Frue, jeg er en viktig person, jeg har ikke tid til å vente som deg!
Og det som skjedde etterpå ja, det var pinlig for ham foran alle.
Sykehuskorridoren luktet sprit og sandpapiret av trøtthet.
På en plaststol satt en kvinne med enkel jakke og veska trygt klemt inntil seg, som om både håpet og frykten lå gjemt oppi der et sted.
Det var tidlig, ingen vits å kikke på klokka ennå.
Hun hadde sittet der helt siden klokken sju. Kommet langveisfra, nærmere to hundre kilometer, en halvkald matpakke og en bønn i sekken. Hun sutret ikke. Hun protesterte ikke. Bare ventet.
Rundt henne satt flere; en mann med armen i fatle, en søvnløs ungjente med poser under øynene, en mamma med en sovende unge dandert over skulderen. Alle tause. Alle med det samme uttrykket, litt sånn: «Kjære Gud, la oss slippe fort!»
Og så, i motsatt ende av gangen, kom han.
En eldre herre, sikkert 75 år, kledd som om det var nyttårsaften frakk til flere tusen kroner, stokk som skinte så det sved i øynene og hatt som bare finnes i reklamefilmer fra 60-tallet.
Han gikk så selvsikkert at man skulle tro han var kongen selv, og myser foraktelig mot flokken, som om de var uønskede statister i filmen om hans liv.
Ingen spørsmål.
Ikke et blikk.
Han marsjerte rett mot døra selve gangen var visst kun en tidstyv på veien mot det han ville oppnå.
Fremme ved døra grep han håndtaket.
Kvinnen reiste seg sakte. Ingen dramaqueen, bare et snev av den verdigheten som kun finnes hos folk med altfor lite, men desto mer folkeskikk.
Unnskyld, men det er faktisk min tur. Jeg har ventet siden klokken sju, og kommet helt fra Elverum.
Den gamle snudde seg som om han først nå oppdaget at korridoren ikke bare var tapet og lysstoffrør, men faktisk full av mennesker.
Han smilte. Kort. Iskaldt.
Frue, jeg er en viktig mann, har ikke tid til å sitte her som deg!
Han la på med ekstra trykk:
Når man har levd så lenge som meg og utrettet litt i livet skjønner man at tiden, den er for dyrbar til å sløses bort i kø.
Hun rørte seg ikke. Ikke fordi hun var mest opptatt av å beholde plassen i køen, men fordi ydmykelsen sved verst.
Korridoren druknet i stillhet.
Ikke så lenge, da.
Døra spratt plutselig opp.
Legevaktslegen, en litt sliten fyr på rundt femti, med bustete frakk og koffeinfylte øyne, kom ut og så seg rundt.
Hva skjer her, da?
Den eldre mannen spant rundt sin egen akse, som om han var statsministeren selv.
Herr doktor, jeg kom for undersøkelse. Ta meg inn nå, jeg har ikke tid til venting!
Legen så på ham noen sekunder, uten å si et pip.
Så vendte han seg mot kvinnen.
Er det du som har vært her siden klokka sju?
Hun nikket.
Ja… jeg kom hele veien fra Elverum…
Legen sukket.
Så snudde han seg mot gamlingen med tonefall mykere enn smør, men spissere enn havluft en vinterdag.
Herr Nilsen, jeg kjenner deg igjen.
Den gamle stivnet et sekund, tydelig stolt.
Legen fortsatte:
Du var faktisk læreren min på videregående.
Korridoren stivnet. Den gamle smilte fornøyd, som om han akkurat hadde fått anerkjennelsen han lengtet etter.
Men legen smilte ikke.
Jeg husker fremdeles en læresetning du repeterte hele ungdomstiden vår:
«Verdien til et menneske finner du ikke i klær, tittel eller høylytte meninger, men i hvor mye respekt man har for dem som ikke kan forsvare seg.»
Gamlingen blunket fort.
Plutselig var ikke stokken like trygg lenger.
Legen tok et skritt nærmere, sa uten sarkasme, men med en raushet som traff:
I dag… har du ikke vært noen viktig.
I dag har du bare vært en som har glemt å være menneske.
Munnen hans strammet seg, ansiktet farget seg rødt.
Rundt ham sa ingen et eneste ord, men alle blikk fortalte det samme: nå er det nok.
Legen åpnet døren med ettertrykk:
Vær så god, frue. Det er din tur.
Kvinnen gikk inn, tårer i øynene men hodet hevet.
Den gamle trakk seg bort til veggen, satte seg, og ventet.
For første gang på lenge skjønte han at å være «noen» handler ikke om å tråkke på andre, men la være.
Da det endelig ble hans tur, gikk han inn.
Og før han rakk å nevne hvorfor han var der, sa han bare:
Doktor… jeg beklager oppførselen min i sted!
Legen smilte varmt.
Det er aldri for sent å være menneske, Nilsen.
Ekte verdi måles aldri i hvor høyt man skriker, men i hvor skikkelig man oppfører seg.
Du kan være «stor» i andres øyne og likevel være liten i møte med folkeskikk.
Omvendt også: du kan være stille, beskjeden… og et tårn av verdighet.
Hva ville du gjort om du var kvinnen? Eller legen?
Hvis denne fortellingen traff deg et sted i sjela, del den gjerne videre.
Kanskje akkurat den som trenger å bli mint på å være et menneske… leser den i dag.
