Egen sønn
Ingrid, du aner ikke! Vi har bestemt oss, jeg og Sverre, for å dra til Syden igjen neste sommer! Steinar, stefaren hennes, glødet av glede da han fortalte det Han sier han må ha det hotellet med utsikt mot havet en gang til. Hva skal jeg gjøre, det er jo tross alt egen sønn?
Hvordan han ubevisst presiserte at det var egen sønn.
Jeg er glad på deres vegne, svarte hun, mens hun mimret over hvor godt alt var før denne Sverre plutselig ble en del av livet deres, Egen sønn Men du har alltid sagt at vi er en familie. At det ikke spiller noen rolle om man er ekte eller ikke.
Han hadde sagt det. At hun var hans datter, uansett om blodsband fantes eller ikke.
Nå begynner du igjen… Ingrid! Du er min datter, det er da ingen diskusjon! Du vet jeg er like glad i deg som i en ekte datter. Men Sverre…
Han skjønte ikke engang at han bekreftet forskjellen.
Sverre er sønnen. Og jeg er da bare bekjent, eller hva?
Ingrid, hva er det du sier nå? Du er som min egen!
Som egen… Tok du meg noen gang med til havet? På de femten årene du har kalt deg faren min?
Nei, det hadde han ikke. Steinar gjentok ofte at det ikke var noen forskjell mellom henne og Sverre, men Ingrid hørte alltid om alt han gjorde for sønnen forskjellen var stor.
Det gikk ikke, Ingrid. Du vet jo, det var trangere tider før. Du er voksen, du skjønner vel hva to uker på et femstjerners hotell koster… Dyrt.
Jeg forstår, nikket Ingrid, Utgifter. For dyrt å ta deg med. Men Sverre, som du har kjent i bare et halvt år, du vurderer allerede å kjøpe leilighet til ham på lån, så han har et sted å ta med seg kona si, ikke sant? Det er visst ikke så dyre utgifter, så lenge det er sønnen?
Jeg har ikke kjøpt noen leilighet. Hvem har sagt det til deg?
Venner av huset.
Hils de vennene og be dem slutte å spre rykter, da.
Ingrid kviknet litt til.
Sant at du ikke har gjort det?
Nei, selvfølgelig ikke. Forresten, gjett hvor vi skal på lørdag? han svarte seg selv Gokart! Da han studerte på universitetet var han med i noen løp, jeg blir med for selskapets skyld.
Gokart, sa Ingrid Høres spennende ut.
Ja, det blir gøy!
Kan jeg være med? spørsmålet brøt ut før hun rakk å tenke.
Steinar ville ikke ha henne med, han svarte kjapt:
Ehm… Ingrid… Det blir nok kjedelig for deg. Seriøst. Dette er litt mannegreier. Vi skal prate sammen, far og sønn, gjøre opp for tapt tid.
Så vondt…
Så det er interessant for deg, men ikke for meg?
Ikke sånn ment… Steinar ble nervøs Vi har ikke sett hverandre på mange år, vi må… du forstår?
Klart man forstår. Dette forstår du, var den mest ironiske setningen i deres nye leksikon. Man måtte forstå at blodsband var viktigere enn det man hadde vokst opp med. Man måtte forstå at nå var plassen hennes utenfor porten.
Sverre var på alle måter strålende. Hadde vokst opp uten far, moren hans hadde holdt ham skjult fra Steinar, men til tross for alt, var det ingenting han ikke fikk til. Smart, vakker og snill.
Pappa, jeg har vært på hundehjemmet og bygd nye innhegninger.
Pappa, du vet jeg har fullført bachelor med topp karakter?
Pappa, se, jeg fikset mobilen din.
Han var ikke bare sønn. Han var den perfekte sønn.
Samme kveld, da Steinar hadde gått, så Ingrid gjennom gamle bilder Steinars bryllup med moren hennes (moren som døde for fem år siden, som etterlot Ingrid og Steinar alene). Der var de på hytta Der var Ingrid da hun fullførte videregående…
Ingenting ville noen gang bli som før.
***
Ingrid, er du våken? Jeg har et spørsmål. Det haster, Steinar kom inn døra allerede klokken åtte på morgenen.
Hva har du så hastverk med?
Hun dro hårbøylen på plass og satte kaffemaskinen på.
Angående leiligheten til Sverre.
Så det er sant? hun sukket.
Dessverre må jeg innrømme det… Ja, det er sant.
Og til meg løy du.
Jeg ville bare ikke at du skulle bli lei deg. Men jeg trenger råd! Jeg tror jeg må forte meg. Han vil gifte seg, før eller siden. Mens han er ung, bør han eie noe selv. Du vet jo hvordan jeg hadde det…
Bare ta opp lånet, sa Ingrid tørt. Denne Sverre hadde virkelig havnet rett i smørøyet!
Ja, jeg vet… Men du kjenner min kredittscore… Og Sverre fortjener å få hjelp av en far han aldri har hatt.
Hvor vil du hen?
Kan du hjelpe meg? Om jeg spør deg?
Kommer an på hvordan.
