Hei, venninne! Ingrid setter seg ned på stolen ved siden av Maren. Lenge siden sist. Hvordan har du det?
Hei, Ingrid, svarer Maren, litt fraværende. Det går fint.
Hvorfor ser du da bort? sier Ingrid og ser oppmerksomt på venninnen. Gjør Simen noe tull igjen? Hva har skjedd nå?
Åh, ikke overdriv, Maren ruller med øynene og angrer tydelig på at hun i det hele tatt dro innom dette kaféet. Alt er bra med meg. Simen og jeg har et helt fantastisk forhold. Han er ordentlig, virkelig. Kan vi ikke bare droppe det temaet?
Hun hører ikke på venninnen sin og reiser seg, forlater det halve kakestykket og Ingrid alene. Maren gidder ikke høre på noen, og tror naivt at hun bare blir misunt.
Simen er så … flott. Kjekk, vellykket, omsorgsfull. Men noen krav kan være litt rare. Som da han nektet Maren å farge håret lyst.
Det var første gang de hadde en skikkelig krangel. Det holdt på å ende med brudd! Og det på grunn av en småting!
Maren hadde vært hos frisøren for å fikse sveisen. En frisør hun kjente sa hun var født til å være blond. Hun klarte ikke å la være. Kom hjem med platinablonde krøller.
Simen ble kritthvit av raseri. Han kastet boken han leste, rett mot henne. Det ble sagt mye stygt og han forlangte at hun farget håret tilbake. Med en gang. For blonde jenter hadde ikke noe i hans hjem å gjøre.
Mens hun svelget tårene, løp Maren til nærmeste frisør. De prøvde å overtale henne til å la være, fargen kledde henne jo så godt. Men da hun begynte å gråte, gjorde de som hun ba om.
Simen nikket tilfreds uten å si noe, og neste morgen fikk hun et dyrt armbånd som plaster på såret.
Og så fikk hun ikke bruke hvite klær. Rød, blå, grønn alle farger var greit, men ikke hvitt. På tull spurte hun én gang hvilken farge han ville hun skulle ha på brudekjolen. Da fikk hun et så underlig blikk at hun mistet all lyst til å spørre videre.
Du må bort fra ham, sa Ingrid en gang. Skynd deg. I dag er du nektet hvite klær, hva blir det i morgen? At du ikke får gå ut? Uansett hvor fine de gode sidene hans er du må finne deg en annen, en normal en.
Alle har sine rare sider, svarte Maren bare med et skuldertrekk. Dette er alvor mellom oss. Vi venter til og med barn. Simen vil veldig gjerne ha en jente. Han har allerede bestemt navn Ada. Og du sier jeg bare skal stikke.
****************************************
Det skulle Maren aldri ha ignorert. Ingrid hadde rett angående Simens rare sider. Det tok ikke lang tid før Maren selv fikk merke det.
I huset var det ett rom hun ikke hadde tilgang til. Alltid låst. En dag spurte hun:
Er du i slekt med Blåskjegget eller noe?
Slapp av, svarte Simen, med et skjevt smil. Jeg oppbevarer ikke likene etter ekskona der.
Så var det ikke mer snakk om det rommet. Men plutselig fikk hun en mulighet til å kikke inn. Hun kom hjem tidligere fra studiene siste forelesning var avlyst fordi foreleseren var bortreist. Hun var sikker på at Simen var hjemme, men hun fant ham ikke noe sted. Så, da hun gikk forbi den lukkede døren, hørte hun en merkelig stemme. Maren dyttet forsiktig døren opp på gløtt. Synet hun fikk se, slo henne helt ut.
Et portrett av en jente, nesten like stor som veggen. Simen, knelende foran bildet.
Jenta på bildet smilte bredt og rakte hendene frem, og hun lignet Maren påfallende mye. Den eneste forskjellen var hårfargen. Ukjente jenta var blond.
Hold ut litt til, Ada. Snart er vi sammen, gjentok Simen. Maren ble både såret og opprørt, og var klar til å storme inn og konfrontere ham, men det han sa videre fikk henne til å rygge.
Hun kommer til å gi meg en datter, det er jeg sikker på. Da kan sjelen din flytte inn i den lille kroppen. Da kan vi være sammen igjen. Jeg skal ta vare på deg, og når du blir voksen, skal vi elske hverandre igjen.
«Han er gal!»
tordnet det i Marens hode, og hun kastet seg ut av huset i ren panikk. Venninnene hennes hadde så rett! Men hva skulle hun gjøre nå? Hvordan rømme fra en gal mann? Verst av alt: Maren ventet faktisk barn. Ingen visste det enda det var tidlig i svangerskapet.
Foreldrene bodde langt unna, og eneste nære venn var Ingrid. Så hun dro rett til henne.
Jeg kunne aldri ha trodd Simen var sånn, hvisket Maren, hendene knyttet av redsel. Hvis jeg ikke selv hadde sett det, ville jeg aldri trodd på det!
Ro deg ned, sa Ingrid, og rakte henne et glass vann. Maren drakk lydig. Du må finne ut hva du gjør. Vil du bli hos ham?
Aldri i livet! ristet Maren på hodet. Han er syk! Jeg er redd for både meg selv og den lille. Hun smilte skjevt. Nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke fikk være blond eller ha på hvitt. Jeg ble for lik henne.
Godt du visste dette før bryllupet, sa Ingrid. Har du sagt at du er gravid?
Tenkte å overraske ham
Heldigvis rakk du ikke det. Si at du har funnet en annen. Flytt langt bort. Ingrid sukket. Kanskje bør du bare dra hjem til foreldrene dine. Da kan du studere derfra. Poenget er bare å komme deg unna.
Det gjør jeg nok.
*****************************************
De neste seks månedene ble tunge for Maren. Ikke så mye fysisk, mest psykisk. Nytt sted, forklare alt til foreldrene Hun la studiene på hylla på grunn av barnet hun klarte ikke tanken på abort, for det lille barnet kunne jo ikke noe for det. Det kom en jente, akkurat som Simen hadde ønsket.
Til Marens overraskelse godtok Simen bruddet uten dramatikk. Han bare hintet om at det var best å holde tett. Han spurte aldri hvor hun dro, som om han virkelig ikke brydde seg.
Noen ganger tenker Maren på om hun gjorde feil ved å ikke fortelle Simen om barnet. Også denne kvelden, hun har lagt lille Ada til å sove, står hun og stirrer ut av vinduet.
Det ringer på døren. En budbil har kommet med mat hun har bestilt hun har aldri klart å lære seg å lage mat ordentlig. Hun spiser raskt og setter seg med studiebøkene hun vil gjerne ta opp igjen studiene snart.
Men bokstavene flyter, hun er svimmel Maren griper telefonen for å ringe legevakten, men hun får ikke til å bevege seg. Rett før hun mister bevisstheten, ser hun Simen som løfter Ada varsomt opp i armene sine.
***********************************************
Maren våkner på sykehuset. Moren hennes har kommet på besøk i siste liten.
Politiet forsøker å finne barnet men uten resultat. Simen, som tok Ada, er sporløst borte.
Først etter et par år hører Maren noe nytt: Et bilde, der Simen holder en vakker, blond jente i armene sine.
