27. februar
Kjære dagbok,
I dag så jeg noe fra vinduet som traff meg rett i hjertet. Bestefar, se! utbrøt jeg og presset nesen mot glasset. En hund!
Bak porten løp det rundt en svart og skitten gatehund. Man kunne se ribbeina på lang avstand.
Den bikkja igjen, mumlet bestefar Olav Hansen mens han dro på seg støvlene. Den har snoket rundt i tre dager nå. Gå vekk, din skrubb!
Han løftet stokken sin truende. Hunden hoppet unna, men rømte ikke. Den satte seg fem meter unna og så bare på oss. Med de snilleste øyne jeg har sett.
Ikke jag henne, bestefar! ba jeg og nappet ham forsiktig i ermet. Hun er sikkert kald og sulten!
Jeg har nok med mitt, svarte han og viftet meg bort. Hun drar vel bare inn lopper og elendighet. Vekk med deg!
Hunden trakk halen mellom beina og ruslet seg vekk. Men da bestefar forsvant bak døra, kom hun tilbake
Det har gått et halvt år siden mamma og pappa døde i en bilulykke, og jeg har bodd her hos bestefar siden da. Han har aldri vært særlig glad i unger, tror jeg. Det har vært tomt og stille her, veldig rutinepreget, og nå plutselig meg. En jente som gråter om natta og uendelig spør: «Bestefar, når kommer mamma og pappa tilbake?»
Hvordan skal man forklare at de aldri kommer? Bestefar bare sukket og snudde seg bort. Vi hadde det tungt, begge to. Men det var ingen annen utvei.
Etter middag, mens bestefar sov foran TV-en, smøg jeg meg forsiktig ut med en bolle med restene etter suppa.
Kom, Frøya, hvisket jeg. Jeg har kalt deg det. Synes det er et fint navn, gjør du ikke?
Hunden kom forsiktig nærmere, slikket bollen skinnende ren og la seg ned med hodet på potene. Hun så på meg med et blikk så fullt av takknemlighet og lojalitet at det var umulig ikke å smile.
Du er god, sa jeg og klappet henne. Veldig god.
Etter det forlot ikke Frøya huset. Hun holdt vakt utenfor porten, fulgte meg til skolen og hentet meg hjem. Men bestefar var ikke like glad:
Der er du igjen! Hvor lenge skal dette pågå?!
Men jeg ble ikke lenger redd for at han mente alvor. For Frøya visste, han bjeffer bare, biter ikke.
Naboen, Arne Pedersen, sto ofte lent mot gjerdet og fulgte med. En dag sa han:
Du, Olav, du gjør feil som jager henne.
Må jeg ha en hund nå og? svarte bestefar surt.
Kanskje Gud har sendt henne til deg av en grunn, begynte Arne.
Bestefar bare fnyste og slo det bort.
En uke gikk. Frøya holdt seg trofast ved porten uansett snø og kulde.
Jeg snek meg fortsatt ut og ga henne litt mat, mens bestefar lot som han ikke så det.
Kan Frøya få ligge i gangen? ba jeg under kveldsmaten. Det er varmere der.
Nei! slo bestefar i bordet. Dyr hører ikke hjemme inne!
Men hun
Ingen diskusjon! Nå får du slutte!
Jeg ble stille. Men om natten lå bestefar og vrei seg. Han fikk ikke sove. Neste morgen kikket han ut.
Frøya lå som en ball rett på snøen. «Hun dør snart, hun og», tenkte bestefar, og kjente en vond klump i magen.
Lørdag gikk jeg til dammen for å gå på skøyter. Frøya fulgte som vanlig etter. Jeg lo, snurret på isen, hun satt på bredden og så på.
Se hva jeg kan! ropte jeg og for over isen mot midten.
Isen klirret. Så kom et kraftig knekk. Jeg forsvant under.
Vannet var beksvart og iskaldt. Jeg kavet, pep av redsel, men bråket av isen og vannet slukte lyden. Frøya nølte et sekund. Så satte hun i vei mot huset.
Bestefar holdt på med ved ute. Plutselig begynte det å bjeffe vilt og desperat Frøya løp rundt i gården, peste og beit ham i buksebeinet, dro og dro mot porten.
Hva er det du holder på med? skjønte ikke bestefar.
