For noen dager siden dro mamma hjemmefra, akkurat som hun pleier. Om morgenen sendte hun meg en melding og spurte om jeg hadde spist frokost. Jeg svarte «ja, vi snakkes senere» og fortsatte å jobbe. Det var ikke noe uvanlig.

For noen dager siden går moren min ut av huset, som hun alltid pleier. Tidlig om morgenen hadde hun sendt meg en melding for å spørre om jeg hadde spist frokost. Jeg svarte: «Ja, vi snakkes senere», og fortsatte å jobbe. Hun var ikke syk, ikke innlagt på sykehus, ingen bekymringer, ingen farvel. Helt vanlig dag. En sånn dag du tenker ikke vil endre noe.
Klokka 16 ringer det fra et ukjent nummer. En nabo. Hun sier: «Moren din har vært utsatt for en ulykke.» Jeg spør hvor, og hun forteller hvilken klinikk. Jeg springer bort med det samme. De sier hun falt på gata, slo hodet, og de kunne ikke gjøre noe. Alt uten drama, uten siste ord.
Ingen siste setning. Ingen klem. Ikke tid til å si noe. Jeg står og ser på en hvit vegg, mens de forklarer papirer, underskrifter, rutiner. Jeg ringer brødrene mine med skjelvende stemme og sier det vanskeligste jeg noen gang har sagt: «Mamma er død.»
Det virkelige sjokket kom ikke på klinikken. Det kom da jeg gikk inn i hjemmet hennes alene for å hente tingene hennes. Jeg åpner garderoben, og der hang klær hun skulle vaske. Sandalene hennes står ved døren, lommeboken henger bak stolen, handleposer halvveis pakket bort. Alt stoppet i det øyeblikket livet hennes sluttet.
Jeg tar en bluse fra henne for å legge i en bag og kjenner lukten av hennes såpe. Jeg blir stående med plagget i hendene, klarer ikke å røre meg. Setter meg på sengen og ser lenge ned i gulvet. Kjenner på sinne.
Så kommer de små tingene som gjør mest vondt: Å taste nummeret hennes av gammel vane, og huske at hun ikke finnes lenger. Å komme hjem fra jobb og ingen spør om alt gikk bra. Å gå forbi hjemmet hennes, og ikke lenger ta turen innom. Ingen forbereder deg på stillheten.
Alle sier: «Det var hennes tid», «Gud vet best», «Nå hviler hun». Men jeg føler ingen ro. Jeg kjenner bare savn. At hun gikk bort på en helt tilfeldig dag, uten advarsel, uten tillatelse, uten tid til å trøste hjertet mitt.
Det som gjør mest vondt er dette: Det var ikke et farvel. Det var et brutalt, tørt kutt.