Hvitt kåpe
Jeg heter Maren og har bodd på barnehjem siden jeg var fem år gammel. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg havnet her jeg husker bare at bestemoren min en morgen aldri våknet, og mamma kom aldri tilbake. Etter det var det fremmede mennesker, slitte korridorer og den evige duften av kokt kål som satte seg i klær og hår. Først gråt jeg meg i søvn hver natt, men så sluttet jeg med det. Jeg bare levde og lærte stille, nøye og med et håp om at alt det flittige kanskje kunne føre til noe ekte og godt.
Av alle rommene på barnehjemmet, var gymsalen min favoritt. Den var stor, gulvplankene knirket og vinduene oppe under taket var bestandig dekket av støv, men rommet dro meg til seg som et eventyrslott. Etter å ha bodd på trange rom åtte sammen med fire senger, ble gymmen som et slott for meg. Og straks den oransje, stramme basketballen begynte å slå skjema på tregulvet, kunne jeg glemme alt det vanskelige. Når jeg traff kurven, følte jeg meg nesten lykkelig. Nesten for full lykke var noe bare en familie kunne gi, det trodde vi alle unger på, og innerst i hjertet la vi igjen et hjørne bak et gardin som bare ventet på varme, latter og glede.
Jeg løp alltid raskt, hoppet høyt, og ballen lystret meg. En dag sa miljøarbeideren Ragnhild Andrea; «Du har virkelig talent, Maren. I dag ringer jeg en trener jeg kjenner, kanskje du får plass på et ordentlig basketballag.»
Hun fikk det til.
Fra jeg var tolv trente jeg jevnlig. Først for bydelslaget, så for byen. Og på fylkescupens finale ble jeg beste spiller etter å ha scoret 32 poeng for laget.
Idet jeg fikk medaljen rundt halsen, gliste lederen for idrettskomiteen til meg og sa: «Gratulerer, jenta mi, du har en lysende framtid.» Jeg klarte nesten ikke holde tårene, men han trodde nok det bare var barnlig glede. En time senere så han meg gå alene ut av hallen, og stoppet meg.
Maren, hvor bor du? Hvem henter deg ikke?
Jeg bor på Barnehjem nummer tre. Det er fire trikkestopp herfra.
Å, Maren, det visste jeg ikke. Jeg heter Eivind Henriksen. Vil du sitte på, så kjører jeg deg hjem?
Fjorten år gamle Maren satt for første gang i en bil, og alt kjentes på en gang uvant og deilig trygt.
Hvem passer på deg der?
Ragnhild Andrea, miljøarbeideren vår.
Kan jeg hilse på henne?
Ja, men hun kommer ikke før i morgen.
Flott, da prater jeg med henne da.
Jeg var ganske spent på hva han egentlig ville snakke med Ragnhild Andrea om, men turte ikke spørre.
Dagen etter, etter skoletid, ropte Ragnhild Andrea meg inn på kontoret sitt. Hun fortalte at Eivind Henriksen hadde spurt hva jeg trengte mest, og hun svarte at jeg egentlig ikke manglet noe, bortsett fra en ny kåpe.
Du vokser så fort, Maren, og nå passer ingen av barnestørrelsene lenger. Du må ha voksenstørrelse. Han spurte hvilken størrelse du hadde, og så hun satte en stor pakke med gråpapir og bånd på bordet skal vi prøve?
Foran meg trakk Ragnhild Andrea ut en blendende hvit kåpe med smalt belte og ravgule knapper, så vakker og annerledes enn noe jeg hadde eid. Og så viktig den var ny, det sto ikke et eneste annet navn på foret skrevet med kjemisk blyant.
Du milde, Maren! Sånne kåper har jeg bare sett på filmstjerner! For en gave. Ta den på, og snurr litt rundt for meg!
Som i tåke kjente jeg det kalde foret, som straks ble til varme. Det var som noen holdt rundt meg, og snurret meg. I speilet så jeg plutselig ei rødmusset, smilende Maren i en moteriktig kåpe som satt perfekt på den sterke kroppen min. Skjørtet mitt var gammelt, T-skjorten knallrød, men det gjorde ingenting nå var det fest.
Og det er ikke alt! sa Ragnhild Andrea og strålte like mye som meg, Se her!
Hun rakte meg en sammenbrettet brosjyre med en tegning av et korpsbarn.
Hva er dette, tante Ragnhild?
Det er plass til ungdomsleir på Hurdal Verk! Du skal gå første sesong i sommer. Det er så fint der! Dette ordnet også Eivind Henriksen måtte han alltid ha helsa!
