Rett før nyttår fikk Eirik en overraskelse fra kona si, en slik en som får deg til å kjenne på tårer du ikke visste fantes. Tjue år med det han trodde var et lykkelig liv sammen bak seg. Ei vakker datter, gift for lengst, og allerede et barnebarn han knapt rakk å bli kjent med. Hva mer kunne en be om? Livet skulle jo bare nytes.
Men skyene hadde samlet seg bak ham. Eirik hadde alltid jobbet for familien, kjørt langtransport i år etter år, borte i ukesvis om gangen, bare for å sikre at de aldri manglet noe. Han trodde det var kjærlighet. Men bak ryggen hans hadde kona for lengst funnet en annen, mens hun ga han søte ord om savn og våte puter. Alt endret seg som i en gammel skrøne; en dag kom han hjem tidligere enn planlagt fra jobb, og alt ramlet sammen.
Han orket ikke krangle. I stillhet pakket han sammen, tok papirer og noen klær, satt seg i bilen og kjørte. Ute på bygda stoppet han, og hendene skalv. Hvorfor hadde dette skjedd? Hele livet hadde han gitt alt for familien: ferie til jentene, ny bil, pussa opp leiligheten før bryllupet til dattera. Gaver hjem fra hver tur. Flere telefonsamtaler daglig, alltid savn, aldri utroskap. Og likevel skjedde det.
Eirik visste ikke hvor han skulle kjøre. Tankene kranglet med hverandre, sinne og skuffelse overdøvet alt. Til slutt bestemte han seg: Han ville tilbake til sitt barndomssted, langt ute på landet. Rundt tre hundre kilometer å kjøre, men la gå. Bort skulle han vekk fra alt som en gang var hjemme.
Det ringte ustanselig på mobilen. Kona, dattera, aldri en pause. Han slo av lyden og lot dem rope inn i tomheten. Denne sviket var som å dykke i isvann.
Hele livet flimret forbi. De gikk ut av rådhuset som nygifte. Hentet dattera på fødeavdelingen. Første skoledag. Kom hjem fra turer med blomster. Alle gode ting. Hvordan klarte han å overse alt som lå i skyggene? Elsket hun han aldri?
Hans avdøde mor hadde advart: “Husk, lykke handler ikke om penger. Du mister mannen din om du fortsetter slik. Ingen vits i å være borte i månedsvis.” Gamle kjente på bygda hadde hintet, men han trodde aldri på det. Nå kjørte han bare, uten retning.
Trolig var huset falleferdig etter ti år. Hele bygda kunne vært borte nå. Men han kjørte likevel, vinterkulden rev i ham. For et nyttårsgave kona hadde gitt ham, hadde han aldri tenkt.
Han handlet mat på en veikro, som om han skulle til en villmark hvor det ikke fantes butikker. Det passet, for snart svingte han inn på småveiene gjennom åkere, hvor det før lå gårder på rekke men nå bare ensomme lysglimt i mørket.
Snøen la seg tykk, vinden ulte, men veien til barndomsbygda satt i ham. Han elsket stedet. Moren hans, Gud ha henne, hadde aldri flyttet til byen med ham. Han var hennes sene, eneste barn. Hun ville ikke forlate det kjente, “her hjemme har jeg alt jeg trenger” sa hun alltid.
Der sovnet hun inn, og han låste spikret dører. Siden hadde han aldri vært der igjen.
Snøstormen dro seg til, og lysene i bygda ble sjeldnere for hver kilometer. Snart svingte han inn i sin egen barndomsgate. Mange hus mørke, mange vinduer spikret igjen. Kun et hus hadde lys i vinduene hans. Gjerde sto på skakke, plankene like slitne som han, men alt lå som da han forlot det.
Han fant reservenøkkelen i uthuset, og låste seg inn med en latterlig stor hengelås som bare satt på for syns skyld døren kunne lett løftes av hengslene. Med lommelykten i hånd fant han lysbryteren. Alt så ut som på morens siste dag. Bare tomt, rått og støvete.
Først bar han inn ved fra skjulet, lagret gjennom år med kulde. Han tente opp i ovnen; ilden spratt som om den hadde ventet på ham. Varmen drev mørket vekk. Han hentet bøtter med friskt vann fra brønnen, utrolig nok virket pumpa fremdeles. Satte kaffekjelen og et jerngryte over varmen.
Da vannet kokte, vasket han støv fra stue og kjøkken. Moren hadde lært ham arbeidet, han drog aldri på noe heller ikke “kvinnearbeid”.
Snart luktet det rent, og huset ble varmt. Eirik la mat på bordet: pølse, ost, grovbrød, hermetikk, et speilegg. Klokka slo elleve med gammeldags klang.
Ja vel, snart nytt år, mumlet han. Nye tider. Hvordan, vet jeg ikke ennå. Men mor sa alltid: “Natten vet mer enn dagen.” Nå skal gamleåret fordrives, og så tar vi neste dag.
Han hadde ikke rukket smake på akevitten før det banket hardt på vinduet. Han spratt opp av forskrekkelse. Levende folk her fortsatt?
En kvinne kom inn, ristet snø fra sjalet, og møtte blikket hans med redsel og tårer i øynene.
Jeg vet ikke hva du heter, begynte hun. Jeg har nettopp flyttet hit, men jeg trenger hjelp! Min lille gutt er syk. Ikke flere enn ti hus står igjen her, ingen lege, ingen ambulanse. Jeg tror det er blindtarm, akkurat sånn som jeg hadde. Da jeg så lyset ditt, løp jeg hit. Han blir verre for hvert minutt.
