Mamma døde sakte, vondt og på en stygg måte… Bare øynene hennes de ble mørkere jo nærmere slutten kom. De siste dagene var de fløyelsmyke, ugjennomtrengelige og visste alt Eller kanskje det bare var huden hennes som ble hvitere og hvitere?
En kveld like før høsten tok over, kom jeg tilbake med henne fra hytta. Det var sent, så jeg bestemte meg for å overnatte hos henne. Midt på natten, på vei til toalettet, falt hun og brakk, som vi senere fant ut, lårhalsen. For eldre mennesker er det nesten som en dødsdom.
Alt skjedde fort etter det: ambulanse akutten operasjon og ti dager på sykehuset.
Da vi satt i bilen på vei til sykehuset, husket jeg plutselig tilbake til da jeg som liten gutt overnattet hos barnehagetanten min, Anna Kristine, mens folk begravde pappa. Han hadde kjørt seg ihjel på sin gamle Tempo på E6 en sein kveld. Mamma var bare tjueåtte, jeg var tre, og hun ville ikke knuse meg med sannheten om døden. Så hun tok meg vekk under begravelsen og sa at pappa var på forretningsreise Hun giftet seg aldri igjen, sikkert i frykt for at en stefar ikke ville være en ordentlig far for meg.
Da mamma kom hjem fra sykehuset, sa jeg opp jobben for å kunne være hos henne. Vi hadde verken råd til sykepleier eller hjemmehjelp, for den yngste sønnen min skulle kjøpe leilighet på den tida.
Jeg flyttet inn i mammas lille ettroms, byttet bleier på henne tre til seks ganger om dagen, vasket henne og ga henne mat. Hun klaget aldri. Ikke på noe. Hun tålte det bare. Og hvis jeg var klønete da jeg vendte henne, pep hun som et barn, men hvisket så: «Det gjør ingenting, alt er fint, gutten min»
Aldri hadde jeg visst om meg selv at jeg kunne være så svak og så lett å få kvalme. Når jeg la meg ned på divanen ved siden av senga hennes om natta, gråt jeg stille av fortvilelse. Det hadde vel vært vakkert å si at det bare var tårer for henne, men sannheten var at jeg syntes enda mer synd på meg selv.
Det var ingen andre å be om hjelp: begge sønnene mine hadde sine jobber og familier, og kona Kona mi sa tørt: «Hun er jo din mor, men for meg er hun bare en fremmed kvinne»
Da husket jeg igjen, merkelig nok, første gang jeg tok med min kjære Maren hjem til mamma for å introdusere henne. Mamma var strålende hyggelig hele kvelden. Men da jeg kom inn døra etter å ha fulgt Maren hjem, og spørrende så på mamma, trakk hun bare på skuldrene og sa: «Jeg vet ikke, noe stemmer ikke Men du, gutten min, skal ikke føle deg forpliktet. Det er jo du som skal gifte deg med henne, ikke jeg.» Forholdet mellom dem var likevel alltid varmt og fint.
Nå, som for lenge siden, var mamma og jeg alene hjemme. Kveldene brukte vi på å snakke lenge etter at lyset var slukket og vi hadde lagt oss. Hun fortalte historier om mormor og morfar, om da tyskerne kom til bygda deres og hun og storesøsteren hennes gjemte seg bak gjerdet og kikket på de fremmede, velkledde mennene som spilte på munnspill og lo høyt av ting bare de forsto.
Hun snakket om pappa, som jeg knapt husker. Bare en slags skygge i minnet. Stor, med stikkende skjegg og luktet ille av tobakk, løftet han meg opp og kysset meg om og om igjen da han kom hjem fra jobb, og sa: «Gutten min, min egen sønn!»
Men så ble mamma svakere dag for dag, og samtalene våre stilnet. Jeg gikk og trodde det var fordi jeg lagde mat hun ikke likte. Jeg begynte å bestille ferdigmat fra restaurant maten kom varm og forseggjort, men da jeg spurte mamma om det smakte, nikket hun tomt og sa: «Du har blitt en ordentlig kokk, du, gutten min.» Men hun spiste nesten ingenting.
Den siste natta hun var hjemme, husket hun plutselig da kulepennene kom for første gang til byen vår, og jeg gikk i tredje klasse og bare hadde hørt om dem. Men pappaen til Ragnhild hadde skaffet en penn til henne. Jeg ble så betatt av den at jeg Ja, kvelden viste jeg mamma kulpennen hjemme, og da hun spurte hvor jeg hadde fått den fra, fikk jeg juling med belte skikkelig vondt. Så tok hun både meg og pennen med over til Ragnhilds familie. Tre stykker mamma, jeg og pennen for å levere den tilbake til rett eier.
Jeg mintes knapt hendelsen, men nå ba mamma meg om unnskyldning for at hun hadde slått meg og prøvde å forklare at hun bare var så redd for at jeg skulle bli en tyv.
Jeg strøk mamma forsiktig over kinnet, og brant av skam, selv om jeg aldri ble en tyv.
Mot morgengry fikk hun det mye verre, og ambulansen hentet henne. Hun kom til bevissthet et øyeblikk og grep hånden min: «Herregud, hvordan skal du klare deg uten meg Du er jo ennå ung og naiv»
Mamma rakk ikke å fylle åttini. Dagen etter hennes død ble jeg sekstifire.
Jeg trodde jeg visste hva det var å miste, men denne gangen lærte jeg virkelig hva det betyr å stå igjen alene. Ingen er klar til å bli foreldreløs, uansett alder og kjærligheten en mor gir, kjenner ikke slutt.
