Ja, hunder er utrolig trofaste! Men de er trofaste mot dem som virkelig elsker dem forrædere kan de aldri tilgi…
…
Luna løp etter bilen, fortvilet over å bli etterlatt et sted hun ikke kjente. Hun ville ikke bli alene, ville ikke bli glemt.
Hun løp etter han hun elsket, han hun stolte på helt til det siste. Etter mennesket hun aldri kunne svikte, fordi hun rett og slett ikke visste hvordan.
Ingrid, møt Luna! smilte Henrik bredt da han introduserte hunden sin for den unge kvinnen i begynnelsen av tjueårene. Hun sto der i skinnende pumps med ti centimeter høye hæler, og var nesten et hode høyere enn Henrik selv.
Hun er snill og veldig lydig, så dere kommer sikkert godt overens. Faktisk er jeg helt sikker, forsikret han.
Luna danset lykkelig rundt beina til Henrik, men så på Ingrid med mistro.
Det er normalt at hunder er skeptiske til fremmede, men dette var noe annet. Luna kjente tydelig at jenta luktet av noe ubehagelig og ekkelt.
Det hadde ingenting med den søtklissete parfymen å gjøre, selv om den strengt tatt burde vært ulovlig å bruke mot hunder. Hunder har jo en egen evne til å lukte ondsinnede folk.
Luna hadde denne egenskapen og den var skjerpet til det fulle. Instinktene hennes sviktet aldri.
Når slike folk kom mot dem på gata, prøvde Luna alltid å lede Henrik bort, ofte til og med mot hans vilje. Hun var bare så glad i ham ville beskytte ham for enhver pris.
Men hva kunne hun gjøre i en liten leilighet? Dessuten behandlet Henrik Ingrid med både varme og ømhet.
Han holdt rundt henne, kysset henne…
Da Ingrid så Lunas skeptiske blikk tok hun Henrik i hånden, førte ham ut på kjøkkenet, lukket døren og hvisket:
Hvorfor sa du ikke at du har hund?
Det kom liksom ikke opp, hvisket Henrik tilbake. Har du noe imot det?
Ja, det har jeg! Jeg liker ikke hunder og jeg vil ikke at denne… Hva het hun?
Luna…
Ja, Luna. Jeg vil ikke ha henne i leiligheten. Om hun er der, flytter ikke jeg inn og da blir det i alle fall ikke noe bryllup.
Jeg tåler bare ikke hunder, skjønner du? Du får velge meg eller hunden.
…
Regnet silte ned det var som å stå under en foss. Vindusviskerne kjempet mot tunge dråper, nesten som om de hatet dem like mye som Henrik hatet alt akkurat nå. Han kjørte fort gjennom Oslos gater ansiktet mørkt som skyene over ham.
Det vrengte seg inni meg, som om noen hadde tømt en bøtte med skitt over sjelen min. Det jeg nå skulle gjøre… Det var mot alt jeg ville. Men jeg hadde elsket Ingrid og vurdert å fri til henne. Eller kanskje bare likt? Det var egentlig uviktig nå.
Det som betydde noe var at Ingrids far hadde lovet å rydde opp i problemene med min lille entreprenørbedrift, om jeg bare gjorde denne tjenesten. Han var en mann alle lyttet til, og jeg var faktisk desperat nok til å si ja. Det var en sjanse til å redde firmaet, kanskje bygge det større bli noen.
Så dumt men hvordan kunne jeg takke nei?
Jeg kjørte ut av byen, tråkket gassen i bånn mens regnet pisket mot ruten.
Luna lå på baksetet og stirret på regndråpene. Hun skjønte det kom til å skje noe hun hadde kjent det hele tiden. Siden Ingrid kom, hadde Henrik blitt kjølig med henne, sluttet å prate, sluttet å kose. Hun merket at hun var i ferd med å miste plassen sin.
Jeg stoppet på en øde skogsvei, tente en sigarett og lot røyken sive ut i kupéen.
Jeg trakk hetta over hodet og gikk ut. Luna kikket varsomt på meg.
Alt gikk som i et manus: Bakdøren ble rykket opp, en røyksky strømmet ut i natten. Jeg tok Luna etter halsbåndet og løftet henne ut. Hun pep.
Så smalt dørene hardt igjen. Jeg satte meg inn og kjørte brått avgårde, mens regnet fortsatt hamret mot bilen.
Luna ble stående alene igjen på veien. Regnet slo kaldt inn i pelsen hennes sugde seg inn, til ikke et hårstrå var tørt.
Hun kastet seg etter bilen. Hun løp, og løp. Hun ville ikke bli forlatt; hun løp etter han hun stolte på, den hun elsket over alt. Hun visste ikke hvordan man svikter.
Men hvordan kan en hund hamle opp med en bil som kjører i hundre kilometer i timen? Hun var ikke gepard, bare en vanlig hund.
Den døvbløte pelsen bremset henne. Røde baklys forsvant lenge før hun stoppet.
Noen ganger, når du ikke klarer å stoppe selv, tar livet tak og stopper deg. Ikke av ondskap, men fordi det ikke er mulig å løpe fra fortiden.
Plutselig skrek det i bremsene, og et hult dunk lød. Sjåføren hoppet ut, grep hodet med hendene.
Luna lå urørlig på den våte asfalten. Mannen, som het Per, nærmet seg forsiktig, så henne i øynene.
De øynene, som enda håpet, men hvor håpet forsvant for hvert sekund.
Gudskjelov, du lever! tenkte Per.
Han la jakken sin på setet, løftet henne varsomt opp og trillet rett til den eneste døgnåpne veterinæren i Drammen.
Veterinæren ba ikke om én krone for første undersøkelsen. Da hun spurte hva som hadde skjedd, fortalte Per hakkete om alt.
