Alle sa til meg at jeg burde gifte meg, for hva var vitsen med å lese så mye man kommer jo ikke så langt uansett.
Hun burde heller finne seg en mann hvis hun bare skal lese og lese, ender hun opp som gammel ungpike. Hvem vil vel ha henne?
Jeg, Ingrid, ble født i en bitteliten bygd i Norge, et sånt sted hvor ikke bare alle vet hva du hetermen de vet også alt om problemene dine. Her spør folk ikke alltid hva du drømmer om men heller hva poenget er uansett.
Familien min var fattig. Ikke sånn «åh, vi hadde noen vanskelige år»-fattigdom, men den som kjennes i en tom tallerken, i utslitte sko og i klær som andre hadde brukt før meg.
Jeg vokste opp med lite. Men i hjertet mitt hadde jeg noe ingen kunne ta ifra megen urokkelig trang til å lære.
Helt fra jeg var liten, sa jeg: Jeg skal bli lege.
Hver gang jeg sa det, kjentes det som om halve bygda lo i skjul. Ikke fordi det var umulig å bli legemen fordi mange ikke kunne forestille seg at ei fattig jente fikk lov til å drømme så stort.
«Bygdas røst» var nådeløs. En dag, mens jeg gikk på veien med bøkene presset hardt mot brystet, hørte jeg igjen: Se på henne, da Hva skal hun bli, lege? Hun har jo ikke engang penger til bussen til nabobygda!
En annen gang, inne på nærbutikken, sa en dame høyt så jeg skulle høre det: Hun burde bare gifte seg, da hvis hun skal lære så mye, blir hun bare gammel ungpike. Hvem vil gifte seg med henne?
Det verste var ikke kommentarene fra fremmede, men at også noen av mine egne kunne si: Jenta mi gi deg med denne skolen. Ser du ikke at det er vanskelig? Vi har jo ikke penger til noe. Du burde i det minste tenke på å gifte deg, så du har noe å støtte deg på.
Men jeg ville ikke ha en fremtid valgt av andre. Jeg ville skape min egen vei. Og den veien var tøff.
Det var kaldt på rommet mitt om vinteren. Jeg leste til langt på kveld, med kalde fingre i det svake lyset. Ofte gikk jeg flere kilometer til skolen. Mange ganger gjemte jeg tårene med hodet over bøkene, så ingen skulle se.
For her i bygda, om du gråter, kommer ikke alltid hjelpen noen ganger får du bare flere spørsmål.
Men jeg ga meg ikke, og årene fløy. Jeg dro til Oslo for å studere medisinstudiet. Jeg pushet meg selv så langt jeg trodde var mulig. Det var netter jeg sovnet over anatomiboka. Dager jeg bare spiste knekkebrød, for å ha råd til månedskortet. Stunder da ensomheten var så sterk at jeg følte hele hjembygda var imot meg.
Likevel, hver gang jeg var nær ved å gi opp, tenkte jeg på én ting: Hjemme i bygda var det eldre som ikke hadde noen. Folk som døde av helt vanlige tingfordi ingen så dem, ikke fordi det ikke fantes medisin, men fordi det ikke fantes noen som brydde seg.
Da sa jeg til meg selv: «Jeg skal hjem. Jeg skal hjem og være legen bygda aldri fikk.»
Og jeg dro hjem.
En morgen fikk hele bygda høre det: «Ingrid er doktor nå!» Ikke på internett, ikke i en fjern by, men herpå helsestasjonen som mange hadde glemt fantes.
Min første dag kom en gammel mann med stokk, skjør av alder. Han kom forsiktig inn på kontoret og sa: Doktor jeg har ikke vært hos lege på mange år
Jeg smilte mildt og svarte: Men nå er du her. Det er bra. Slapp av, jeg skal ta vare på deg.
Han begynte å gråte. For noen ganger er det ikke tablettene som helbredermen at noen snakker til deg med varme.
Etter det kom stadig flere. Gamle damer med skaut og varme smil. Slitne menn. Folk som ikke krevde myebare å bli sett.
Jeg tok blodtrykket deres. Jeg lyttet til hjertet. Jeg lyttet til sjelen. Og sakte begynte snakket om meg å endre seg.
Doktor Ingrid måtte hun få helse og styrke!
Du vet hun er dattera til hvem skulle trodd det?
For et menneske hun har blitt
En dag gikk jeg nedover den samme bygdeveien, der folk før lo av meg. Men nåingen lo. De hilste. De hadde respekt. Og noen sendte meg varme blikk.
Da skjønte jeg noe viktig: Du trenger aldri å bevise noe for dem som dømte deg. Du skal bare våge å følge drømmen din og aldri la deg forandre av det vonde du møter.
For ekte suksess er ikke bare å reise segmen å komme tilbake, med raushet og et stort hjerte.
Og jeg Jeg er fortsatt den samme enkle jenta fra bygda, med rent hjerte og nå også en hvit frakk og, istedenfor harde ord, får jeg velsignelser.
Moralen min?
Når noen sier «det går ikke for deg» aldri glem: Noen ganger legger Gud en drøm i hjertet ditt, nettopp for å vise andre at det faktisk GÅR.
Legg gjerne igjen et «Respekt» i kommentarfeltet for Ingridog del videre, så alle ser at det er mulig. Selv fra fattigdom.
