Mor stengte nummeret mitt en tirsdag ettermiddag. Plutselig, da jeg prøvde å ringe, var det ikke lenger vanlige ringetoner bare den metalliske stemmen som sa: «Dette nummeret er ikke tilgjengelig.» Det var ikke en pedagogisk lærepenge hentet fra psykologibøker, det var hennes fortvilelse. Hun hadde fått nok av mine evige «kan du sende litt til, jeg trenger å komme meg til mandag».
Jeg er tjue to, og jeg trodde lenge at livet skyldte meg noe. Å jobbe for vanlig lønn fristet ikke, jeg ventet på det «store» gjennombruddet, og i mellomtiden levde jeg på mors overføringer. Pengene forsvant på tull: spill, moro, matlevering jeg orket aldri å lage mat selv.
Da huseieren skjønte at det ikke kom betaling, viste han meg bare døren. Alt jeg hadde igjen var foreldrenes gamle Volvo og min beste venn, hunden min, Trym en norsk pointer. En trofast kamerat som tålmodig ventet på meg etter langturer ute på byen.
Den første natten i bilen tenkte jeg dette var forbigående. Den tredje skjønte jeg at alt jeg hadde av mat, var borte. I lommeboken lå kun småpenger igjen. Jeg kjøpte nudler til meg selv, og den billigste hundematen til Trym. Om morgenen klarte han ikke å reise seg. Kroppen hans, vant til spesialkost, brøt sammen. Han lå på baksetet, pustet tungt og så på meg med slike triste øyne som om han tok farvel. Norsk pointer har skjøre mager, og jeg, som den største egoisten, hadde spart på mat til hunden i over en uke.
Jeg kjørte hjem til mamma i lille Lillestrøm. Ville bare opp i leiligheten for mat og varme. Men låsen var skiftet. Jeg stod under vinduet og ringte henne stillhet. Sendte meldinger ingen svar.
Jeg satt meg ned på fortauskanten, helt tom. Nabokona fra første etasje kom ut med en pakke.
Ingrid ba meg gi deg dette.
I posen var det spesialfôr og medisiner til Trym. Ikke én krone. Ikke en eneste lapp. Bare pakken et tydelig tegn på at hun bryr seg om hunden, men har ikke mer å si til meg.
Jeg ville få Trym til dyrlegen, men bilen streiket når det virkelig gjaldt batteriet var helt dødt. Hadde ikke penger til taxi, og ingen venner å ringe. Klinikken lå flere bydeler unna.
Jeg tok Trym på armen. Tretti kilo. Det var ikke som på film jeg ble kvalm, svettet, og måtte stoppe flere ganger fordi bena sviktet. Folk gikk utenom meg som jeg var hjemløs. Da jeg endelig nådde frem til veterinæren, falt jeg sammen på benken med hunden i fanget.
Veterinæren, en venn av faren min, undersøkte Trym og løftet blikket mot meg.
Du bar ham hit selv?
Bilen starter ikke, svarte jeg med sprukken stemme.
Trenger du jobb? Fetteren min på fabrikken ser etter folk. Lønn er ikke god, men ærlig. Prøv du klarer det. Hvis ikke, tar jeg Trym selv, det er ikke bra for ham med deg nå.
Jeg tok jobben. Ikke fordi jeg plutselig ble helten, men fordi jeg var livredd. Jeg jobbet på lageret til langt på natt, ble vant til hardt arbeid, sov i bilen til jeg hadde spart opp nok til en hybel.
Jeg forandret meg. Den naive ungdommen forsvant. I speilet så jeg en mann med slitne, men rolige øyne og ru hender. Jeg forstod endelig prisen på hver norske krone.
Et halvt år senere dro jeg tilbake til mamma. Ikke for å be om noe. Jeg satte meg ned, la penger på kommoden, skrudde inn kjøkkenkranen og fikset døren til rommet jeg aldri fikk gjort ferdig.
Mamma sto ved siden av, og sa ingenting. Hun gikk bare bort, la hånden på skulderen min. For første gang på lenge følte jeg meg ikke som en liten gutt, men som en voksen mann.
Hun stengte meg ikke ute fordi hun ikke elsket meg. Hun gjorde det fordi det gjorde vondt å se min svakhet. Noen ganger må du bære hunden gjennom hele byen, på egen rygg, for å innse at ingen andre kan leve livet ditt for deg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