Men uroen i øynene hennes ga ham en forferdelig følelse. Han så på Frøya, og plutselig skjønte han alt.
Live! ropte han og løp etter hunden.
Frøya pilte foran, kikket seg tilbake, ledet han til dammen.
Bestefar så en svart flekk. Svake plask.
Hold deg fast! ropte han, tok en lang stang og krøp ut på isen. Hold fast, jenta mi!
Isen knaket, men holdt. Han fikk tak i jakka mi og dro meg inn på land. Frøya bjeffet og heiet, holdt seg tett ved.
Da han endelig dro meg opp, skalv jeg og var blå. Bestefar gned meg med snø, pustet varme inn i ansiktet.
Bestefar hvisket jeg til slutt. Frøya, hvor er Frøya?
Fra vinduet så vi henne. Hun satt der og skalv om det var av kulde eller frykt, er ikke lett å si.
Hun er her, svarte bestefar med hes stemme. Her.
Etter det var det som om noe endret seg. Bestefar brølte ikke på Frøya lenger. Men inne fikk hun ikke komme.
Hvorfor kan hun ikke få komme inn, bestefar? spurte jeg for tusende gang. Hun reddet jo livet mitt!
Reddet og reddet. Men hun kan ikke bo inne.
Men hvorfor?
Slik har jeg alltid gjort det! svarte bestefar og slo i bordet.
Han var sint, selv om han ikke visste hvorfor. Reglene er reglene, men samvittigheten gnagde.
Arne kom over på kaffe og småkaker en dag.
Jeg hørte hva som skjedde, begynte han forsiktig.
Hørte, mumlet bestefar.
Det er ei klok bikkje.
Joda.
Slike må man passe på.
Bestefar trakk på skuldrene:
Vi jager henne da ikke lenger.
Nei, men hvor sover hun nå i kulda?
Ute selvfølgelig. Er jo bare en hund.
Arne ristet på hodet.
Du er snål, Olav. Redder barnebarnet ditt og så Det er utakknemlighet, det.
Jeg skylder henne da ingenting! utbrøt bestefar. Hun får mat, blir ikke slått det er nok!
Hjerteløst, om det ikke går an å være bittelitt snill?
Man skal bry seg om folk, ikke dyr!
Arne så på ham med sorg og ga opp diskusjonen.
Årteskene var bitre. Snøstormer raste, som om vinteren selv ville vise hvem som bestemte. Bestefar måtte måke hver dag, men Frøya satt fremdeles trofast ved porten. Tynn som et skjelett, pelsen stritt, øynene nesten uten livsgnist.
Bestefar, se på henne, ba jeg stille, hun er jo såvidt i live.
Hun har valgt dette selv, sa han avvisende. Ingen har tvunget henne.
Men hun
Nå er det nok! tordnet han. Nå orker jeg ikke høre mer om den bikkja!
Jeg tidde. Men på kvelden, da bestefar leste avisa, sa jeg lavt:
Jeg har ikke sett Frøya i dag.
Så? svarte bestefar uten å se opp.
Hun har ikke vært her hele dagen. Kanskje hun er blitt syk?
Kanskje hun endelig har dratt. Der hun hører hjemme.
Bestefar! Hvordan kan du si noe sånt?
Hva skal jeg si, da? Hun er ikke vår hun er fremmed! Vi skylder henne ingenting!
Jo, hun redda meg Og vi har ikke engang gitt henne et varmt sted.
Det er ikke plass. Huset er ikke noe menasjeri!
Jeg klynket og forsvant på rommet. Bestefar satt alene igjen, men klarte ikke å lese. Noe stakk innvendig.
Utover natta blåste det opp til full snøstorm. Huset ristet i vinden, snøen pisket mot ruta. Bestefar vred seg i senga.
«Hundevær,» tenkte han. Og kjeftet på seg selv: «Hva angår det meg?» Men det gjorde det. Han visste det.
Neste morgen stilnet været. Han reiste seg, kokte kaffe, kikket ut. Tunet var begravd i snø. Ved porten var det noe svart i snøen. «Noe søppel» tenkte han, men fikk en vond følelse.
Han dro på seg parkasen, stakk føttene i støvlene, kavet seg ut. Snøen var løs og dyp, til knes. Da han kom bort, så han det.
I fonna lå Frøya. Nesten dekket av snø, bare ørene og haletippen stakk opp.