Hør her. Jeg har to millioner kroner. Det er nok til egenkapital. Men banken gir meg ikke lån. Du ville fått! Du er ren. Vi tar det på deg, jeg betaler. Selvfølgelig.
Illusjonen om at det ikke er noen forskjell mellom oss, brast endelig. Det var forskjell. Det var ikke Sverre som fikk verden lagt på sine skuldre.
Så Sverre får leilighet, jeg får lån? Er det riktig oppfattet?
Steinar ristet på hodet, såret, som om det var hun som hadde kommet med forslaget.
Hvorfor sier du sånn! Jeg skal jo betale… Jeg ber deg ikke betale. Det må bare stå i ditt navn. Tenk på det…
Vet du, Steinar, jeg vurderer ikke lånet. Jeg tenker mest på at du ikke lenger ser på meg som din datter. Nå har du sønn. Ham har du kjent i seks måneder, jeg i femten år, men for deg betyr ikke det noe. Han er blod.
Det er ikke sant! Steinar ble rød, Jeg elsker dere begge akkurat like mye!
Nei. Ikke like mye.
Ingrid, nå er du urettferdig! Han er jo min egen…
Teppet falt. Hun var ikke lenger datteren. Bare fosterbarn, grei nok, til en ekte kom inn i livet hans.
Jeg skjønner, Ingrid prøvde å være høflig, Jeg kan ikke, Steinar. Jeg må snart kjøpe egen bolig. Får ikke to lån.
Steinar så ut som han nettopp kom på at hun ikke eide eget hjem.
Å ja, du trenger kanskje det… han sjekket klokken Men du kan jo hjelpe så lenge du ikke trenger det selv. Jeg har fortsatt to millioner. Det er bare noen år.
Nei. Jeg kommer ikke til å skrive under noe sånt.
Hun visste at Steinar ikke ville forstå.
Greit, sa han Hvis du ikke kan hjelpe som datter… Så lar vi det være. Jeg finner en annen løsning.
Om han noensinne hadde tenkt på henne som sin egen, spilte ingen rolle lenger. Nå så hun Steinar kun på bildene.
En kveld så hun det.
Bilde fra Gardermoen. Steinar og Sverre. Begge i lyse jakker. Steinar med hånda på skulderen til Sverre, og under bildet sto det På vei til Dubai med pappa. Familie er det viktigste.
Familie.
Ingrid la fra seg mobilen.
Hun kom plutselig på et øyeblikk fra barndommen, lenge før moren giftet seg med Steinar. Hun var rundt fem år gammel. De hadde lite, og dukka hun hadde fått av mormor gikk i stykker. Hun gråt, og hennes egen far sa: Ingrid, slutt å gråte for sånt tull! Forstyrr meg ikke!
Det var aldri lov å forstyrre ham, hans interesse lå stort sett i flaska. Faren hadde hun egentlig aldri hatt. Hun trodde Steinar var blitt den faren…
Steinar prøvde en siste gang å overtale henne.
Ingrid, jeg har tenkt, vi må gjøre noe med din mistillit
Hvilken mistillit, Steinar? Jeg har vært tydelig: nei.
Du skjønner ikke situasjonen. Sverre har aldri hatt en far. Jeg må fylle det tomrommet. Han er voksen. Han trenger en bolig. Og det kreves ingenting av deg, bare navnet ditt, jeg lover du ikke betaler en krone.
Burde vært noen som fylte igjen mine hull også
Han ble plutselig sint.
Ingrid, nå holder det! Jeg orker ikke mer krangling. Jeg er utrolig glad i deg, det vet du! Men forstå… Sverre er min virkelige familie. Har du barn en dag, vil du skjønne. Ja, jeg elsker dere forskjellig, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om deg.
Jo, som ressurs.
Ingrid, vær nå litt rimelig! Du overdriver.
Du valgte han på et halvt år, Steinar, sa hun stille, Jeg ber deg ikke velge. Det er åpenbart hvem du har valgt. Du var ærlig: Sverre er din egen. Jeg har aldri vært det.
Halvåret gikk uten én eneste telefon fra Steinar.
En dag fant hun et nytt bilde i feeden.
Steinar og Sverre, foran majestetiske fjell. Steinar i dyr skiklær. Under: Lærer pappa å stå på snowboard! Han er jo litt for gammel, men alt går når man er sammen med sønnen!
Ingrid så lenge på bildet.
Da ringte det på mobilen. Ukjent nummer.
Hei, Ingrid. Det er Sverre. Pappa ga meg nummeret ditt, han våger ikke ringe selv. Han ber meg si han har løst leiligheten uten deg, men han tenker på deg. Han håper du vil feire 17. mai med oss. Han klarer ikke forklare, men han håper du vil komme.
Hun skrev svar, slettet og skrev om flere ganger.
Hei, Sverre. Hils Steinar og si jeg er glad på hans vegne, og at jeg også tenker på ham. Men jeg kommer ikke. Jeg har egne planer for 17. mai. Jeg drar til sjøen.
Hun trengte ikke si at hun selv kjøpte billettene, eller at det ikke var Syden de skulle til, men Kragerø. Og ikke med faren, men med en venninne.
Ingrid trykket send.
Og tenkte at hun kunne være lykkelig også uten ham.
