Hele familien samlet seg for å sende mormor avgårde. De sa, uten å legge skjul på det, hvor lei de var av å ha henne rundt. Og nå som våren endelig var her, skulle hun straks dra til hytta på landet, og bli der helt til senhøsten. Barnebarna var kjølige mot henne, svigerdatteren brydde seg lite. Og sønnen var stadig ute på jobbreiser, men han viste ikke akkurat mer omtanke når han først var hjemme heller.
For dem var mormor bare en byrde. Hun skjønte det godt selv, men holdt ut i stillhet, år etter år, og talte dagene til våren – det beste, det sikreste, det ekte. Denne våren kom tidlig. Mormor satt ofte på benken ved inngangen og nøt det varme vårlyset, hun kjente sola på kroppen. Hun så ut som en liten, pjuskete spurv; tynn, i utslitte klær, gamle, slitte ullstøvler med gummikalosjer over.
Familien brydde seg ikke, men naboene var alltid hyggelige. De hilste, spurte om hun hadde det bra, hjalp henne opp trappen til femte etasje. Naboguttene bar til og med handleposen for henne når de møtte henne på vei hjem fra butikken.
Selv om hun var gammel gjorde hun alt hjemme. Lagde mat, vasket, ryddet hele tiden. Svigerdatteren lot sjelden til å bidra.
Du sitter jo hjemme hele dagen, da kan du like gjerne ta deg av alt, sa svigerdatteren frekt når hun kom hjem fra jobb og sparket av seg skoene.
Barnebarna snakket aldri med henne. Og når vennene deres kom, holdt mormor seg inne på rommet fordi en gang hadde barnebarnet sagt at det var flaut å vise henne fram.
Mormor motsa aldri noen. Hun var mest stille. Om kvelden gråt hun stille for seg selv, mens huset sov, for den tunge skjebnen.
Mormor ble sendt til togstasjonen med taxi så de slapp å følge henne med bussene. Hun hadde bare litt bagasje – en sliten veske og en liten pose med klær.
Støttende på stokken, gikk hun sakte over perrongen, satte seg på en benk. Toget kom, og hun steg om bord, satte seg ved vinduet med et varmt blikk. Da toget begynte å rulle, tok hun frem en krøllet foto fra vesken. Sønnen, barnebarna og svigerdatteren smilte fra bildet. Den siste tiden så hun bare smilet deres her. Mormor kysset bildet og la det forsiktig tilbake.
Da hun gikk av på stasjonen, ruslet hun stille mot bygda. En hyggelig sjåfør ga henne skyss helt fram til huset. Mormor åpnet porten og gikk på den gjørmete stien mot hytta. Her var alt kjent. Hennes. Og her trengtes hun om det så bare var til de gamle veggene, det skrå gjerdet, og det sviktende trappetrinnet. Her ventet de på henne.
Bygda var alt for mormor. Her ble hun født, her fikk hun barn, her døde mannen hennes, og hun hadde bodd halve livet her, nesten. Eldstesønnen hadde gått bort for lenge siden, men sånn ble det.
Mormor åpnet vinduene, fyrte opp i peisen. Hun satte seg på benken ved vinduet og tenkte tilbake. Barna satt her før, de spiste rundt bordet, sov på de samme sengene, løp på gulvet og gløttet ut vinduet. Hun hørte barnestemmene svirre i ørene. Da var hun mamma. Viktigst og nærmest for dem.
Solen skinte likt som nå, og det var mange vårdager, glade og varme, levd i disse veggene. Mormor smilte mildt til bygdas vår…
***
Neste morgen våknet hun ikke. Hun ble igjen for alltid på sitt sted. På bordet lå mange gamle bilder. Og ett nytt, krøllet det samme der familien smilte til henne i går.
Mens vi lever, rekker vi så mye. Si unnskyld, takke, åpne oss om følelser. Så lenge vi lever, har vi ikke rett til å utsette slike ting til i morgen. For når noen går bort, kommer de aldri tilbake, og det blir tunge steiner i hjertet, vanskelig å bære.
Vi må leve i tro og sannhet, og gjøre godt fra hjertet. Fra oss selv. Elske, vente, sette pris på andres følelser, og huske de som har gitt oss liv og holdt oss oppe.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
