Grenseløs frekkhet
Nå, Ingrid, vær ærlig, sutret Karl, hva er egentlig forskjellen på om vi leier ut hytta til kjente eller fremmede? Pengene blir jo de samme.
Ingrid la siste tørkeklær opp på stativet. Hadde vært bedre om han hjalp til, istedenfor å mase.
Karli min, svarte hun, forskjellen er rett og slett at det er umulig å få pengene fra slekta etterpå.
Du tenker på Erik? Huff, det var ubehagelig, Erik er da min bror! Han kommer til å betale, det lover jeg deg. Han har jo ikke bedt om rabatt engang. Han vil leie til full pris! Hele sommeren. Da slipper vi også å lete etter leietakere selv.
Karl, det er en hytte ved havet. Jeg finner leietakere i løpet av fem minutter.
Forklar meg hvorfor det er så viktig for deg å leie ut til fremmede?
Fordi det er enklere med fremmede: kontrakt, forskudd, mangler de betaling må de flytte ut, og så er det ute av verden. Med slekta starter det: “Åh, Ingridsen, du skjønner jo, vi har barn.” “Vi betaler senere.” “Vi ødela TV-en, men du vil vel ikke kreve oss for det?” Tro meg, jeg har sett det før. Du vet ikke hvordan det ender.
Hytta hadde Ingrid arvet fra foreldrene. De bodde også i Oslo, men hytta ute på kysten var kjærkommen ekstrainntekt. Ingrid fortsatte tradisjonen, men la én regel: ingen venner, ingen familie. For hun hadde sett hvordan foreldrene ble lurt for penger av nettopp “venner”.
Og hvordan endte det? spurte Karl.
Med at slekta verken betalte eller gadd å unnskylde seg! Som om det skulle være så vanskelig å la dem låne hytta litt. Nei takk. Hytte er en næring, Karl, ikke gratis pensjonat for slekta di.
Erik hadde nylig funnet ut at tre måneder ved sjøen ville gjøre underverker for kona og de tre barna. Sommeren var stille på jobben, derfor kunne de kose seg. Ingrid var sikker på at Erik aldri planla å betale.
Men han har jo ikke bedt om å bo der gratis! insisterte Karl. Han skal betale.
De lover alltid først å betale.
Hvorfor ta sjansen? Jeg har alltid kø av folk som betaler markedspris. De signerer kontrakt så kan jeg sove godt om natta. Nei, ingen slektninger. Ikke venner. Venner er venner, men penger er penger.
Karl hadde vanskelig for å vinne over Ingrids pragmatisme, men nå forsøkte han seg på en ny vinkel.
Greit. Du stoler kanskje ikke på Erik. Men du stoler da på meg?
Ingrid ventet på fortsettelsen.
Jo, det gjør jeg. Hva så?
Jeg betaler deg for leien selv, hvis det er sånn at Erik prøver å lure oss, utbrøt Karl. Hvilken helt.
Men argumentet var svakt.
Strålende idé. Du betaler meg fra vår felles økonomi.
Ja… hvis du sier det på den måten… Ja, nå traff han kanskje ikke helt. Jeg kan jo ta en ekstrajobb. Si på kveldene, i helgene. Alt jeg tjener gir jeg til deg, da er de pengene bare dine. Er det greit?
Ingrid ante ikke det betydde så mye for Karl. Kanskje hun bare skulle stole på ham, siden han var så sikker på sin bror
Du klarer å overtale hvem som helst, du, sa hun. Da får DU ta ansvaret. Ok.
Det var fortsatt lenge til sommeren, så Ingrid fikk tid til å roe seg og forsøke å tro på Karl.
Juni kom, og med den problemene. Karl ringte Erik annenhver dag og minnet ham vennlig om å betale minst en måned i forskudd. Svarene var alltid like oppløftende.
Jada, Karl, alt i orden! Pengene? Jeg venter på en stor oppgjør fra en kunde, kommer mot månedsslutt. Når de er inne, ordner jeg alt. Beklager at det drøyer, men det var ikke meningen. Ikke tenk på det!
Slutten av juni nærmet seg.
Ingen penger.
Ingrid holdt ut i én måned uten å spørre eller mase. Karl ba henne stole på ham, så hun gjorde det. Hun ville ikke knuse selvtilliten hans, men etter nok en samtale med broren, måtte hun spørre:
Vel? Har han betalt?
Erik venter fortsatt på pengene fra en stor jobb. Han sa han betaler så fort det ordner seg!
Samme unnskyldning, en måned gammel.
Det lå en besk smaks på tunga: “Hva var det jeg sa?”
Jeg sa det, altså. Slekt har alltid veldig gode grunner til å ikke betale i tide.
