Kom, Bris, vi får vel gå ut en tur, mumla Kåre mens han justerte det hjemmesnekrede båndet sitt av en gammel taustump. Han dro glidelåsen opp til haka og hutret litt. Denne februaren hadde vært ekstra jævlig slaps, regn og en sur vind som gikk tvers gjennom marg og bein.
Bris dukka opp i livet hans for et år siden en rufsete blandingshund med falmet, rødlige flekker og ett øye som ikke virka. Kåre hadde funnet ham ved søppelkassene etter nattskiftet på fabrikken. Hunden hadde tydelig fått bank, halta, og det dårlige øyet var helt igjenklistret.
Ei grov stemme fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Kåre kjente den igjen Roger Skeivøyet, en småkriminell fyr i midten av tjueårene. Med seg hadde han tre tenåringsgutter «gjengen» hans.
Ute på luftetur, eller? svarte Kåre kort, uten å møte blikket deres.
Betaler du skatt for å gå tur med det hespetreet, eller? gliste en av gutta. Sett på maken! Ekle øye!
Et steinkast flagra gjennom lufta og traff Bris i siden. Hunden pep lavt og krøp tett inntil beina til Kåre.
Gå vekk, sa Kåre stille, men med en bestemt tone.
Se der, Kåre Mekker har fått stemmen på seg! kom Roger nærmere. Glemte du at dette er min gate? Her er det jeg som bestemmer om bikkjer får lufte seg.
Kåre stramma seg til. Han hadde lært å kvikke til og reagere kjapt i Forsvaret, men det var tretti år siden. Nå var han bare uføretrygda mekaniker som helst ville holde seg unna trøbbel.
Kom, Bris, sa han lavt og snudde mot blokka igjen.
Pass deg neste gang, ropte Roger etter dem. Da skal jeg ta livet av det kræket ditt!
Hele kvelden lå Kåre søvnløs og tenkte på alt sammen.
Neste dag lavet snøslapsen ned igjen. Kåre vurderte å droppa tur, men Bris så på han med så trofaste øyne at han ikke klarte å la være.
Greit, én kort tur, sa han.
De gikk omveier for å unngå Rogergjengen, men hadde flaks det var helt folketomt i slapsværet.
Kåre rakk så vidt å slappe av før Bris plutselig stoppa foran gamle fyrhuset. Han spisset det ene øret sitt og snuste intenst.
Hva er det du lukter, gamle venn?
Hunden pep lavt og dro mot ruinene. Der inne hørtes noen rare lyder enten gråt eller smertefulle stønn.
Hallo? Er det noen der? ropte Kåre.
Bare vinden svarte.
Bris gispa og dro hardt i snora. Det så ut som han var bekymret.
Hva er det egentlig, Bris? spurte Kåre og bøyde seg ned.
Så hørte han det tydelig en barnestemme:
Hjelp!
Hjertet slo dobbelt. Kåre klipte av båndet og fulgte Bris inn til ruinene.
Der, mellom mursteiner, lå Simon, guttungen til nabokjerringa Wenche i femte. Ansiktet var forslått, leppa sprukket, klærne revet opp.
Fy fader, hva har skjedd her?
Han så nærmere: Simon? Er det deg?
Gutten blunket:
Kåre? Er det virkelig deg?
Simon, hva skjedde?
Roger og de andre… De krevde penger av mamma. Jeg sa jeg skulle si det til politiet. Da banka de meg… De tok mobilen min også.
Hvor lenge har du ligget her?
Siden i morges. Det er iskaldt…
Kåre tok av jakka og pakka Simon inn. Bris la seg tett inntil for å varme ham.
Klarer du å reise deg?
Det gjør for vondt. Tror beinet er knekt.
Kåre kjente forsiktig. Joda, beinet var nok knekt, og resten så ikke særlig bra ut heller.
Han dro fram den gamle mobilen sin og ringte 113. De sa ambulansen skulle komme innen en halvtime.
Hold ut. Hjelpen kommer snart.
Tenk om Roger finner ut at jeg lever? fnyste Simon nervøst. Han sa han skulle knuse meg helt.
Det kommer han aldri til å gjøre igjen, svarte Kåre rolig. Det lover jeg.
Simon så forbauset opp:
Men du stakk jo bare av fra dem i går…
Det var noe annet. Da handla det bare om meg og Bris. Men nå…
Han klarte ikke si mer. Hva skulle han si? At han hadde sverget å beskytte de svake i sitt tid? At han hadde sett barn i krig løpe for livet i Libanon, og han aldri ville la det skje igjen om han kunne stoppe det?
Ambulansen kom overraskende fort. Simon ble tatt med til sykehuset. Kåre ble igjen utenfor fyrhuset sammen med Bris og ble stående med hendene i lomma og tankene i surr.
Senere på kvelden banka Wenche nervøst på døra. Hun var rødgråten.
Kjære deg, Kåre, legen sa at Simon ville fryse i hjel hvis han hadde ligget der en time til. Du har reddet livet hans!
