Jeg søker om skilsmisse, sa Sigrid rolig idet hun rakte mannen sin en kopp te. Eller, for å være nøyaktig, jeg har allerede sendt inn papirene.
Hun sa det så hverdagslig, som om samtalen gjaldt middagsplaner: det blir kylling med grønnsaker til middag.
Kan jeg spørre hva som Nei, det får vi ta når barna ikke er her, sa Eirik, og senket stemmen da han så de to spent lyttende gutteansiktene. Hva har jeg gjort deg? Om jeg tør minne om det, trenger barna en far.
Tror du virkelig jeg ikke kan finne en annen far til dem? svarte Sigrid med et oppgitt blikk og et lite smil. Hva du har gjort? Egentlig alt! Jeg håpet livet med deg skulle være som et stille rundt tjern, ikke en urolig elv!
Ja, gutter har dere spist opp? ropte Eirik, som ikke ville fortsette samtalen foran barna. Skynd dere ut og lek. Og ikke sniklytt! ropte han etter dem, godt kjent med sønnenes nysgjerrige vesen. Så kan vi snakke videre.
Sigrid strammet leppene. Selv nå skulle han dirigere? Setter seg på sin høye hest og spiller Superpappa
Jeg har fått nok av dette livet. Jeg vil ikke jobbe åtte timer hver dag, smile til kollegaer, sjarmere kunder Jeg vil sove lenge, handle i fine butikker, dra på spa. Du kan ikke gi meg det. Nå er det nok! Jeg har gitt deg de ti beste årene av livet mitt
Kan vi hoppe over de store ordene? brøt Eirik av, tørt. Var det ikke du, for ti år siden, som gjorde alt du kunne for å gifte deg med meg? Jeg hadde ikke voldsomt lyst til å gifte meg selv.
Alle kan ta feil, mumlet Sigrid.
Skilsmissen gikk fort og stille for seg. Eirik gikk til slutt, om enn motvillig, med på at guttene skulle bo hos moren, mot at de fikk være hos ham hver helg og feriene også. Sigrid sa lett ja til det.
Et halvt år senere presenterte Eirik guttene for sin nye kone. Blide og sprudlende Liv tok umiddelbart guttenes hjerter med storm, og de gledet seg enda mer til helgene, noe som irriterte Sigrid voldsomt.
Enda verre ble det da Eirik plutselig arvet penger fra en fjern slektning, kjøpte et stort hus utenfor Oslo, og levde bekymringsfritt. Han beholdt riktignok jobben, betalte mindre bidrag, men insisterte på å selv handle klær og utstyr til guttene, og han holdt grundig kontroll med underholdsbidragene.
Tenk om hun bare hadde holdt ut et halvt år til? Hadde Sigrid visst hvordan alt skulle utvikle seg Da skulle sakene vært annerledes!
Eller kanskje ikke alt håp er ute ennå?
*************************
Vil du ha en kopp te? Som i gamle dager, sa Sigrid med et smil og snurret lokkende en lang hårlokk rundt fingeren. Kjolen var kort og sminken diskret, som om hun hadde blitt flere år yngre Hun hadde brukt mye tid for å se uimotståelig ut!
Har ikke tid, svarte Eirik og ga henne et tomt blikk. Har du pakket for guttene?
De finner vel ut av det snart, det tar nok ti minutter til, sa Sigrid skuffet, men ga seg ikke. Hva om vi feirer jul sammen? Kjetil og Marius pyntet juletreet halve dagen.
Vi ble enige i retten om at ferien er min tid. Vi skal på fjellet, i en liten bygd med masse snø, perfekt til ski og snowboard. Liv har ordnet alt.
Men det er jo en familietid
Nettopp, familie. Lager du oppstyr, henter jeg guttene fast.
Da døren slo igjen bak Eirik og de glade guttene, knuste Sigrid rasende det dyre serviset de fikk til bryllupet. Liv… alltid denne Liv! Skal alltid late som om hun elsker å ha guttene der, men sikkert teller hun dagene til de skal hjem. Sigrid visste jo hvor vilter og krevende hennes gutter kunne være!
Det fikk henne til å smile. Ikke alt var tapt. Snart ville Eiriks penger være hennes alene
********************
Hva er dette? spurte Eirik med ett løftet øyenbryn da han fant to store kofferter i gangen.
Hva tror du? Bagasjen til Kjetil og Marius, svarte Sigrid, og sparket forsiktig borti den ene kofferten. Siden du har fått deg et nytt liv, er det på tide at jeg gjør det samme. Du skjønner sikkert at ikke alle menn vil oppdra andres barn, så nå får guttene bo hos deg. Jeg har allerede informert barnevernet. Alt du trenger er å gjøre papirarbeidet ferdig. Jeg reiser på ferie med min nye kjæreste.
Hun lot Eirik stå målløs i gangen og gikk langsomt ut til bilen som ventet. Hun lurte på hvor lenge denne hellige Liv ville holde ut. En uke? To? Trolig to. Og Eirik, står han mellom barna og kona, vil alltid velge barna, og så kommer han krypende tilbake til henne med pengene sine.
To uker gikk. En måned. To. Ingen telefon med panisk bønn om å hente barna. Tvert imot, etter guttenes fortellinger, hadde Liv ikke engang hevet stemmen til dem! Hvordan kunne det henge sammen? De små rampene var plutselig eksemplariske englebarn? Helt umulig!
Hvordan går det med guttene? Er dere ikke slitne av dem enda? spurte Sigrid til slutt Eirik over telefon.
De er greie, hører etter, hjelper til svarte Eirik mykt når samtalen kom inn på guttene. De er gullgutter!
Virkelig? sa Sigrid overrasket. Hos meg laget de alltid styr
Fordi barn trenger oppmerksomhet, snøftet Eirik. Mens du alltid satt med nesa i mobilen. Forresten, vi skal flytte. Hvis du vil se dem, kan jeg kjøre dem til deg i ferien.
Men Det er jo mine barn også!
Du har selv gitt meg alle rettighetene, svarte Eirik og lo høyt. God mor, ja.
Alt Sigrid kunne gjøre var å ergre seg grønn. Verken mannen (eller pengene hans) hadde hun fått tilbake, jakten på ny kjæreste hadde gått i vasken, og guttene ville heretter være langt borte. Ikke at hun savnet dem så mye heller det var ganske deilig å bruke all tid på seg selv.
Hva slags rettferdighet er det i dette? Hun holdt ut i ti år og ga opp bare et halvt år før livet kunne blitt lukrativt
Men slik er livet tålmodighet og innsats betaler seg oftere enn snarveier. Og noen ganger tar man valg man alltid skulle ønske man kunne gjøre om igjen.
