– Hva vil dere kalle den lille jenta? Den eldre legen hadde et profesjonelt smil da han så på sin unge pasient.
Vi har ikke funnet noe navn ennå, blandet Ragnhild seg inn, hun satt på stolen ved siden av sengen. Det er viktig å tenke seg nøye om, Signe må få bestemme selv.
Jeg vil ikke ha noe navn. Uventet for alle svarte den unge moren selv. Jeg kommer ikke til å ta henne med meg. Jeg skal skrive under på at jeg gir fra meg retten.
Hva er det du sier? Ragnhild spratt opp, skar en sint grimase mot jenta og henvendte seg til legen. Hun skjønner ikke hva hun sier. Klart vi tar babyen med oss hjem.
Jeg kommer tilbake senere, hvil nå. Legen hadde tydeligvis ingen interesse av å bevitne et familiedrama.
Så snart døren gikk igjen bak ham, kastet Ragnhild seg over Signe.
Hvordan våger du å si noe slikt? Hva vil folk tenke? Vi måtte jo flytte til denne byen for å gjøre alt i stillhet. Dette barnet skal tilhøre familien vår.
Og hvem har skylda for det? Signe stirret hardt på kvinnen. Hvis du bare hadde hørt på meg den gangen, hadde ingen av oss vært her nå. Da kunne jeg ha fullført skolen uten problemer. Så hvis du vil ha dette barnet, så ta det selv.
Signe snudde ryggen til, og gjorde det klart at samtalen var over. Flere minutter brukte Ragnhild på å overtale henne før en sykepleier tittet inn og ba henne gå. Pasienten trengte ro.
Signe lå alene igjen. Hun svelget gråten i puten, og ba enfoldig til alle guder om at dette måtte ta slutt en gang.
Et spedt bank på døren fikk henne til å tørke tårene. Hun trakk pusten dypt og sa:
Kom inn.
Hun ventet å se sykepleieren igjen, eller i verste fall faren. Men inn kom en ukjent kvinne.
Kan jeg hjelpe deg med noe? hvem kunne ane hvor vanskelig det var å beholde masken av ro!
Jeg hørte tilfeldigvis Legepraten gikk utenfor rommet mitt. Kvinnen tvilte på ordene, våget ikke å spørre direkte.
Ja, jeg gir fra meg barnet. Sant det. Er det det du vil vite?
Jeg så moren din
Det er ikke moren min! Signe raste, masken falt tvert. Bare stemoren min, som tror hun kan bestemme alt. Mamma mi, hun jobber utenlands.
Unnskyld, det var ikke meningen å såre deg, sa kvinnen klønete. Jeg har tre unger selv, og jeg kan ikke forstå hvordan du orker. Også bodde jeg jo selv på barnehjem i hele oppveksten, så jeg er bare redd for den lille jenta di. Hun er jo helt uskyldig!
Så små barn blir raskt adoptert, har jeg hørt. Signe trakk på skuldrene. Jeg klarer ikke engang å holde henne, langt mindre noe mer. Hadde ikke Ragnhild blandet seg, hadde jeg ikke ligget her engang.
Du er jo voksen nok til å bestemme selv nå? Du er vel over femten år?
Det er jo bare en skam! svarte Signe, og herma etter stemoren. Hva skal vi si til folk vi møter?
Jeg forstår ikke
La meg forklare, smilte Signe skjevt. Kanskje slutter du å dømme meg da.
**********************************************
Siste året på ungdomsskolen gikk helt skeis for Signe. Ikke bare dro kjæresten Even til førstegangstjenesten; plutselig fikk de også en ny gutt i klassen. En typisk bygutt fra Oslo, sendt til bygda for å skjerpe seg. Han trengte ikke vennskap, bare flere navn på lista. Det var derfor faren sendte ham bort, for å stoppe ryktene om sønnen.
Gard kjøpte dyre gaver, inviterte på bowling og pizzarestauranter. Jentene gav etter, én etter én. Alle håpet de skulle bli hans utkårede prinsesse.
Bare Signe var urokkelig. Hun var forelsket i Even, og ville ikke ha noen andre. Etter en stund ga Gard inntrykk av at han hadde gitt opp og fokuserte på andre. Signe trodde på det.
Hun tok feil.
Rett før jul feiret Signe bursdagen til bestevenninnen. Hele klassen var samlet. Også Gard. Han var der ikke for å feire bursdagsbarnet.