Det var ikke meg, det var Bris. Han fant Simon, sa Kåre og strøk hunden over hodet.
Hva skjer videre nå? Roger slipper sikkert unna. Politiet sier det ikke er bevis, og Simons ord teller ikke…
Det ordner seg, sa Kåre selv om han ikke ante hvordan.
Han lå våken den natta og tenkte på hvordan han kunne beskytte Simon, og alle de andre ungene fra nabogjengen.
Da morgenen kom, visste han plutselig hva han skulle gjøre.
Kåre dro fram den gamle paradeuniformen fra Forsvaret den med medaljene fra utenlandstjenesten og brukte lang tid foran speilet. Han så eldre ut enn han pleide, men likte det han så.
Kom, Bris. Nå skal vi på patrulje.
Rogergjengen sto som vanlig utenfor Prixen. Da Kåre nærmet seg, pekte gutta hånlig.
Se, bestefar har tatt på soldatklærne! hylte en.
Roger smilte skjevt:
Ta deg en bolle, gamlehjem. Tida di er forbi.
Kåre svarte rolig, men med stålkant i stemmen:
Min tid har akkurat begynt.
Hva driver du med i den draktene?
Jeg gjør det uniformen betyr: beskytte nabolaget og de som ikke kan forsvare seg selv.
Roger flirte:
Tror du du er helt, eller? Hvilken verden lever du i?
Husker du Simon Wenche, eller? spurte Kåre.
Nå forsvant fliret.
Han drittungen der? Hva er med han?
Han var den siste ungen i gata som ble banka. Det er slutt nå.
Truer du meg, gamle grinebiter?
Jeg gir beskjed.
Roger trua med en sløv lommekniv.
Skal vise deg hvem som bestemmer her!
Kåre rygga ikke en millimeter. De gamle reflekser satt fortsatt i kroppen. Han var forberedt på det meste.
Her bestemmer loven, sa Kåre.
Hvilken lov? Hvem har satt deg til det?
Samvittigheten. Og alle barna her i blokka.
Da skjedde det ingen hadde forventa.
Bris reiste seg sakte, busten sto og han knurra lavt og truende.
Kom igjen med bikkja da, Roger prøvde seg.
Min hund har tjenestegjort i Internasjonale Styrker, løy Kåre overbevisende. Hun lukter useriøse fyrer på lang avstand.
Selv Bris virka stolt, så ingen venta seg mer motstand. Hun stramma seg opp, viste tennene og stirra på Roger.
Hun har jaget talløse skurker før. Tror du ikke hun klarer én til?
Roger trakk seg bakover, og smågutta hans ble helt stille.
Hør, fra i dag passer jeg på alle barna her, sa Kåre tydelig. Hver dag skal jeg og Bris runde alle bakgårder. Så tenk deg om før du finner på mer tull.
Han sa ikke mer. Trengte ikke.
Du truer feil fyr, prøvde Roger seg. Jeg ringer folkene mine…
Ring du, jeg har bedre kontakter enn deg, svarte Kåre. Skøyt løgnene ut med så stor overbevisning at gutta glemte å tvile.
Kåre Libanon kaller de meg. Husk det. Og la barna være i fred.
Så snudde han og gikk. Bris rusla stolt ved siden av, halen rett til værs.
Det ble stille bak dem.
Etter tre dager var det folk som merket at Roger og gjengen holdt seg borte.
Kåre begynte virkelig å gå runder i bakgårdene hver ettermiddag. Bris var alltid med, stolt og alvorlig.
Simon ble skrevet ut fra sykehuset etter ei uke. Beinet verka fortsatt, men han kunne gå. Han kom rett opp til Kåre.
Kåre, kan jeg få være med på runden deres? spurte han spent.
Kanskje det, men det må du spørre mora di om først.
Wenche så bare glad ut. Stoltere kunne hun ikke vært, for sønnen hennes hadde endelig funnet et forbilde å se opp til.
Så fra da av var nabolaget kjent for patruljen med den gamle soldaten, Simon og Bris. Barna fikk klappe Bris, og selv de voksne måtte smile det var noe eget over den gamle hunden.
Kåre fortalte historier fra Forsvaret, om ordentlig vennskap. Ungene lytta alltid med store øyne.
En kveld, mens de tusla hjem, spurte Simon plutselig:
Har du noen gang vært redd?
Mange ganger, svarte Kåre ærlig. Det hender jeg er redd nå også.
Hva da?
At jeg ikke skal rekke over alt. At jeg ikke har krefter nok lenger.
Simon strøk Bris over den ru pelsen:
Når jeg blir stor, skal jeg hjelpe deg. Jeg skal også ha hund. En like klok en.
Det tror jeg helt sikkert du får, gliste Kåre.
Bris logret.
Naboungene visste det etter hvert: «Der går Kåre Libanon med Bris. Den bikkja kjenner forskjell på skurker og de ordentlige.»
Og Bris bar halen som en fane. Endelig visste hun: Hun var mer enn ei gatebikkje. Hun var nabolagets beskytter.
