1. mai
Hvordan skal jeg klare meg uten deg nå? Hva skal jeg gjøre? Hvorfor skal jeg leve videre? Tårene trillet nedover kinnene mine, og det føltes som om det var et tomt hull i brystet mitten sort avgrunn der hjertet pleide å være.
Jeg, Olav, har elsket Sigrid siden ungdomsskolen. Liten og skjør, med fregner dansende over nesen som solstråler. Slik så jeg henne første gang da jeg gikk i sjette klasse, og jeg forelsket meg i henne der og da.
Sigrid var tre år yngre enn meg. Hun hadde alltid toppkarakterer, var klassens flinkeste elev, og gikk stille i dørenebeskjeden og ydmyk.
For hvert år følte jeg meg mer og mer knyttet til henne. Jeg betraktet henne i friminuttene når hun hoppet tau i skolegården sammen med venninnene sine. Lett som en sommerfugl. Jeg drømte at vi en dag skulle gifte oss.
Da jeg kom hjem fra førstegangstjenesten, gikk jeg rett til Sigrid med en bukett markblomster og ba om hånden hennes.
Faren til Sigrid var en streng og alvorlig mann. Han tok meg inn på et rom alene, snakket lenge, og mot slutten smilte han faktiskog la datterens hånd i min.
Bryllupet vårt var stort og livlig. Familie langt fra Nordkapp og sør hefra kom for å feire oss, og gratulasjonene varte tre dager til ende. Sigrids øyne glitret av lykke, og jeg var stolt. Jeg følte at jeg hadde funnet den aller beste jenta i hele bygda.
To år senere, med god hjelp fra foreldrene mine, fikk jeg kjøpt et lite hus til oss. Sigrid svevde av gledetre måneder før den første ungen kom, kunne vi flytte inn i vårt eget hjem.
Vi fikk en datter og kalte henne Ragnhild, etter Sigrids mormor. Jenta var sunn og sterk, men fødselen var tung for Sigrid. Hun ble aldri helt seg selv igjen, gikk blek og sliten i et helt år etterpå. Jeg kjørte henne til leger overalt, men de kunne bare si én ting: Tid må til, kroppen trenger å hente seg inn.
Da Ragnhild var halvannet år, fant Sigrid ut at hun var gravid igjen. Legene anbefalte at hun avsluttet svangerskapethun var for svak, sa de. Det var ikke sikkert hun ville klare det, og barnet kunne dø.
Jeg ba Sigrid høre på legene, men hun nektet.
Jeg kan ikke fjerne barnet! Det er ikke dens feil at den vil komme til verden. Det blir som det blir, sa hun, Gud bestemmer.
Den siste måneden måtte Sigrid ligge på sykehuset. Hjemme savnet Ragnhild moren sin, og jeg var fortapt.
Jeg kjente på en uro jeg ikke kunne forklare. Og den skulle vise seg å være berettiget. Sigrids hjerte stanset under fødselen, og hun døde. Tvillingjentene våre rakk akkurat å komme til verden.
Jeg var fra meg av sorg. På kirkegården sto jeg ved graven som var dekket av jord og så tomt utover med glassaktig blikk. Hele livet mitt med Sigrid flimret forbi: lykken våre, smilet hennes, latteren. Jeg falt på kne og gråt, som et såret dyr.
Hvordan skal jeg klare meg uten deg nå, Sigrid? Hva skal jeg gjøre? Hvorfor skal jeg leve? Tårene strømmet, og inni meg gapte et tomt hull.
Etter begravelsen drakk jeg tungt, for å slippe å kjenne savnet, for å unngå å høre stemmen hennes og lyden av latteren hennes i hodet mitt.
Foreldrene til Sigrid tok jentene til seg. De mente jeg ikke kom til å komme meg over sorgen, og at jentene hadde det bedre hos dem.
På førti-dagers markeringen, etter enda noen glass, sovnet jeg på gangen hjemme. Den natta drømte jeg om Sigrid. Hun kom inn i huset i en hvit kjole, håret rødt og løst nedover skuldrene og skinte i morgensola.
Hun strøk meg over hodet og snakket så kjærlig til meg, akkurat som før:
Olav, kjære, hva er det du driver med? Er du ikke skamfull? Hun snerpet øynene sine, lo og ristet litt på fingeren.