Midt under festen ringte mobilen hennes. Hun gikk ut på gangen, snakket ferdig. Da hun kom inn igjen, satt Gard ved plassen hennes. Hun tenkte ikke særlig over det men så begynte hun å føle seg rar
Neste morgen våknet Signe svimmel. Gard lå ved siden av, glisende.
Se der ja, du prøvde å si nei, sa han kaldt. Værsågod, det var kompensasjonen. Selv Even kunne ikke slå deg.
Det krevde all vilje å komme seg hjem. Signe sjanglet, fikk vondt i hodet. Folk på gata stirret og trakk seg unna.
Hun gadd ikke finne nøklene ringte på. For hun visste at stemoren var hjemme.
Hvor har du vært? glefset Ragnhild, da hun åpna døra. Kom ikke hjem i natt, tok ikke telefonen. Og nå ser du ut som! Hadde faren din sett deg nå
Ring lege og politi, avbrøt Signe lavt. Jeg skal anmelde. Han skal bak lås og slå.
Ragnhild stivnet. Hun skjønte tegninga.
Hvem?
Gard, så klart. Hvem ellers. Ingen andre hadde vært så frekke. Ring nå, eller jeg gjør det selv.
Vent nå litt. Ragnhild tenkte fort, alltid ute etter egen fordel. Han har jo penger, vi ber om erstatning fra faren hans.
Du er jo gal! Signe trodde ikke sine egne ører. Erstatning? Jeg går til politiet nå!
Nei, du går INGEN steder! Ragnhild grep hånden hennes og dro henne inn på rommet. Signe hadde ikke krefter til å gjøre motstand. Du kommer bare til å bli sett på som skyldig selv, hele bygda kommer til å peke på deg. Jeg fikser dette.
Signe hadde mistet mobilen, kanskje forlatt den hos venninnen. Ut kom hun heller ikke, fordi Ragnhild låste døra. Hodet snurret, senga ropte
Etter noen dager fikk hun dra til bestemor. Hun bodde langt ute på landet, nesten to timer unna. Signe ville ikke bekymre henne, verken nå eller senere.
Så, en måned senere, fikk hun et chokerende budskap. Den natta hadde satt spor. Hun ventet barn.
Ragnhild var fra seg av glede. Dette barnet ville sikre økonomisk trygghet for hele familien! Bestefar kunne betale rikelig for å dekke over skandalen. Men ingen måtte vite noe før i femte måned.
Hva Signe ville, spurte ingen om. Prøvde hun å si hun ville bort, ble det skandale og oppsyn.
Bestefar var misfornøyd, men betalte. Og lovte mer.
************************************************
Nå skjønner du? Det er så mye jeg har vært gjennom. Even dumpet meg, vennene mine snudde ryggen til, vi måtte flytte til en annen kommune. Jeg blir ikke engang ferdig med skolen!
Unnskyld. Jeg har dømt deg, uten å vite bakgrunnen. Kvinnen rødmet. Men lille jenta di hun har aldri gjort noe galt.
Signe, vi må prate seriøst! Ragnhild kom stormende inn, mannen hakk i hæl. Fremmede må gå. Dette er familieanliggende!
Den andre kvinnen så medfølende på Signe, og gikk ut.
Jeg lar deg ikke ødelegge planen min. Lar du barnet bli her, får du ikke komme hjem. Og hvor skal du da gå? Kjære bestemor er død, onkelen din tok leiligheten. Skal du tigge på gata?
Nei, hun skal bo hos meg. En elegant kvinne kom inn. Signe lyste opp av glede.
Mamma! Du kom!
Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg kunne jo aldri la deg sitte igjen alene, sa Ingrid og klemte datteren sin hardt. Hadde du bare fortalt det til meg, hadde du bodd hos meg for lengst. Jeg trodde det ville bli enklere for deg å fullføre skolen her.
Jeg trodde du ikke ville ha meg, hikstet Signe. Hun følte seg plutselig veldig liten.
Noen fortalte meg at du ikke ville ha kontakt. Gavene jeg sendte, kom i retur, det gikk ikke an å ringe deg. Jeg trodde du aldri ville tilgi meg. Men nå, sa hun, og tørket vekk Signes tårer. Nå drar vi, og så kan du glemme alt.
********************************************************
Signe reiste av gårde. Ragnhild tok barnet, håpefull om en bekymringsfri tilværelse. Men Da den rike bestefaren fikk vite det, hentet han barnebarnet hjem til seg. Gard måtte erkjenne farskapet, selv om han strittet imot.
Signe er endelig lykkelig. Nå er hun sammen med den hun elsker høyest den som aldri svikter.
