Gå vekk! Hører du? Gå nå! Hva gjør du egentlig her og slenger? Klara Mathiasdatter smalt det store fatet med varme skoleboller i bordet under det vide epletreet og dyttet nabogutten litt vekk. Kom deg av sted! Når skal din mor begynne å se ordentlig etter deg egentlig? For et sløvt barn!
Tynn som en fiskestang lusket Sigurd bortover mot sitt eget inngangsparti, uten å si et ord. Ingen gadd egentlig rope navnet hans alle bare brukte kallenavnet hans, for det hadde de gjort så lenge han kunne huske.
Det gamle huset var egentlig delt opp i flere leiligheter, men det var ikke mange som faktisk bodde her. I praksis var det liksom bare to og en halv familie: Pokkelåsene, Semensens og Karpen hvor det var Ingrid med sønnen Sigurd.
Sistnevnte var “halv-familien” alle helst lot som om ikke eksisterte bare når det var helt nødvendig. Ingen brukte tid på Ingrid. Sånn var det nå bare.
Ingrid hadde bare Sigurd, ingen foreldre igjen, og barnet var hennes alene. Ikke noen far i bildet heller. Hun sto i det som best hun kunne, og folk så på henne med blanda blikk, men lot henne stort sett være i fred. Sigurd kalte de bare for “Gresshoppa” på grunn av de tynne, lange beina og armene og det store hodet som nesten ikke så ut til å passe på den spinkle kroppen.
Han var ikke akkurat vakker, Sigurd. Litt redd, men god. Han løp aldri forbi et barn med tårer i øynene uten å prøve og trøste, og oftest fikk han bare snøft eller sure kommentarer av mødrene: de tålte ikke denne “skumle gutten” rundt barna sine.
Sigurd skjønte ikke helt hvem denne “skumle” skulle være før mamma ga ham boka om Dorothy og vennene i Smaragdbyen. Da forsto han hvorfor de ropte slik etter ham.
Men Sigurd ble ikke fornærma. Han tenkte at hvis de kalte ham det, så hadde de i det minste lest boka, og da visste de at Espen Skummel (Scarecrow på norsk) var både klok og snill og endte opp som regent i et vakkert land. Da var det jo egentlig et kompliment, ikke sant?
Ingrid tok ikke fra sønnen denne trøsten. Hun tenkte at hvis han fikk tro på det beste i folk, lot hun ham gjøre det så lenge han kunne. Det var mye ondt i verden uansett, han skulle få kjenne på nok ondskap etter hvert. Nå fikk barndommen være hans fristed, tenkte hun.
Hun elsket sønnen sin uten grenser. Selv da barnets far sviktet henne og dro, tok hun tappert skjebnen i sine egne hender allerede på sykehuset, og freste tilbake til jordmora som sa noe om at gutten hennes kanskje “ikke var helt som andre”.
Sludder og vås! Sigurd er verdens vakreste gutt!
Ingen protesterer, men han blir nok aldri noe geni, sa noen.
Det er det vel ingen som vet ennå! svarte Ingrid, strøk ham over kinnet og gråt stille.
De to første årene sprang hun fra lege til lege for å få hjelp. Hun tok bussen til byen så ofte hun maktet, og holdt den lille tett inntil seg pakket inn fra topp til tå, som en trollunge i vinterblåst. Alle blikkene prella av. Hvis noen prøvde seg med råd eller formaninger, bet Ingrid fra seg som en ulvemor.
Send ditt eget barn på institusjon om du vil, det er ikke mitt problem! Jeg vet selv best hva jeg må gjøre!
Sigurd kom seg etter hvert, og ved toårs-alderen var han nesten lik de andre barna i utvikling. Pen ble han aldri den store, litt rare skallen, de spinkle armer og bein, og slankheten som Ingrid kjempet mot med alt hun hadde av ressurser. Hun surret inn magesekken og ga alt bra til Sigurd, nesten ingenting til seg selv.
