Tante Sigrid, kan du hjelpe meg litt med matteleksene? spurte Henrik lavt, med håpefulle øyne vendt mot farens kjæreste. Jeg har prøve i morgen, og pappa er jo på jobb til sent.
Nei, Henrik, jeg har ikke tid nå, svarte Sigrid, knapt uten å løfte blikket fra laptopen. Det er bare to uker til bryllupet, og jeg har masse å ordne fortsatt. Vil du ikke at bryllupet til meg og pappaen din skal bli helt perfekt?
Jo, selvfølgelig, svarte gutten forvirret, før han tuslet trist inn på rommet sitt. Han hadde aldri likt Sigrid, men faren smilte endelig igjen. For pappas skyld måtte han holde ut.
Henriks mor var alvorlig syk, og klarte ikke lenger å ta seg av sønnen.
En åtteåring skal ikke måtte se moren sin lide!
Med de ordene tok Erik, faren til Henrik, gutten til seg. Kjæresten hans var ikke særlig begeistret for situasjonen, men holdt munn. Å lage bryllupsbråk føltes dumt like før de skulle gifte seg.
Foran Erik lot Sigrid som hun syntes synd på Henrik og virkelig brydde seg om han. Men straks han dro på jobb, ga hun ham ikke så mye som et blikk. Hun hadde ikke noe ønske om å ha ansvaret for andres barn.
Et par dager før bryllupet sluttet PC-en til Erik å virke, så han brukte Sigrids laptop for å sende en viktig e-post. Men så fikk fanden dra ham til nettleserloggen.
Ansiktet til Erik ble mørkere for hver side han åpnet. Med et brak lukket han laptopen og gikk rett inn i stua, der Sigrid satt foran TV-en.
Hva er dette tullet om å sende sønnen min på barnehjem? spurte Erik med sammenbitte tenner.
Hva mener du? Sigrid rynket pannen. Du skulle jo bare sende en e-post. Men selvsagt klarte du å snoke rundt. Skammer du deg ikke?
Jeg vil ha et svar, sa Erik uten å bry seg om anklagene. Hvem har gitt deg rett til å bestemme over ungen min?
Nettopp, han er *din* unge! Sigrid kastet TV-kontrollen fra seg. Vi skal ha våre egne barn, sammen. Henrik kommer bare til å stå i veien. Han er dårlig på skolen også. Hva slags forbilde er det?
Gutten er i sjokk! Mora hans ligger for døden, og han måtte flytte fra alt han kjenner. Han sliter, og du legger planer om å kvitte deg med ham, i stedet for å hjelpe! Erik ropte; følelsene kokte over. Heldigvis var Henrik på skolen akkurat da.
Ikke skrik til meg! ropte Sigrid. Jeg er ikke forpliktet til å oppdra sønnen din. Han har bestemor la henne ta ham, hvis forslaget mitt ikke passer deg.
Og når hadde du tenkt å fortelle meg om denne geniale planen din? brølte Erik. En uke etter bryllupet? En måned?
Om noen dager, svarte Sigrid kaldt og uten spore av anger. Hvorfor vente? Jeg har allerede en venninne hos barnevernet, så hun kan ordne alt av papirer for oss. Gutten får det bedre der.
Du skal vite én ting, sa Erik plutselig med rolig stemme, jeg kommer aldri til å svikte sønnen min. Jeg elsker ham høyere enn noen annen.
Og hva med meg? skrek Sigrid. Betyr jeg ingenting? Elsker du meg ikke? Vel, jeg vil ikke ha sønnen din boende hos oss etter bryllupet. Velg. Enten han, eller meg.
Han, svarte Erik uten et sekunds nøling. Kjærester kan man alltids finne, men jeg har bare én sønn.
Kjærester? Finn en annen? Tror du kanskje noen andre vil ha deg? Sigrid var rød i ansiktet, ristet og peste av sinne. Du tror kanskje en annen kvinne kommer til å elske den ungen din? Ikke vær latterlig. Ingen vil ha andres barn!
Du har én time, sa Erik, idet han kastet på seg jakken, til å pakke alle tingene dine og komme deg ut av leiligheten. Du kan ta med gavene også, det bryr jeg meg ikke om. Han stoppet i døra og fortsatte lavt: Jeg vil ikke se deg igjen. Hvis du trodde jeg var hodestups forelsket i deg, tok du skammelig feil. Jeg var bare på jakt etter en god bonusmamma til Henrik. Det er alt.
Vent, Erik, hva med bryllupet? Sigrid hørtes forfjamsket ut. Hun hadde vært så sikker på at han ville be om unnskyldning, godta kravet hennes, men nå sparket han henne ut?
