Det var en gang, for mange år siden, at Ingrid var på vei hjem fra butikken med tunge handleposer i hendene. Hun hadde nesten nådd huset sitt i utkanten av den vesle bygda, da hun plutselig fikk øye på en ukjent bil utenfor porten. Hvem kan det være? Jeg venter jo ikke besøk, tenkte hun. Da Ingrid kom nærmere, så hun en ung mann på tunet. Du har kommet! ropte hun, og kastet seg om halsen på sønnen sin for å klemme ham. Vent litt, mamma, jeg har noe å fortelle deg, sa sønnen plutselig og trakk seg unna. Hva er det som har skjedd? spurte Ingrid bekymret. Sett deg ned, det er best, svarte Erik lavmælt. Ingrid satte seg på benken, hjertet hamret, for hun fryktet det verste.
Ingrid Johansdatter hadde bodd alene i den vakre fjellbygda i flere år. Mannen hennes døde for to vintre siden, og sønnen Erik hadde ikke bodd hjemme siden han dro til Bergen for å studere etter militæret. Han hadde fått jobb på verftet som ingeniør, først hadde han leid en liten hybel, men hadde etter hvert fått det mye bedre. Likevel delte han lite med moren om livet sitt.
Før brukte han å besøke henne sjelden, men etter at han fikk bil, kom han oftere og oftere, alltid uanmeldt, hadde med seg matvarer og klær. Ingrid Johansdatter sa bestandig at hun ikke trengte noe, men han kom med det likevel. Sist hadde han gitt henne et hjemmestrikket ullskjerf.
Om sitt eget liv sa han ingenting. Alt er bra, sa han bare, ikke bekymre deg. Men som folk snakker, fikk hun likevel vite litt. Naboen hennes, den unge Live, hadde vært i byen.
Den omsorgsfulle moren ba Live hilse og sende med hjemmelaget syltetøy og hermetiserte sopp. Hun hadde Eriks telefonnummer, så Live ringte ham og de møttes.
Du, tante Ingrid, han kom kjørende med en dame i bilen. Tok imot alt jeg hadde med. Han ba meg hilse og sa han skulle komme snart igjen.
Hvem var den damen? undret Ingrid Johansdatter.
Vet ikke, jeg så henne knapt. Hun steg ikke ut av bilen engang. Men jeg syntes hun var eldre enn ham, sikkert fem år eldre, ganske lubben og sterkt sminket.
Ingrid ble tenksom. Sønnen hadde aldri delt noe om privatlivet sitt. Hun bestemte seg for å spørre ham neste gang han kom. Det skulle ikke gå lenge før anledningen kom.
En dag hun kom fra butikken, ventet sønnen henne på tunet men denne gangen med en liten gutt ved sin side. Bilen sto parkert ved porten.
Du har kommet! Hun martet seg bort for å hilse på sønnen, men denne gangen trakk han seg litt unna og sa:
Hei mamma. La meg presentere deg for Lars. Han er nesten som en sønn for meg nå.
Ja, men kom nå inn da, vi kan ikke stå her ute og prate.
Ingrid dekka fort på bordet heldigvis var potetene fortsatt varme i kjelen. Surkål, sylteagurk og kokt kjøtt, mørt og saftig.
Lars satt mutt ved bordet og pirket i maten uten å se på noen. De spiste, drakk kaffe, så sendte Ingrid gutten ut så hun og sønnen kunne snakke sammen alene.
Det er slik, mamma, begynte Erik. Jeg giftet meg i fjor. Eller, vi registrerte oss bare, jeg og Kari. Dette er hennes sønn. Jeg sa aldri noe til deg, ikke bli lei deg. Kari vil ikke møte svigermor.
Hvorfor da? Er jeg så ille? For enkel, for bondekjerring?
Nei, mamma. Det er bare det at hennes første ekteskap ble ødelagt av en svært uvennlig svigermor. Hun ble aldri akseptert, det ble så ille at hun reiste sin vei. Mannen døde samme året, så svigermora gikk etter. Kari fikk leiligheten og bilen. Da vi møttes, flyttet jeg inn, siden giftet vi oss. Men snakk om svigermor vil hun ikke høre.
Hvorfor har du da med gutten?
Det er sommer, mamma. Kari er gravid, hun skal føde i august. Det er tungt for henne å se etter Lars, og jeg er jo på jobb hele dagen. Kunne du holde et øye med ham i noen måneder? Til høsten tar jeg ham tilbake.
Jeg kan passe på ham. Men hva hvis han ikke vil bo her sammen med meg?
Han får gjøre som mora sier. Det er ikke hans valg.
Ingrid ble forbauset over de ordene, men lot det ligge. Kari kjente hun jo ikke, og den lille Lars på åtte år ville ikke være til bry. Dessuten skulle hun selv bli bestemor snart! Det gleder hun seg til.
Morgenen etter reiste sønnen, og Lars sto mutt og så ut vinduet.
Ingrid gikk bort til ham og sa:
Nå, skal vi gjøre oss kjent med hverandre her? Du kan kalle meg bestemor Ingrid. Hvilken klasse har du begynt i?
Tredje, svarte gutten mørkt uten å snu seg.
Bli med ut da, skal vise deg hønene, og vi har jordbær som snart er modne, de plukker du kanskje?
Jeg går ikke ut med deg.
Hvorfor ikke det da? Jeg skal ikke være slem med deg, og Bamse, hunden min, er bare snill.
Mamma sa at du er slem. Jeg skal ikke være her lenge. Dessuten bryr jeg meg ikke om Bamse, sa han surt.
