Kjære dagbok,
I dag ble min tålmodighet satt på prøve igjen av Marte, min svigersønn Ivars kone. Jeg fikk høre fra ham gjennom videosamtale: «Marte foreslår at vi møtes i morgen på en restaurant eller en kafé.» Jeg svarte rolig: «Det er en god idé, men la Marte selv velge stedet på forhånd, så vi slipper å endre bestillingen underveis.»
Ivar nikket bekreftet og sa: «Vi har allerede funnet et nytt spisested i nabolaget vårt, så vi prøver det i morgen.» Jeg var skeptisk, men ga ham beskjed om å sende adressen og tidspunktet. Han skrev meg en kort melding, la på, og jeg ventet på detaljene.
Snart fikk jeg adresse og klokkeslett. Jeg har to svigerdøtre og en svigersønn, og ellers har jeg et greit forhold til dem, men med Marte er alt anstrengt. Jeg har alltid holdt meg på avstand fra hennes liv, men hun klarer aldri å oppføre seg riktig ved bordet. Hun har verken sans for takt eller forståelse for en hyggelig middag.
For noen måneder siden var vi også på restaurant, og da ble kvelden vår snarere en forestilling av Martes lunefulle kommentarer. Enten klaget hun over maten, eller over servitøren som ikke smilte riktig, eller over den sparsomme menyen. På grunn av siste kritikk måtte vi bytte restaurant flere ganger den samme kvelden.
Den gangen bestilte hun en salat og ba om at ingen løk skulle ha med. Da servitøren kom med tallerkenen, spurte hun misfornøyd: «Hva er dette som ligger på salaten?» og pekte med den nyvaskede neglene på en liten dillkvist. «Det er bare pynt,» svarte han forvirret. «Skulle jeg ha bedt om dill i salaten?» fortsatte hun med sammenpressede lepper. Servitøren prøvde å redde situasjonen: «Hvis du vil, kan jeg ta den bort. Det er ingen dill i selve salaten.»
Marte svarte irritert: «Ta bort hele salaten, den har ødelagt appetitten min Ta med meg en melkeshake.» Hun vendte seg bort mot vinduet, og personalet fulgte hennes krav uten protest. Stemningen var ødelagt, og jeg satt der med oppsvulmede lepper og et såret hjerte mens resten av familien spiste og lo.
Selv på begravelser klarer hun å lage drama. Da vi holdt min brors begravelse, ropte hun høylytt: «Hvem lagde disse pannekakene? De er som gummi!» Jeg forsøkte å roe henne: «Du trenger ikke rope, du kan bare la være å spise dem.» Hun svarte med avsky: «Hva er egentlig her? Jeg lager bedre mat til hunden min. Alkohol og juice er like billige. Pfui.» Jeg ba henne om respekt: «Vi er her for å minnes en person, så vær så snill og vis respekt.» Hun mumlet trist: «Vi ble kalt inn for å minnes, men det er ingenting å minnes.»
Etter denne hendelsen ringte flere slektninger meg, sinte over at Ivar hadde klaget til dem om maten. Jeg ble flau og lovte meg selv at jeg aldri skulle ta med Marte til slike sammenkomster igjen.
Snart nærmer det seg min egen bursdag, og Marte og Ivar planla å komme. Jeg fortsatte å si at jeg var syk, og utsatte feiringen indefinit. Jeg visste at Ivar skulle på en kort forretningsreise mot slutten av måneden, og jeg ventet på dette øyeblikket. Jeg la en listig plan for å feire uten Marte. Da Ivar ringte fra en annen by, sendte jeg invitasjoner til alle barna og utestengte Marte fra feiringen. Bursdagen gikk i en glad atmosfære, uten misfornøyde gjester. Jeg fikk endelig nyte et øyeblikk med barna uten å høre på kritikk om mat eller drikke.
Lykkeåret var kortvarig. Noen av gjestene la ut bilder fra feiringen på sosiale medier, og Marte fikk se dem. Hun ringte meg og spurte med en sår tone: «Karin, har dere feiret bursdagen? Hvorfor ble jeg ikke invitert?» Jeg prøvde å forklare at Ivar var på jobb og at hun kanskje ville kjede seg alene. Hun svarte irritert: «Jeg blir aldri kjedelig med dere! Hvorfor ventet dere ikke på Ivar?»
Jeg lot en frustrasjon sive gjennom: «Det er fordi hans kone ødelegger alle høytider med sitt sure ansikt!» Jeg angret umiddelbart på ordene. Marte begynte å gråte: «Hva? Jeg er den som ødelegger? Jeg trodde du var en god kvinne, men du er en slange!» Hun la på.
Et par timer senere ringte Ivar meg og begynte å kritisere meg: «Hvorfor behandler du kona mi så dårlig? Hva har vi gjort mot deg?» Jeg svarte: «Dere har ikke gjort noe, men Marte ødelegger stadig feiringer med sine krav og klager. Det er umulig å gå på restaurant eller sitte sammen ved bordet uten at hun protesterer over alt. Hun er alltid misfornøyd.»
Ivar prøvde å forsvare henne: «Hun er bare ærlig og direkte, i motsetning til deg. Hun har alltid behandlet meg som en mor.» Jeg svarte: «Ærlighet er én ting, men respektløst oppførsel er en annen. Hvis hun vil være som en datter, må hun oppføre seg deretter, ikke som en småbarns krangelbarn!» Til slutt foreslo han: «Jeg vil passe på henne og lære henne hvordan hun skal oppføre seg. Men du må love å invitere Marte til fremtidige høytider.»
Jeg nikket motvillig: «Greit, men på dine vegne. Vi får se på neste sammenkomst.»
Selv om jeg håpet på forbedring, endte det med at Marte fortsatte å lage scener. Jeg har ikke lenger energi til å krangle med Ivar; jeg har valgt den minste smerten. Nå må jeg bare riste av meg det hele, forsøke å se bort fra Martes oppsving, og håpe på roligere dager.
Karin.