Legen, som så den spede, men sterke båndet mellom mor og sønn, sa en gang:
Slike mødre kan en telle på fingrene. Denne gutten blir noe han er både klok og god, og det har han fått hjemmefra.
Det er ikke noe å takke for, svarte Ingrid undrende. Skal ikke alle barn elskes og tas vare på?
Hun syntes ikke hun fortjente ros for det.
Da Sigurd skulle begynne på skolen, kunne han for lengst lese, skrive og regne men han stotret. Av og til ødela det alt.
Sigurd, takk nok. Det er bra nå! Avbrøt læreren oftere enn han likte, og gav stafettpinnen videre til noen andre.
Hun klaget på lærerværelset over at han var flink og grei, men hun orket ikke høre ham stotre seg gjennom leksene. Hun var heldigvis ikke lærer for Sigurds klasse mer enn to år. Så fikk de en ny, eldre lærerinne Marit Iversen som hadde erfaring og et varmt hjerte. Hun tok raskt en prat med Ingrid, fikk henne til å kontakte en logoped, og ba Sigurd gjøre oppgaver skriftlig.
Du skriver jo så vakkert, sa hun. Jeg gleder meg alltid til å lese svarene dine!
Sigurd blomstret av ros, og Marit leste gladelig opp hans svar for hele klassen. Ingrid var så takknemlig, og kunne nesten ligget på kne og kysset hendene til Marit, men Marit bare lo av takksigelsene.
Herregud, dette er jobben min! Og du har en flott gutt. Han kommer til å klare seg, vent og se!
Sigurd spratt til skolen i bjelleklang, noe naboene humret av.
Der hopper gresshoppa, ja! Da er det vel vår tur snart, sa de.
Ingrid visste godt hva folk mente om henne og sønnen. Men hun var ikke typen som kjeklet. Hadde et menneske ikke fått hjerte og sjel fra høyere makter, var det ikke vits i å forsøke å endre dem. Så brukte hun heller tiden på huset kanskje plante enda en rose ved inngangsdøra, eller legge en ekstra stein på den lille stien.
Tunet var stort, og ingen prøvde å dele det opp. Alle bare passet på det lille området ved egen trapp.
Ingrids flekk var finest. Roser i blomst, en stor syrinbusk, og trappetrinnene belagt med biter av knust flis, som hun hadde tigget til seg hos kulturhussjefen da de pusset opp og skulle kaste alt. Hun trillet hjem en skubbtunge full, fikk gresshoppesønnen til å sitte på toppen og stolte seg over å dandere trappa til sitt eget lille kunstverk. Etterpå dro nysgjerrige naboer for å beundre den.
Du ser det? Det er rene mesterverket, utbrøt de.
Ingrid brydde seg ikke så mye om ros eller nysgjerrige blikk. Det beste hun visste var å høre sønnen si:
Mamma, så nydelig du har gjort det!
Sigurd satt på trappa og strøk over de mosaikklagte bitene med fingeren og var lykkelig. Da gråt Ingrid en skvett til.
Sigurds hverdag bød ikke på mye å være lykkelig for ellers. Litt ros på skolen eller en ekstra bit kake hjemme, det var det. Venner fikk han lite av han hang etter de andre gutta og leste heller enn å spille fotball. Og jentene slapp hun ikke innpå ham særlig Klara var streng på dette.
Hold deg unna, du! Ikke snik deg der bær ikke er plukket for deg! ropte hun til Sigurd hvis han nærmet seg barneflokken hennes.
Hva som foregikk inne i Klaras permanente krøllete hode, var det ingen som skjønte. Men Ingrid sa til Sigurd at det var best å holde seg unna.
Hvorfor stresse henne, det er sikkert ikke sunt for hjertet, vettu?
Det godtok Sigurd, og han nærmet seg ikke Klara når hun passet på barna. Den dagen Klara holdt på å gjøre i stand til barnebarns-bursdag, gikk han bare forbi, uten å ha planer om å blande seg.