Eirik grep jakka og lua og sa: Da drar vi. Vi tar spaden, veien er sikkert igjenføyket. Jeg såvidt kom frem selv.
Stormen stilnet. Eirik tok den lille gutten, varm og klam, og de kjørte. Det gikk overraskende lett til hovedveien, men de måtte spa seg fri to-tre ganger på veien til kommunesenteret.
Omsider kom de frem, og legen bekreftet morens frykt. Gutten ble kjørt rett til operasjon, klokka var to om natten.
Så var det nyttår, sukket Eirik.
Beklager at jeg ødela kvelden for deg.
Slike ting kan ikke ødelegges. Viktigst er at alt går bra.
De satt stille. Kvinnen stirret gjennom tårer mot operasjonsdøren. Minuttene seg frem. Til slutt kom legen og sa: Godt dere rakk det. Litt senere, og det kunne gått galt. Hvil dere her til i morgen.
De tilbrakte natten på sykehuset før Runa, som hun het, fikk se sin sønn Ole igjen, groggy men smilende.
Runa ble hos Ole, Eirik dro tilbake til huset, tente ovnen, spiste og sov. Utpå dagen besøkte han Runa og Ole. Guttungen var skuffet han ikke hadde sett nissen i år.
Hvert år kommer han og legger gave under treet. Men i natt kom han ikke. Jeg skjønner jo at han går gjennom døra, ikke pipen. Jeg er ikke liten lenger.
Du burde ikke være så skuffet. Jeg kjørte forbi huset deres i natt og så store fotspor i snøen. Nissen var der, men huset var låst så han dro videre. Men han har sikkert lagt noe et annet sted. Slik gjemte nissen alltid gaven min; bak fjøsdør eller i gangen, aldri på direkten.
Hadde vært stas… Jeg oppførte meg bra i år, ikke sant, mamma?
Runa nikket stille.
Ole, legen sier mamma må dra hjem. Er du redd? Masse barn her, du kjeder deg ikke.
Jeg er stor gutt. Dra hjem, mamma, så du finner gaven min før den snør ned.
Senere i bilen betrodde Runa seg: Jeg kjøpte ingen gave til ham; pengene er små. Vi forlot byen i hu og hast, mannen min… Han begynte å slå, til og med Ole. Vi rømte på natta. Tantes gamle hus sto tomt her. Han vet ikke om det ellers hadde han solgt alt for pils. Nå starter vi fra bunnen.
Eirik stakk innom butikken. Må kjøpe lekebil til gutten, ellers slutter han å tro på nissen.
Han kjøpte en rød lekebil, fylte handleposen med snop, og de dro hjem. Runa protesterte: Dette er for mye, vi kan ikke ta imot så dyre gaver.
La meg glede noen i julen, svarte han. Bare denne ene gangen.
Uken gikk fort i bygda. Snø måkes, ovner tennes, Runa trengte hjelp, og Ole måtte besøkes etter operasjonen. Eirik fikset ved og stier, følte seg til nytte. Endelig fikk Ole komme hjem. Han lette og fant til slutt nissens gave i skjulet en gnistrende, ny bil.
Han hadde ikke glemt meg! Han finnes virkelig, ropte han lykkelig. Mamma har ikke penger til så fin leke.
Eirik smilte. Det er rart med å gi gaver det gjør sjelen god.
Den kvelden inviterte Runa ham på middag.
Takk, jeg trenger nettopp dette varme og ro.
Hvor har du familien din nå, Eirik?
Det er over. Ikke i dag. La oss snakke om noe annet.
Ole lekte seg trøtt og sovnet. Eirik gjorde seg klar til å dra videre.
Jeg må reise i morgen, sa han lavt. Men takk for alt. Kanskje sees vi…
Du tror kanskje han forsvant? Ikke helt. Han var på veien i tre uker, men Runa og Ole forsvant aldri ut av tankene hans.
En dag etter ny runde i tunneleuropeiske vinterlandskap stakk han innom dattera si i byen, ga barnebarn en lue og et bredt smil. Han forlot huset til det som nå bare var ekskona med ord om skilsmisse. Uvisst hvor ferden skulle gå han kjørte mot bygda.
Ole sto ventende på tunet, håndhilste alvorlig:
Nå har du vært borte lenge. Mamma har savnet deg.
Sa hun det?
Nei. Men jeg vet. Gå inn, jeg leker litt ute så lenge.
Runa sto og rørte i gryta, hilste, snudde seg bort.
Jeg trodde aldri du ville komme tilbake. Hva har du her å gjøre?
Jeg måtte tenke gjennom alt. Tjue år går ikke over på en dag. Men jeg har tenkt mye på deg og Ole…
Runa løftet hodet, møtte blikket hans og gikk bort og la pannen mot brystet hans. Slik satt de lenge, tause.
De begynte et nytt liv sammen. Eirik pusset opp mors gamle hus, la inn vann, reparerte badstua. De kjøpte høner, en geit, plantet kjøkkenhage. Runas hus ble utleid til hyttefolk fra byen; mange ville flykte hit om sommeren. Livet vendte tilbake. Ole kalte Eirik for pappa til slutt.
Livet, tenkte Eirik, vrengevendig og uforutsigbart. Ingen vet hvilken vei det tar, hvilke underlige overraskelser som lurer bak neste sving. Gamle folk sier: Livet er ikke en flat landevei og i drømmen glir Eirik mellom snø, skygger, latter og tårer over slettene.
