjem så hun ut i mørket og tenkte: Arbeidshest. Så det er sånn de ser meg.
Elin ringte neste dag, ba henne ikke være sint. Ingrid mente det ikke. Hun har det vanskelig nå. Bare hold ut litt til, hun finner seg jobb snart.
Hold ut. Mammas favorittord. Hold ut til pappa kommer seg. Hold ut til Ingrid blir voksen. Hold ut til alt løser seg. Marie hadde holdt ut hele livet.
Det ble mer krangling etter hvert. Hver gang hjemme hos mora endte det på samme vis: Marie prøvde å snakke fornuft, Ingrid ble sur, Elin løp mellom dem og ba dem slutte. Etterpå dro Marie hjem, Elin ringte for å si unnskyld, og sirkuset begynte om igjen.
Du må jo forstå, hun er søstera di, sa mamma.
Og hun må skjønne at jeg ikke er minibank.
Marie da
I januar ringte plutselig Ingrid, nesten sprudlende.
Marie! Jeg skal gifte meg!
Hæ? Med hvem?
Han heter Daniel. Vi har vært sammen i tre uker. Han er bare helt fantastisk!
Tre uker. Tre uker og bryllup. Marie hadde lyst å skrike det var galskap, men sa ikke et ord. Kanskje det bare var like greit kanskje han kunne forsørge henne, så kunne hun endelig puste ut.
Et lite håp som sprakk da familieaftenen kom.
Jeg har alt planlagt! Ingrid strålte. Fest for hundre, levende musikk, kjole fra Brudesalongen på Karl Johan
Marie la sakte ned gaffelen.
Hva koster alt dette?
Tja kanskje fem hundre tusen. Eller seks hundre. Men hallo, bryllup har man én gang i livet!
Hvem skal betale?
Marie, vær så snill Daniels foreldre kan ikke, de har lån. Mamma har jo nesten bare minstepensjon. Det blir vel deg, du må ta opp lån.
Marie stirret først på søstera. Så på mamma. Elin så bort.
Dere kødder nå?
Marie, det er jo bryllup, mamma startet med den stemmen Marie hadde kjent fra hun var lita. Slike dager kommer bare én gang. Man må jo feire skikkelig
Jeg? Jeg skal ta opp et lån på en halv million så Ingrid, som aldri har giddet å finne seg jobb, kan ha bryllup?
Du er søstera mi! Ingrid slo i bordet. Det er plikten din!
Plikten min?
Marie reiste seg. Det ble påfallende ro i hodet.
Fem år. I fem år har jeg betalt for utdanninga di. For mammas medisiner. For mat, klær og strøm. Jeg har hatt to jobber. Jeg eier ikke eiendom, ikke bil, ikke ferie. Jeg er tjueåtte, og sist jeg kjøpte noe nytt til meg selv var for halvannet år siden.
Marie, ro deg ned hvisket Elin.
Nei! Nok! I flere år har jeg forsørget dere begge to, og dere bare forventer det fra meg? Nei! Fra nå av lever jeg for meg selv.
Hun rakk knapt å få på seg kåpa før hun stormet ut. Det var minus tjue ute, men Marie kjente ikke kulden. Inni henne spredte det seg en merkelig varme nesten som å endelig legge fra seg en sekk med stein hun hadde båret hele livet.
Telefonen ringte ustanselig. Marie trykket av og blokkerte begge numrene.
Det gikk et halvt år. Marie flyttet til en liten ettroms hun endelig hadde råd til. Sommeren tok hun noen dager i Oslo Nasjonalmuseet, tur langs Akerselva, lyse netter. Hun kjøpte ny kjole. Og et til. Og sko.
Om familien hørte hun tilfeldig fra ei gammel venninne fra videregående som jobbet i samme nabolag som mora.
Du, sier det stemmer at søstera di aldri ble gift likevel?
Marie stivnet med kaffekoppen i hånda.
Hæ?
Jo, folk sier Daniel stakk av. Da han fikk vite at det ikke var noen penger, forsvant han.
Marie smakte på kaffen. Den var bitter. Og overraskende god.
Vet ikke. Vi snakker ikke sammen lenger.
På kvelden satt hun i vinduet i sin nye leilighet, og merket at hun ikke følte skadefryd. Ikke et fnugg. Bare stille, rolig tilfredshet å endelig ikke være den utbrente arbeidshesten lenger.