Den natten fikk jeg ikke sove medalje, biltur med Eivind Henriksen, tur til leir og det nydelige, nye kåpet som ventet på meg i skapet.
Stille smatt jeg ut av sengen, listet meg bort til skapdøren og hengte kåpen over skuldrene «Kåpa mi» kalte jeg den.
Ute i korridoren listet jeg meg til vinduet, bak ruten regnet vårens første regn. For første gang sørget jeg over vinterens ende. Jeg ville gå i kåpen så lenge som mulig.
***
Sko: vanlige og trening, leste Ragnhild Andrea fra pakkelisten kvelden før leiren, hodeplagg obligatorisk. Og kåpe mellomsesong, står det her, Maren. Ikke protestér. Når det står på listen, så skal det med.
Jeg nikket, selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg skulle ha kåpen på sommerleir. Men man kan aldri vite og jeg ville aldri la den dyrebare kåpa henge igjen på fellesgarderoben.
Da jeg kom til første avdeling på leiren i Hurdal Verk, snudde alle seg. De andre jentene var i tynne jakker og kule denimvester. Jeg i hvit kåpe. Den fikk ikke plass i sekken siden basketballen fylte nesten alt. Så jeg tok den på.
Gammeldags stil, eller? smilte tynne Ida fra nabosengen.
Bestefarstilen! ropte noen.
Vinteren er over, altså, spedde vindusjenta på.
Går det deg imot? sa jeg lavt, men stirret rundt så ingen spurte mer.
Jeg hang kåpen på stolryggen og gikk.
Hun er rar, hvisket en da døra lukket seg bak meg.
Ute gikk jeg gjennom leiren, så spisesalen, scenen med benkerader, fotballbanen, en sliten volleyballbane. Basketbanen var gjengrodd, og bare ett mål hadde kurv.
«Hvorfor kom jeg hit?» tenkte jeg, lent mot en høy bjørk, men bestemte meg for at 21 dager klarte jeg. Kåpa og ballen var med, og de andre jentene pytt, de får si og mene hva de vil. Ensomheten kom krypende igjen.
Neste dag var det høytidelig åpning, med leirbål og diskotek. I Marens store øyne danset flammene fra bålet, og senere blinket farger fra discokulen. Jeg kunne ikke danse, men musikken elsket jeg, så jeg satt på en krakk i skyggene og lyttet til rare melodier.
På kvelden fortalte jentene spøkelseshistorier, og noen nevnte filmer de hadde på VHS hjemme. Jeg lot som jeg sov hva skulle vel jeg imponere med? Fortelle om nye barns kveldsgråt? Smugbrød under hodeputa? Eller om hvordan vi alltid kikket på voksne; kommer noen for å hente meg?
Da vi skulle ha volleyballag, sa leirlederen: Maren, du er jo sportsjente, prøv!
Jeg stilte opp, selv om jeg aldri hadde spilt her slo man jo bare til ballen, ikke tok imot! Kaptein var Elise bestemt, vakker, med flette.
Du skal ikke gripe! Dette er ikke basketball! ropte hun.
Men ballen for ut. For lett, for uvant.
Du store stang, jeg kunne brukt deg som volleyballnett! lo Elise.
Skuffet gikk jeg etter å ha feilet flere ganger. Jeg fant basketballen min, renset banen for ugress, og begynte å skyte.
Så gikk dagene: morgengym, oppgaver, spisetider, talenter på «Hvem har talent»-konkurranse.
Det beste var kinodagene. Annenhver kveld kom filmapparatet fra bygda, og jeg satte meg bakerst for å se seilte sjøfolk, hjeltemot, cowboyer og indianere redde sine folk.
Ellers var ballen min følgesvenn selv sent på kvelden. Og alltid hvite kåpa stående tro ved siden av meg.
På diskoteket var jeg aldri. Andre sminket seg, pyntet seg, gled ut mot dansegulvet. Jeg krøp sammen bak buskene og fulgte skygger.
En kveld hørte jeg hvisking. Bak busken var Elise og en gutt. Plutselig entret tre bygdegutter lange, slitne, med sigaretter hengende. Gutten stakk, Elise ble alene, skrek til, men musikken overdøvet. Uten å tenke gikk jeg raskt frem.
Slipp henne! snerret jeg. Ellers smeller det!
Guttene nølte, nysgjerrige og brøt stemmen «Hey, sjekk den hvite jenta du og jeg, langbein!». Den høyeste prøvde gripe etter meg. Men jeg slo først. Rart, men hardt. Elise fikk tak i håret på en, skrek. Så, idet musikken stoppet, kom ledere og barn løpende. To ble svar, tredje prøvde flykte, men han nådde knapt ti meter før jeg sendte basketballen etter ham, rett i bakhodet. Han gikk rett i bakken og ble holdt fast.
