Dagbok, 18. februar
I går skulle jeg bare kaste søpla ut på gangen. Der satt han fortsatt, rett utenfor døren. Min egen Aslak. Rødbrun, staselig, med hvit “vest” på brystet og det samme late, nesten ertende blikket. Som om det ikke var ham som ramlet inn på kjøkkenet og veltet grytelokket tidligere på dagen. Jeg nikket til ham han rørte ikke engang på et øre.
Men på vei inn igjen var dørmatten tom.
Den kvelden lot jeg være å bekymre meg altfor mye. Han hadde jo gått en etasje ned, lagt seg utenfor en annens dør det hadde skjedd før. Jeg ropte, lette gjennom gangene, sjekket trappene. Til slutt gikk jeg ut på tunet foran blokka. Ingenting.
Aslak hadde alltid faste runder: inngangspartiet, benken ved lekeplassen, busken med kattemynte og så hjem igjen. Han brydde seg ikke om biler, duer eller andre katter. Han bare observerte. Og så, plutselig, borte.
Kvelden kom og jeg hadde gått hele området rundt blokka vår. Jeg ropte, plystret, ristet på matpakken hans, og følte meg ganske dum. Ingen svarte. Bare noen eldre naboer kom bort med bekymring i blikket:
Har du ikke funnet ham ennå?
Han har vært borte i et døgn, ja?
Katter er nå slik, forsvinner på egne eventyr
Men Aslak var ikke bare en katt. Han var min katt, min familie. Han hadde aldri vært borte mer enn noen timer på sju år.
På den tredje dagen begynte jeg å henge opp lapper. Bilder av Aslak: i vinduet, krøllet sammen på teppet, og det samme misfornøyde blikket inn i kameraet. Folk ringte og spurte. En mann sa han hadde sett en lignende katt på torget på Majorstuen. Jeg dro dit, brukte en time. Det var en hund. Rødbrun, men ikke Aslak.
En uke etter begynte folk å fortelle at det var noen ungdommer i oppgangen. Én hadde til og med spurt hvem som eide katten ved femte etasje “tamhendt, rolig, sikkert verdifull …”
Tror du de tok ham med seg?
Det virker dessverre sånn, svarte jeg, og tårer slapp endelig løs for første gang.
Det gikk en måned. Så en til. Jeg prøvde å holde meg opptatt jobb, små ærend, vaske klær. Hver gang jeg hørte hæler mot gulvet eller en dør slå igjen utenfor, strammet det seg i brystet kanskje det er ham. Men det var det aldri.
Skålen hans ble etterhvert ryddet bort. Men teppet fikk ligge. Jeg vasket og luftet det, la det tilbake. For hva om
En dag kom Ragnhild, venninnen min, innom med en liten pus. Grå, nysgjerrig og ustanselig smågneldrende.
Du kan jo ikke bare være alene som dette, Hanne, som om du sørger, sa hun og ga meg den lille tassen.
Jeg beholdt ham. Kalte ham Muggen. Han var rampete, kjærlig og morsom. Men ikke Aslak. Hver gang jeg strøk ham, kjente jeg det stikke i brystet. Ikke fordi Muggen ikke var fin men fordi hjertet mitt fremdeles lengtet etter en gammel venn.
Så gikk det nesten et år. Vinter. Knehøye brøytekanter, isete fortau. Jeg slepte handleposer hjem fra jobb, bannet litt over glatte trinn og tenkte at jeg igjen hadde glemt å kjøpe te. Da hørte jeg det svake skrapet utenfor. Stille, nesten som om det bare var innbilning.
Jeg stanset opp. Nærmet meg forsiktig døra. Åpnet.
Der satt han.
På matten utenfor satt Aslak, mager, fillete, ørene forfrosset og potene skalv. Men blikket det blikket var det samme som før. Litt anklagende: “Hvor har du vært hele denne tiden?”
Jeg trodde knapt mine egne øyne. Satt meg ned, rakte ut hånden.
Aslak?
Han mjauet ikke. Rett og slett reiste seg og dunket pannen mot håndflaten min.
Jeg brast i gråt der ute i oppgangen, med handleposer og brød under armen, godt pakket inn i boblejakka. Tårene bare rant. Aslak gned seg hardt mot meg, som om han heller ikke helt trodde at han var hjemme.
Jeg slapp ham inn. Varmt vann i vasken, badekaret, kattemat. Han spiste som om han aldri hadde sett mat før. Og så smøg han seg inn i godstolen og sovnet på sekundet. Sammenkrøllet.
Vi dro til veterinær etterpå. Halen var forfrosset og den ytterste biten måtte fjernes. Noen tenner var knekt. Kroppen var utmattet og full av arr. Men han levde. Han var der.
Denne katten har nok vært fanget inn, sa veterinæren. Veldig tillitsfull, men tydelig medtatt. Antagelig stjålet, kanskje sluppet fri eller mistet. Men han kom seg hjem på egenhånd.
Han fant veien hjem alene
Det skjer sjelden, men ikke ofte. De har en utrolig luktesans og en hukommelse vi ikke kan forestille oss.
Nå vil han bare sove i senga mi. Han bryr seg ikke om teppet lenger. Han maser ikke om å komme ut. I begynnelsen prøvde han å jage Muggen, men har slått seg til ro. Nå spiser de fra samme skål, steller hverandre som brødre.
Av og til tenker jeg: Hva hvis jeg ikke hadde åpnet døra akkurat da? Eller kommet hjem litt senere?
Men han ventet. Han ventet hele året. Skrapete og svak, men i live.
Hver gang jeg går ut, om det bare er for et minutt, dobbeltsjekker jeg at døra er helt lukket.
Alltid.
Har du opplevd noe lignende? Skriv gjerne din historie. Den er viktig.