Ingrid, dette er bare uflaks! pep Karl. Det var jo ikke meningen! Jeg ser jo hvordan det ser utmen sånn ble det bare. Vi får vente litt til.
Ja, la oss vente til september. Til de flytter ut med tre kofferter og sier: “Takk for en flott sommer, vi ringer deg senere!”
Ingrid, du taper jo ikke en krone! Jeg skal ta ekstravakter.
Du? Nå? Med én gang?
Han slapp seg sammen.
La ham få et par uker til. Om ikke, såja, da betaler jeg deg selv hvis det er så viktig for deg.
Det var du som insisterte, Karl. Du ville bevise broren din er til å stole på. Bevis det, da!
Plutselig sank stemningen i huset. Karl snakket knapt med sin kone.
Juli. Heten lå tung. På kveldene tok Ingrid Karl i å søke etter småjobber på nettet, men han ringte aldri noen.
Karl, i dag er det trettiende. To tredjedeler av sommeren er over, og ikke en eneste krone fra leien, minte hun ham på.
Han har ikke fått inn penger enda… Men…
“Når de kommer, så kommer de.”
Han sa han skal betale ALT straks, og legge noe ekstra for ulempene.
Jeg tror det ikke lenger. Du ga ord, Karl. Sa: “Jeg betaler.” Så gjør det. Hvor er din ekstrajobb?
Forklaringen lot til ikke lenger å overbevise ham selv. Det var lettere å love enn å faktisk jobbe dobbelt.
Jeg finner noe. Men det er dårlige tilbud… Skal jeg løfte murstein? Med min rygg?
Da er det kanskje broren din som burde løfte dem. Du har lovet. Enten finner du jobb, eller så ringer jeg Erik og sier at om jeg ikke har minst halve summen på fredag, så må de ut etter loven og pengene får vi gjennom retten.
Karl bleknet.
Ikke ring Erik! Rettsak? Hva vil familien si? Hva skal jeg si til mamma? At jeg saksøker broren min, Ingrid, ingen vil forstå det.
Erik ville ikke betale, Karl ville verken ta ansvar eller saksøke sin bror og plutselig skulle Ingrid ha skylda.
Åh, så du bryr deg virkelig om mannen din! Ikke et sekund tenker du på om jeg må jobbe dobbelt for å gi deg, konen min, penger. Hva om jeg får hjerteinfarkt? Du presser meg likevel til å finne en ny jobb…
Du satte selv premissene, Karl. Det var ditt initiativ.
Greit! ropte Karl. Da gjør jeg det, tar ekstravakter og betaler for Erik hvis du synes penger er viktigere enn meg. Der har du det!
Handelen brast, men Ingrid fikk det hun ville at han gikk ut og jobbet. Likevel føltes det bittert. Karl jobbet som bud på kveldene, og så på Ingrid med et ulveblikk.
Alt på grunn av deg… kastet han ut en kveld.
Meg?
Ja!
Kanskje du lærer… svarte Ingrid. Lurt å være generøs med andres penger men nå får du selv betale for din bror og tenke deg om.
Innerst inne håpet Ingrid fortsatt Erik ville få dårlig samvittighet og betale. Og så en kveld ringte Erik henne, ikke Karl.
Kanskje hun tok feil av ham likevel? Kanskje han skulle overføre pengene nå?
Ingrid, jeg har et lite problem…
Erik, jeg har ikke tid til dine problemer. Dere har ikke betalt for august engang, og vi venter fortsatt på juli. Det er Karls problem, for det er han som garanterte for deg.
Ja, Karl sa det. Stakkar, så mye han må slite! Men du skjønner, bilen tok kvelden mens vi har vært her, og jeg brukte opp pengene på reparasjon. Må ha noe for å få familien hjem, så husleia… tja, det får vi ta senere…
Akkurat som ventet.
Ingrid la på.
Karl så blikket hennes og forsto nok.
Ok, jeg tok feil, det var dumt å stole så på ham. Men du… du lar meg aldri gjøre en feil! Litt støtte kunne du vist.
Skulle jeg bare smilt og sagt: La dem bo gratis, jeg lever med det? Det var DU som lovte å betale!
Greit, jeg lovte! mumlet han. Men jeg trodde ikke du faktisk ville at jeg skulle jobbe meg syk! Tenk litt på meg, da?
Tenker broren din på deg?
Han er egentlig snill. Det bare ble sånn
Ja vel. Så han er snill når han lurer meg for penger og utsetter deg mens jeg, som bare vil ha det jeg har krav på, blir den slemme?
Karl ble stille.
Det lå en ulmende uro i ekteskapet deres.