For et kast, søster sa Elise. Hun pustet tungt. Takk.
Bare hyggelig, svarte jeg, tok ballen og gikk.
Går det bra? spurte hun, for første gang uten erting.
Ja, bare bra.
Morgenen etter etter treningen ropte Elise:
Søster, stå sammen med meg! Jeg skal lære deg serve!
Ikke sikkert det går, Elise
Det ordner seg!
Snart fløy ballen mellom oss over nettet.
Rekk ut fingrene, Maren sånn, ja! Flott!
Fra den dagen ble alt litt annerledes. Ikke over natten, men likevel.
***
På besøksdagen, kom det snø store, stille flak fra tidlig morgen. Rim på dørhåndtak, snøfnugg på rosebuskene; vakkert, men kaldt.
På grunn av snøen gikk jeg ikke ut for å trene, men satt ved vinduet.
Utpå dagen kom foreldrene. Mellom porten og radiobua gikk ledningen varm stundom brølte høyttaleren:
Ida Hansen, Jorun Kristiansen, Petter Sæl, foreldrene deres har kommet!
De som ble ropt opp, løp mot porten, kastet seg i favnen på mamma og pappa.
Dere, jeg fryser ihjel før jeg rekker porten, sukket Ida Hansen, men jeg får prøve i tynn genser.
Da skjedde det: Ta kåpa mi, Ida. Den er varm, da slipper du å fryse.
Alle snudde seg. Jeg sto der, trakk kåpen av og rakte den til jenta som sist uke kalte den gammeldags.
Takk, Mar… Maren, hvisket hun.
Slik gikk kåpa fra den ene til den andre. Den var innom ti forskjellige klemmer, sugde til seg parfyme, eple, sjokoladelukt. Alle ga meg noe tilbake sjokolade, juice, nøtter. Selv om jeg sa nei, fylte tingenes seg opp på nattbordet mitt.
Den siste var Elise. Hun kastet kåpa over seg, forsvant ut i den hvite skumringen. Jeg så etter henne og tenkte: jeg hadde gitt alt for om noen kom for meg også.
Jeg la meg, trakk dyna over hodet, som i barndommen, ville bare være noen minutter alene.
Jeg våknet av at noen strøk meg over skulderen. Søvnig så jeg konturen av en kvinne ved sengen. Jeg trodde jeg drømte, snudde meg, men hun forsvant ikke.
Mamma? spurte jeg med øynene lukket.
Ja, sa hun mykt. Kan jeg få være mammaen din?
Og jeg søsteren din! kom Elises stemme.
Da satte jeg meg opp; kvinnen var like vakker som Elise, og så meg rett inn i øynene, åpen og ærlig som Ragnhild Andrea.
Hun smilte og sa; Elise har fortalt så mye fint om deg at jeg nesten føler at jeg har kjent deg lenge. Hun sier dessuten at uten deg drar hun ikke herifra.
Si ja, Maren, vær så snill! ba Elise, satte seg tett inntil meg.
Hva med pappa? repliserte jeg. Tror du han vil?
Han vet det allerede, og synes det bare er hyggelig. Vet du hvem han er? Eivind Henriksen! Han kjente meg igjen i kåpa di! Jeg sa jeg hadde lånt den av søsteren min, Maren. Han smilte og sa at du var kjempesnill.
Jeg sier ja, hvisket jeg, og falt gråtende i armene på mamma og søster.
Akkurat dette var det romvenninnene så da de kom fra middag.
***
Eivind Henriksen satt i bilen og ventet. Da han så sine to døtre og kona strålte sammen, forsto han alt og sa stille at han gledet seg til å være pappa for enda en datter.
Fra den dagen var jeg forandret. Jeg hadde endelig åpnet det innerste rommet i meg, og gikk fra å være stille og reservert, til en som tok mer plass ei som lo og snakket og gledet seg over livet.
Jentene hadde lært meg å danse, flette håret, pynte meg til og med meldt meg på «Miss Hurdal Verk». På kvelden delte jeg gleden og godsakene jeg hadde fått: vi hadde leirfest på rommet mitt med lys og sjokolade.
Og uken etter annonserte høyttaleren at foreldrene til Elise og Maren hadde kommet. Vi løp mot porten, hånd i hånd, til de som ventet.
Alle skjønte: nå lever vi kanskje de lykkeligste øyeblikkene i vårt liv.