«Nå er det over», tenkte han. Og kjente noe briste.
Han børstet bort snøen. Hun pustet svakt, med surkling. Øynene lukket.
Stakkar Hvorfor gikk du ikke?
Frøya rørte seg, kjente stemmen hans. Prøvde å løfte hodet, men orket ikke.
Bestefar ble stående. «Ja, ja, samme det», tenkte han, løftet henne forsiktig opp.
Hun var lett som en fjær bare skinn og bein. Men varm. Levende.
Hold ut litt til, mumlet han, og bar henne mot huset. Hold ut, vesla.
Han la henne først i gangen, så i kjøkkenet, på et gammelt teppe foran ovnen.
Bestefar? spurte jeg fra døråpningen i pysjen. Hva har skjedd?
Hun var i ferd med å fryse i hjel. Tenkte hun kunne tine opp litt.
Jeg kastet meg mot Frøya.
Er hun i live? Bestefar, si hun lever!
Hun lever. Fyll en bolle med lunken melk.
Med en gang! Jeg løp mot komfyren.
Mens bestefar satte seg på huk, strøk henne over hodet. Hva slags menneske er jeg? Lot henne nesten dø. Og likevel ble hun. Hun stolte på oss
Frøya åpnet såvidt øynene. Så på ham med et blikk fullt av tillit. Det snørte seg i halsen på bestefar.
Melka er klar! ropte jeg og satte bollen ned.
Frøya løftet hodet, drakk langsomt. Bestefar og jeg satt på knær og så på, og gledet oss, det føltes virkelig som et lite mirakel.
Ut på dagen satt hun oppreist. Om kvelden gikk hun litt rundt i kjøkkenet, ustø. Bestefar mumlet:
Dette er bare midlertidig, forstår dere? Når hun blir frisk, skal hun ut igjen!
Men jeg bare smilte. Jeg skjønte hvordan han snek henne de beste kjøttbitene, la teppet ekstra godt, strøk henne når han trodde jeg ikke så det.
«Han jager henne aldri mer,» visste jeg.
Dagen etter stod vi tidlig opp. Frøya lå på matta og så på bestefar.
Så du har våknet til liv? sa han lavt, mens han dro på seg buksene.
Frøya logret forsiktig, som for å kjenne om hun var velkommen.
Etter frokost gikk bestefar ut, kikket på det gamle hundehuset ved skålen. Ingen hadde bodd der på ti år.
Live! ropte han.
Jeg løp ut, Frøya tett bak. Hun holdt seg nær, men var ikke redd.
Se, sa han og pekte på hundehuset. Taket lekker, veggene er råtne. Det må fikses.
Hvorfor det? Jeg skjønte ingenting.
Kan ikke ha det stående ubrukt, mumlet han og gikk inn i låven.
Han bar ut planker, hammer og spiker, og begynte å snekre. Frøya satt og fulgte nøye med.
Snart var det et nytt, tett tak. Teppe innvendig, friskt vann og mat rett ved.
Ferdig, tørket han svetten.
Er det til Frøya? spurte jeg stille.
Hvem ellers? Hun skal ikke være inne. Men skal bo som folk, ellerhund, da.
Jeg kastet meg rundt ham:
Takk, bestefar! Takk!
Ikke lag sånn styr, svarte han og tørket seg under nesa. Og husk, det er midlertidig! Til vi finner noen andre.
Men han visste at det gjør vi aldri. Og Frøya forlater oss ikke.
Arne kom bort, så på det nye hundehuset, så på Frøya, på oss. Smilte lurt:
Olav, jeg sa jo det var ikke tilfeldig at hun kom.
Slutt nå, Arne, sa bestefar. Det er bare fordi jeg synes synd på henne.
Klart du gjør, nikket Arne. Du har egentlig et varmt hjerte, det er bare godt skjult.
Bestefar ville si noe, men lot være. Så hvordan Frøya undersøkte huset, hvordan jeg strøk henne og lo. Han skjønte vi var en familie nå. Ikke en komplett en, kanskje rar, men familie.
Nå da, Frøya, sa han stille. Nå er dette hjemmet ditt også.
Hun så på ham lenge før hun la seg ned ved hundehuset. Med blikket rettet mot døra den døra der vi, hennes folk, bor.