Åh, mine synder så tunge de er, sukket Klara og la en brodert duk over fatet. Nå kommer de til å tenke jeg er en gnien gammel kjerring. Vent litt, gutten!
Hun fisket frem to boller og ropte på Sigurd.
Her! Og jeg vil ikke se deg ute resten av kvelden! Vi har fest! Vær stille hjemme til mor kommer! Skjønner?
Sigurd nikket, takknemlig for bollene, men Klara hadde hendene fulle. Snart kom alle barna, barnebarna ble satt av og familien strømmet til. Det var bursdagen til yngste barnebarnet, Solveig, som skulle feires med stil. Sigurd, den spinkle gutten med det store hodet, skulle ikke plage noen!
Ingen skulle skremmes bort av ham i dag, tenkte Klara. Hun husket hvordan hun prøvde å overbevise Ingrid om å gi barnet bort da hun var gravid hva skulle hun med det, egentlig? Hvordan skulle dette gå? Men Ingrid ga seg aldri, hun elsket sønnen sin allerede i magen og bevarte ham mot alle slemme ord.
Sigurd sa aldri til moren hvis noen hadde vært stygge. Sparte henne for det. Hvis han ble lei seg, gikk han bare og gråt i et hjørne, tørket tårene og glemte det hele. Uten bitterhet. Han visste at mor ville ta det hardt.
Klara sluttet han for lenge siden å frykte, men å like henne var en annen sak. Hun kunne være skarp i tungen. Hver gang hun fleipet eller slengte med leppa, smatt Sigurd bort.
Og hadde du spurt Gresshoppa hva han egentlig syntes, ville kanskje Klara blitt overrasket. For det var mest synd på henne, syntes han en dame som brukte så mye handlekraft på å være sint og sur, kunne umulig være lykkelig.
Sigurd visste at minutter og øyeblikk var det mest verdifulle i livet. Han hadde skjønt det tidlig alt kan miste, alt kan repareres, men tid kan aldri fås tilbake.
Tikk-takk, sier klokka.
Så er det bare borte. Ikke kan du fange det igjen, ikke kan du kjøpe det for noen kroner, ikke kan du få det i bytte mot sjeldne klistremerker engang.
Men voksne forsto det visst aldri…
Så satt Sigurd i vinduskarmen hjemme, gomlet på bollen og så ut på Solveig som sprang rundt i den rosa kjolen sin ute på plenen. Hun var midtpunktet på bursdagen som en eventyrprinsesse. De voksne festet ved bordet utenfor Klaras hus, barna løp etter ballen mot brønnen bak, der det var finest og mest plass.
Sigurd kunne se dem fra morens soveromsvindu, hvor han hadde god utsikt. Han fulgte så spent med at han nesten glemte seg bort helt til han innså at den rosa Solveig plutselig var borte. Alle de andre barna var der, men hun var ingen steder å se!
Sigurd reagerte øyeblikkelig og raste ut, forbi inngangsdøra, og ned mot hagen bak, nettopp som Klara doserende ristet etter ham:
Jeg sa du skulle holde deg inne!
Barna på plenen hadde ikke merket noe, de lekte videre. Men Sigurd så straks at Solveig, i rosa kjole, hang fast langs den gamle brønnen! Han visste det var farlig der mor hadde ofte advart ham:
Den brønnen er gammel og råtten du skal overhodet ikke være der! Om du faller nedi, finner ingen deg før det er for sent!
Men ingen hadde sett Solveig. Hun hadde ramlet over kanten.
Sigurd raste bort, slang seg på magen og ropte ned i brønnen: Press deg til kanten!
Han slang beina nedi, krabbet nedover den sleipe, råtne brønnen og kjente fukten rive i lungene idet han tenkte: “Nå må det gå fort!”
Han visste at Solveig ikke kunne svømme. Han hadde sett det da de badet på stranda, Klara prøvde med henne mens Sigurd bare sto og så på.