Har du ikke forstått det ennå? svarte Erik forbløffet. Det blir ikke noe bryllup. Jeg har valgt, og det er ikke deg. Pakk sakene dine. Hvis jeg kommer tilbake og du er her enda, kommer jeg ikke til å være høflig.
Døra smalt igjen og etterlot Sigrid alene i leiligheten. Kraftløs sank hun ned i sofaen, uten å begripe hva hun nå skulle gjøre. Hun hadde allerede regnet denne leiligheten som sin, og nå måtte hun dra.
Det ringte på døra. Sigrid fløy opp, smilte, og åpnet overbevist om at Erik bare tullet, at han aldri ville forlate henne
Pakke til deg, sa en ung mann med Posten-uniform, bare signer her.
Hun holdt på å knekke pennen i raseri da hun skrev under. Budet gløttet rart på henne og forsvant raskt ut.
I esken lå brudekjolen og glinset hånlig. Den kostet henne sikkert 25 000 kroner nå sparket hun den vekk og trampet på den, så stoffet ble til en filler.
Irritert grep hun mobilen og ringte venninna si mens hun dro kofferten ut av boden.
Hva vil du? lød en trøtt stemme i andre enden. Du vekker meg. Er det bare bryllupsnerver, eller? ertet venninna.
Det blir ikke noe bryllup! freste Sigrid og slo på høyttaleren. Jeg pakker og drar. Kan du hente meg?
Hva har skjedd? Stemmen ble brått alvorlig. Har han gjort deg noe?
Ja, han fornærmet meg skikkelig! svarte Sigrid og fortalte alt som hadde skjedd. Venninna tidde. Er du der?
Mener du alvor? Hadde du virkelig tenkt å kvitte deg med sønnen hans?
Selvfølgelig, hva skal jeg med ham? snøftet Sigrid. Jeg får vel egne barn.
Vet du venninna var stille et øyeblikk. Jeg kjenner deg ikke lenger. Ville aldri trodd du kunne gjøre noe sånt.
Jeg bryr meg ikke om hva du tror, svarte Sigrid utålmodig, strevde med å lukke kofferten. Kommer du, eller ikke?
Nei, svarte venninna kort. Ring noen andre.
Kjempegreit, jeg tar taxi
***********************************************
Erik hentet Henrik fra skolen, og sammen gikk de til Frognerparken for å mate fugler. Gutten var glad for å få tid med faren, men spurte forsiktig:
Skal vi ikke hjelpe tante Sigrid med bryllupet? Han tidde, redd for svaret. Faren sa sikkert at de måtte dra hjem og hjelpe
Nei, svarte Erik, og overrasket sønnen. Det blir ikke noe bryllup. Du blir vel ikke veldig lei deg om Sigrid ikke skal bo med oss? spurte han, litt engstelig, for han hadde ikke tenkt over hva sønnen kom til å synes.
Lei meg? Ikke i det hele tatt! svarte Henrik, øynene lyste. Jeg likte henne egentlig aldri noe særlig. Hun brydde seg ikke om meg heller.
Det går så fint, sa Erik, og ga sønnen sin en god klem. Vi klarer oss vi to. Og en dag møter vi sikkert en dame som kan bli like glad i deg som jeg erDe satt lenge på en benk ved dammen. Solen speilet seg i vannet, og fuglene pilte nærmere for å få brødsmuler. Henrik lo for første gang på lenge, hjertet hans letnet for hvert trekkpust.
Erik trakk gutten tettere inntil seg, kjente hvordan skuldrene løsnet. Vet du hva, Henrik? Nå skal vi gjøre noe som bare vi to bestemmer. Hva har du aller mest lyst til?
Henrik tenkte seg om, og smilte. Vafler til middag.
Erik lo høyt. Da blir det vafler til middag! Og iskrem til dessert.
Henrik jublet og spratt opp fra benken, triumferende som bare en åtteåring kan. Og du kan hjelpe meg med matteleksen etterpå?
Det lover jeg, sa Erik varmt. Jeg hjelper deg med alt, uansett hva det er. Alltid.
Henrik grep hånden hans, og sammen gikk de hjemover på den grønne, solfylte stien. Hver tokne vanskelighet, hvert mørkt minne forsvant langsomt med sommerkvelden. For første gang på lang tid føltes hjemmet deres som et sted bare for demto som elsket hverandre akkurat som de var, og som visste at familie handler om kjærlighet og ikke om hvem som var der først.
Bak vinduene i den gamle leiligheten, med lukten av ferske vafler i luften og latter som fylte rommene, startet de på et nytt kapittel sitt eget, sammen.
