Sammen med kjæresten min leier vi et rom hos en eldre dame i Oslo. Nå har vi bodd sammen med henne i åtte måneder.
Vi deler kjøleskap med henne, men hyllene hennes er som oftest tomme. Det eneste som alltid står der, er en kjele med havregrøt kokt på vann. Såpen er kun til klesvask, oljen er den billigste og lukter litt vondt. Skoene hennes i gangen er lappet sammen. Hele leiligheten bærer preg av trang økonomi.
Hun blander seg aldri inn i våre saker, men fra tidlig morgen til sen kveld samler hun tomflasker og henger opp plakater i byen. Hver søndag lager hun seg et lite festmåltid av frukt hun finner billig på torget, ofte med flekker og overmodne.
Jeg synes så synd på henne at jeg har grått mer enn én gang. Når hun får besøk, kjenner jeg virkelig på følelsen av urettferdighet.
Har du gjort klar pengene? spør en kvinne rundt 45 år, idet hun låser seg inn.
Ja, jenta mi. Her, ta dem, sier vår vertinne stille.
Dette er for lite. I morgen tar jeg med datteren min, svarer kvinnen tørt.
Hvem sine klær er det? Har du gjester?
Jeg leier ut et rom, jeg må jo ha litt å leve av. Jeg gir deg hele pensjonen min, prøver den eldre damen å forklare.
Jeg får vel stikke inn og hilse på leietakerne dine. De sier jo at det er svindlere, sier kvinnen og åpner døren til rommet vårt.
Ja vel, hva har vi her da?
Jeg klarte knapt tro det, slik hun brisket seg inn på et område vi tross alt har betalt for:
Kan du lukke døra etter deg? sier jeg.
Og hvem er du til å fortelle meg hva jeg skal gjøre? Det er jeg som er huseier her! Du skal betale meg direkte. Her er nummeret mitt, og kontonummeret. Kvinnen tråkker inn i skoene på gulvet og legger to ark på bordet. Og ikke noe forsinkelse, ellers kaster jeg deg ut! Når betalte du sist husleia?
Datter, la henne være. Jeg har brukt disse pengene til å betale strømregningen, ellers truet de med å stenge alt av. Hvordan kunne jeg klart meg uten strøm? sier vår vertinne med gråten i halsen.
Ta ikke mer leie fra dem, de sender det til meg. Det var alt, jeg går nå. I morgen, som sagt, kommer jeg med datteren min.
Kvinnen går, og vår vertinne synker sammen på stolen i gangen og begynner å gråte. Jeg setter meg ved siden av henne, holder rundt henne og prøver å trøste:
Ikke gråt, alt ordner seg.
Kan du lage litt te til meg?
Jeg har aldri sett naborommet hennes med vanlig te, hun brygger alltid blader av bringebær og solbær, som henger i bunter på kjøkkenet.
Den gamle damen tar koppen og begynner å fortelle meg:
Jeg oppdro datteren min alene, mannen min ble borte en dag, og kom aldri tilbake. Jeg la hele mitt hjerte og liv i henne. Men hun vokste opp og ble voksenselvsikker, stadig ute etter menn og oppmerksomhet. Hun giftet seg først som 35-åring, og ga meg et barnebarn. Men mannen hennes er ekstremt gjerrig. Så jeg begynte å hjelpe enda mer, både dem og barnebarnet.
Etterhvert ble den frivillige hjelpen til et krav. Hun tar hele pensjonen min, og nekter å la meg se barnebarnet om jeg ikke gir henne alt. Jeg trodde jeg kunne leie ut et rom for å ha noe å leve av, men nå vil hun også ha de pengene. Hva har jeg gjort galt i oppdragelsen?
Hun gråter ikke lenger stille, men hulker åpent. Jeg kjenner på medlidenheten.
Nå vil hun tvinge meg til å flytte selge leiligheten min og flytte til en ettroms utenfor byen. Kanskje blir jeg til og med hjemløs, hun sier slike ting. Hvis jeg nekter, truer hun igjen med barnebarnet mitt. Jeg selger alt bare for å få se henne.
Da kjæresten min, som studerer juss på Universitetet i Oslo, kommer hjem, ber jeg ham om råd. Hvordan kan han hjelpe denne gamle damen juridisk?
Vi går rundt til naboene, de har hørt datteren rope om penger, og vi ber dem være vitner hvis det blir sak. Vi skriver en søknad til retten om å få samværsrett mellom bestemor og barnebarn.
Vi ber henne skaffe en attest fra psykologen, for man vet aldri hva datteren kan finne på å si.
Vi vinner i retten. Nå får bestemoren lovlig besøke barnebarnet hver andre uke i tre timer. Pensjonen hennes får hun beholde, og datteren kan ikke lenger true henne. Nå har hun råd til å spise kjøtt og ferske frukter dukker opp igjen på kjøkkenbordet hennes. Vi hjelper henne også med små oppussinger. Ikke noe stort, men vi fikser gjerne opp der tapetet har hengt i 30 år eller legger på litt maling.
Som takk vil hun ikke ta imot leie fra oss, men vi insisterer likevel på å betale henne.
Hvordan kan noen være slik mot sin egen mor? Ta fra henne den lille pensjonen hun har, og ikke bry seg om hvordan hun har det, hun som har båret dem og oppdratt dem? Total mangel på takknemlighet mot moren sin.
Ta vare på foreldrene deres! Vi skylder dem alt vi er!
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