Jentene savner pappaen sin. De trenger deg, slik jeg trengte deg. Hvis du fortsatt elsker meg, må du ikke forlate våre jenter, men elske dem slik du elsket meg.
Jeg våknet. Det var som om jeg aldri hadde drukket. Sola strålte inn gjennom vinduet og varmet kinnet mitt.
Så snart sola steg over åsen, gikk jeg til foreldrene hennes, nystelt og nybarbert. Jeg var dønn alvorlig. Det var som om jeg hadde blitt femti år eldre over natta.
Jeg kysset moren hennes på hånden, klemte svigerfar hardt, og tok med meg jentene hjem til vårt hus.
Fra da av levde vi fire sammen. Jeg gjorde alt jeg kunne for å være både mor og far for dem. Lærte meg å koke middag, vaske klær og lappe et hull i buksa.
Og når jeg flettet håret deres, ble jeg faktisk bedre enn mange mødre. På skolen fikk de alltid rosflinke og snille var de. Hvis noen plaget dem, slo jeg straks alarm.
Ofte spurte naboene meg:
Olav, hvorfor gifter du deg ikke på nytt? Du er jo fortsatt ung, kjekk og frisk. Og ser du ikke at damene i bygda sender deg blikk?
Jeg trakk bare på skuldrene og svarte:
Jeg er allerede gift.
Ser du ikke? Hjemme har jeg tre unge damer, og skal jeg hente inn en til? Nei, det ville bli for mye…
Slik, med småspøk og arbeid fra morgen til kveld, vokste jentene mine opp. Når de ble eldre gikk de på videregående, og naboen Kjersti begynte å komme på besøkmed tørket sopp eller røkt makrell Hun la an på meg på alle måter.
Jeg skjønte til slutt at hun ikke ville gi seg, men jeg ville ikke såre henne. Da fant jeg på noe lurt. En kveld ba jeg henne inn og spurte:
Hvilken av døtrene mine liker du best?
Jeg har da ikke bruk for døtrene dine! De flytter snart uansett. Skal du virkelig leve alene resten av livet? Jeg elsker deg, ikke jentene dine!
Her har du et portrettbilde av meg, svarte jeg og ga henne et bilde. Elsk meg hjemme hos deg, så lenge du vil.
Hun gikk sin vei, skuffet og med bildet i hånden.
Jentene vokste opp og flyttet etter hvert til Trondheim for å studere, men de glemte aldri faren sin. I alle ferier og på helligdagene dro de alltid hjem for å besøke meg, hjalp til både på kjøkkenet og i hagen.
Senere gifta jeg bort de tre jentene mine, og hadde alvorlige samtaler med deres friere, slik som Sigrids far en gang gjorde med meg. Jeg ønsket alltid prinsessene mine alt godt.
Nå er de voksne, med egne familier, barn og travle liv. Men ingen av dem glemmer faren sin!
Når det er helg eller merkedager, reiser hele flokken hjem for å samles i det gamle huset. Mine døtre, barnebarn og til slutt en liten oldebarn har alle elsket meg.
Da jeg fylte åttien, drømte jeg om Sigrid igjen.
Der sto jeg på et jorde, ung og rak i ryggen. Plutselig kom Sigrid løpende imot megbarføtt, i hvit kjole, med solstråler i det røde håret som danset.
Jeg åpnet armene, hjertet hamret i brystet, og hun kastet seg inn i favnen min. Elskede Sigrid så på meg og hvisket:
Olav, for en fantastisk jobb du har gjort. Jentene våre har hatt et lykkelig liv. Jeg har sett alt, og jeg har bedt for deg hver dag så nå kan vi gå sammen videre. Hun la hånden sin i min.
Og sammen gikk vi bortover det grønne gresset, hånd i hånd.
Til minne om Olav reiste hele familien til bygda. Jentene gråt og hadde vondt av å ta farvel, men de forsto at nå var han sammen med den han hadde elsket hele sitt liv.
Dette er en sann historie fra virkeligheten om en mann med stort hjerte. Hele bygda kjente ham. Slik er det noen gangerat en mann velger å ofre alt for de han elsker, og ikke for seg selv. Måtte han hvile i fred!