Hun, en erfaren dame, skjønte med én gang at dette bare var nok et tilfelle av dyre dumping. Det første i byen, og neppe det siste, dessverre.
Heldigvis var det kun blåmerker, ingen større skader. Fikk beskjed om å kjøle ned hevelsen og bruke salve.
Per bar hunden hjem og la henne på jakken sin.
Dette er bare for en stund, unnskyldte han seg til Luna.
Dagene gikk. Etter en drøy uke halte hun fortsatt, men var tydelig på bedringens vei.
Kastet de deg ut? spurte Per, mens han satt i sengen ved siden av henne.
Han hadde aldri hatt hund før. Ikke familie eller venner med hund, knapt venner i det hele tatt de siste årene han hadde skuffet seg over folk.
En tok dama fra ham, en annen satte ham fast i business. Den tredje dro ham inn i et shady prosjekt, så han måtte erklære seg konkurs og flytte fra Bergen til Drammen og starte på nytt.
Derfor ringte han ofte veterinæren. Hun ga gode råd. Takket være henne fikk Per badet Luna (selv om han trodde det ville bli en kamp, gikk det helt fint).
Han fikk også tips om fôr og tok henne til kontroll for å sjekke at hun ikke hadde traumer.
Luna var nedstemt, spiste dårlig, lå bare der og ignorerte alt. Det er normalt, sa veterinæren.
Sari, som hun het, rådet Per til å lufte henne mye, bare være sammen med henne.
Ikke forlang noe fra henne, sa hun. Om litt så knytter dere kanskje et bånd.
Og slik gikk det. De dype sårene, også de indre, grodde. Etter halvannen måned begynte Luna å stole på Per. De var kanskje ikke bestevenner helt enda, men hun spiste bedre og var klar for nye eventyr. Nå het hun forresten Mia nytt navn, nytt liv.
Hun vennet seg fort til navnet. Kanskje fordi hun var nysgjerrig, kanskje tidligere minner var borte.
Uansett vær, gikk de tur sammen hver dag. De trivdes i sitt selskap. Men når det regnet, ble øynene til Mia blanke ikke av regnet, men av minnene.
Det er ikke lett å glemme svik. En hund er ikke et menneske, men følelser har den like fullt. Den som mener noe annet, har aldri hatt hund.
En dag, mens jeg og Mia var på tur i parken, jagde hun plutselig en katt. Jeg sto med varm kaffe i henda og prøvde å holde varmen en kjølig novemberdag og snudde meg: hunden var borte.
Jeg kastet fra meg kaffen og løp etter, forvirret om hvilken vei jeg skulle ta.
Mia hadde fått øye på katten, som hadde klatret i et tre hun bjeffet høyt og ropte den omtrent ned.
En svart Range Rover stanset plutselig; ut kom Henrik.
Han hadde tenkt seg til butikken, men ble stående da han så rett frem.
Luna!
Hunden skjønte ikke først at det var henne han ropte på. Men da han sa navnet igjen, og stemmen var kjent, snudde hun seg og så rett på ham.
Luna, kom, jente! ropte han smilende.
Og det var som om noe dro i henne; hun ville løpe til ham, men holdt igjen. Hva tenker en hund da? Ingen vet helt men noe tenker de.
Han sviktet jo, han forlot henne. Eller? Kanskje han leita etter henne hele tiden?
Halen begynte så vidt å vifte av glede, angst, noe annet?
Henrik hoppet over gjerdet, gikk bort til henne, rakte fram hånden.
Luna! Sauen min, jeg er så glad for å finne deg! Kom hit!
Han klappet henne, dro henne inntil seg. Hun protesterte ikke, men gledet seg heller ikke. Ingen logrende hale, ingen sirkler rundt beina.
Noe holdt henne tilbake.
Jeg kom løpende og så en mann trekke hunden min med seg mot bilen.
Hva driver du med? Det der er min hund!
Jeg tok ham i skuldra og vred ham mot meg:
Hørte du hva jeg sa? Det er min hund!
Seriøst?
Ja, Mia hit til meg!
Hun prøvde ta et skritt mot meg, men Henrik holdt henne hardt i båndet.
Hvilken Mia? Hun heter Luna! Jeg har hatt henne siden valp, og så…
Og så? spurte jeg, mens jeg ante sammenhengen.
Det angår deg ikke! Det er min hund, jeg tar henne tilbake!
Nei, det gjør du ikke! Hun er min nå. Sånn er det bare.
Henriks ansikt sprengte av sinne, han løftet armen som om han ville slå. Da knurret Mia plutselig, og dro seg løs. Hun hoppet mot ham, bjeffet truende og viste tennene.
Henrik frøs.
Aldri hadde Luna/Mia noensinne oppført seg slik mot ham. Aldri vist seg truende, aldri utfordret ham.
Han slapp taket og rykket to skritt bakover.
Mia, det er bra. Kom, vi går! sa jeg rolig.
Hun gikk bort til meg, dyttet snuten inntil meg og bøyde hodet, så jeg kunne feste båndet.
Vi vandret gjennom den løvstrødde stien. Vi så oss ikke tilbake én gang. Henrik sto igjen, med knyttede never og raseri i blikket.
Selvsagt ble det aldri noe bryllup med Ingrid. Faren hennes hjalp aldri med bedriften, jeg måtte selge hele firmaet for å betale gjeld og det har jeg aldri tilgitt meg selv for.
Men det som er gjort, er gjort.
Ja, hunder er trofaste. Men de er trofaste bare mot de som virkelig elsker dem og aldri mot dem som svikter.
Det har jeg lært. Den som sviker en venn, mister ofte mer enn han tror og lojalitet kjøpes aldri tilbake for penger eller løfter.