Så fikk han tak i kjolen hennes, tok et skikkelig grep og ropte:
Hold deg fast! Jeg er her!
Han prøvde å rope på hjelp, men stemmen bar dårlig ut av dypet. Han holdt Solveig oppe og balanserte så godt han kunne, men visste at de måtte få hjelp raskt hvis det ikke skulle gå galt.
Heldigvis skjønte noen voksne snart at Solveig var borte. Klara, som kom med ovnsstekt rype på et fat, merket plutselig at barnebarnet var vekk, og satte i et vræl så høyt at det runget over hele nabolaget. Samtidig, ute på gata, løp Ingrid til seg hun kjente et sug i magen, kastet veska på trappa, og skjønte at noe alvorlig hadde skjedd.
Idet Ingrid kom stormende inn på tunet, brukte hun ikke tid på unødige spørsmål. Hun nappet klesnoren fra tørkestativet, slengte den ut og ropte: Hjelp meg, noen!
En av svigersønnene til Klara, som faktisk var edru nok til å forstå, tvinnet lina rundt livet hennes, og Ingrid hoppet rett ned i brønnen. Hun fikk først tak i Solveig. Jenta hang klamrende rundt Ingrid, helt utslitt. Men Sigurd fant hun ikke med én gang hun kavet i mørket, rakk nesten ikke puste før hun skrek ut til universet:
Snille Gud, ikke ta ham fra meg!
Men plutselig, helt ute av det blå, kjente hun en tynn arm i mørket. Hun nappet til seg gutten og ropte alt hun klarte:
Dra opp! Nå!
De fisket henne og barna opp, og idet Sigurd heises over brønnkanten, hikster han stille:
Mamma
Sigurd tilbrakte nesten to uker på sykehuset i Oslo, og ble heiet hjem som en ekte helt. Solveig kom seg fortere, fikk bare noen skrubbsår og et minne for livet.
Sigurd brakk håndleddet og fikk lungeproblemer, men hjemme ventet både bøker, mamma og katten. Solveig kom med familien og besøkte ham, og snart var alt nesten som før.
Kjære gutten min! Uten deg hadde det gått galt, hulket Klara og klemte Sigurd hardt. Jeg gir deg hva du vil!
Hvorfor det? svarte Sigurd sjenert. Jeg bare gjorde det som måtte gjøres. Jeg er jo gutt, ikke sant?
Klara hadde ikke noe svar, hun bare klemte ham igjen, uten å forstå at denne tynne, keitete gutten med kallenavnet Gresshoppa senere i livet skulle bli en varslet helt. Han skulle redde sine fra kuleregn og nød, og bli den legen som alltid gjorde “det riktige”.
Når noen senere spurte hvorfor han orket hjelpe andre, svarte Sigurd bare:
Jeg er jo lege. Slik må det være. Man skal hjelpe det er det riktige.
***
Det finnes ingen grenser for morskjærlighet, det har Sigurd og Ingrid vist. Motgang og fordommer til tross, hun elsket ham. Hennes styrke gjorde ham raus, modig og god et virkelige menneske.
For helter finner vi i sjelen: Sigurd ingen skjønnhet men full av mot viste motet sitt da det virkelig gjaldt: det er innsiden og gjerningene som teller, ikke fasaden. Kjerlighet, raushet og omtanke det er ekte storhet.
Selv de største skeptikere måtte bøye seg. Slik blir det, når riktige verdier får skinne. Dette er påminnelsen: Forlat aldri godheten, hold ikke på nag, og hjelp selv de som ikke alltid har hjulpet deg. Som Sigurd alltid sa: Jeg er lege. Slik må det være. Slik er livet!
Har ikke menneskevarme alltid vært det som vinner til slutt? Hva tror du? Finnes det ikke alltid noe uventet godt, der du minst aner? Poenget er jo egentlig enkelt: skjønnheten bor inni oss. Alltid.
