Min bror er seks år eldre enn meg. For tre år siden giftet han seg og bestemte seg for å flytte inn i kona sitt leilighet i stedet for å bo sammen med foreldrene våre. På grunn av de høye leieprisene i byen var dette den eneste fornuftige løsningen for dem. Jeg selv hadde vært gift i seks år allerede og hadde to barn; en sønn på seks år og en datter på fire. Min kone kommer fra Oslo, så det var der vi slo oss ned. Begge hadde vi arbeid, så vi kunne kjøpe oss en liten leilighet med boliglån.
For ikke så lenge siden fikk jeg beskjed fra foreldrene mine om at min bror og familien hans planla å besøke oss i en uke, og de regnet med at jeg skulle ta dem imot og la dem bo hos oss. Selv om jeg gledet meg til å se broren min igjen etter så lang tid, var det rett og slett ikke mulig å ha dem boende hos oss, med tanke på at vår firkløver allerede bodde trangt i en ettromsleilighet.
Vi møttes på jernbanestasjonen og tilbrakte dagen sammen med å vise dem rundt i Oslo. Foreldrene mine nevnte igjen at det ville være fint om jeg kunne ta imot broren min, kona hans og sønnen deres hjemme hos oss, da det er dyrt å leie rom eller leilighet i Oslo. Men det lot seg ikke gjøre. Under middagen forsøkte jeg å foreslå at vi kunne hjelpe dem å finne et hotell, men broren min avviste forslaget på strak arm og insisterte på å bo hos oss.
Jeg prøvde å finne andre løsninger; jeg foreslo både gode hoteller, vandrerhjem, og å høre med venner om de visste om noen ledige leiligheter, men alle forslagene ble blankt avslått. Det ble nokså tydelig at de ønsket å bo i hovedstaden på min regning, sove og spise gratis. Likevel mener jeg at jeg må ha rett til å si nei. Tross alt må jeg først og fremst tenke på min egen families trivsel og behov. Min kone og barna trenger å ha ordnede forhold rundt seg. Og for å være helt ærlig, jeg skylder faktisk ingen å tilby losji.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