Nåda! Jammen vet moren din lite om meg, vi har aldri møttes engang. Du får sitte her om du vil, jeg har mine gjøremål på tunet.
Ingrid forsvant ut døra. Hun syntes synd på gutten. Kari hadde tydeligvis hatt det vondt med den tidligere svigermoren og nå satte hun enda sønnen opp mot henne. Ingrid bestemte seg for å møte gutten med vennlighet og varme.
Hun drev på med hagearbeid og småting ute. Hun holdt ikke mange dyr, bare noen høner og to ender. Melk, ost og rømme kjøpte hun hos nabokona Astrid, mot noen kroner. Hun ga dem gjerne noen egg tilbake eller litt bær om sommeren. Slik gikk nå dagene.
Etter en uke begynte Lars så smått å bevege seg ut på tunet. Han klappet Bamse, spiste jordbær rett fra åkeren. Han var ikke ivrig på å hjelpe til, men Ingrid lot ham slippe. En dag hun skulle til butikken, spurte hun om Lars ville bli med, og han takket ja.
På vei hjem begynte han å prate og prate, og slik var munnrapheten hans vekket. Etter det var han overalt. Han ryddet hus, vannet i åkeren, matet Bamse. Lekte med naboguttene, og kveld etter kveld ble han ute til det ble mørkt.
Humøret hans steg, han begynte å lese den gamle boka om Robinson Crusoe som hadde vært Eriks som liten. Han lo av Fredag og fortalte alt til bestemora mens hun satt og strikket på kveldene. Det minnet Ingrid om da Erik selv var gutt like pratsom og glad.
I august kom Erik tilbake med gode nyheter Kari hadde født en datter, hun het Julie. De skulle hente dem fra sykehuset neste dag, men Erik ville fortelle og høre om Lars.
Pappa, jeg og bestemor Ingrid har det kjempebra! Kan jeg bli litt til? Og så ser jeg lillesøster når jeg skal tilbake til skolen.
Så ble han til september. Ingrid ga sønnen gaver til barnebarnet små sokker, en lue og et lett, lunt teppe hun selv hadde strikket. Til svigerdatteren ga hun votter. Sønnen takket rørt, klemte henne, rakte Lars hånden som om han var blitt en stor gutt, og reiste sin vei.
August gikk mot slutten. Lars lekte på gata med guttene. Plutselig svingte en bil inn på tunet til Ingrid. En lubben kvinne med et spedbarn på armen kom ut, etter henne Erik. Han tok den lille jenta varsomt fra Kona, og Lars løp så fort han kunne mot dem.
Mamma har kommet! ropte han, men snublet over en stein. Han gråt ikke, tok et blad groblad og la på skrubbsåret som naboguttene hadde lært ham.
Kari kysset sønnen, tok ham i hånden, og fulgte etter inn i huset.
Har han fått gå gatelangs her uten tilsyn? spurte hun brydd før hun hilste.
Hei, datter, svarte Ingrid Johansdatter. Så godt å se deg. Guttene her løper alltid ute. Lars hjelper meg både i huset og i hagen, og det har han godt av. Han trenger å leke litt, han og.
Hun gikk bort til vesle Julie som sov stille nydelig som et lite englebarn og Ingrid måtte felle noen gledestårer.
Hun serverte familien rømmegrøt med spekemat og hjemmebakt brød, og spurte rolig hvordan det gikk med dem.
Vi er jo egentlig her for å hente Lars, kom det myndig fra Kari. Skolen begynner snart. Dere er vel lei av ham nå, og han savner sikkert byen.
Gutten satte seg rett opp og utbrøt:
Jeg vil ikke tilbake til byen! Jeg vil bo hos bestemor Ingrid! Og mamma, du løy da du sa hun var slem. Hun er snill!
Karis kinn ble røde av forlegenhet, så hun så bort.
Du skal ikke snakke slik til moren din, Lars. Si unnskyld og gå ut litt, men hold deg på tunet, sa Ingrid mildt men bestemt.
Lars nikket og mumlet: Jeg skal ikke si det igjen. Så gikk han ut i hagen.
Ikke bekymre deg for ham, Kari. Du har en flott gutt, og du har oppdratt ham godt. Jeg har hatt stor glede av å ha ham her i sommer. Takk for at dere lot ham være hos meg. Kom gjerne igjen, hvert år jeg blir bare glad.
Da begynte lille Julie å gråte, og Kari styrtet bort til henne. Familien ble værende i to dager. Erik fikk fikset litt småtteri rundt huset, Kari stelte datteren, svigermor laget mat, og Lars vekslet på å hjelpe far, bestemor og passe på lillesøster, mens han ivrig fortalte dem hvor fint han hadde hatt det.
Så bar det tilbake til byen. Erik, Lars og Julie sa farvel, og Kari kom bort, omfavnet Ingrid og sa:
Tusen takk, mamma. Jeg husker ikke min egen mor, og jeg ante ikke at svigermødre kunne være sånn. Unnskyld for alt. Og Erik han har vært heldig som har deg.
Nå er han din, min datter, svarte Ingrid. Men det er min glede at vi har fått denne sommeren sammen. Kjære, ta godt vare på Lars, han har funnet seg til rette. Kom gjerne igjen.
Og slik skiltes de. Alt gikk godt for familien. Om vinteren hentet de Ingrid til byen for å hjelpe med barna og husholdningen. Svigerdatter og svigermor kom bedre overens enn noen kunne drømt om, til stor glede for både Erik og livsglade Lars.
