Det siste kjolen
Jenta mi, kollegaen min Randi Hagen har en datter som skal gifte seg, og de vil gjerne bestille brudekjole hos deg. Tar du på deg oppdraget?
Nei, mamma, det er altfor mye å gjøre for tiden, jeg rekker ingenting. La dem finne en annen syerske.
Men hun ville bare til deg, du syr jo så fantastisk fine kjoler, alle anbefaler deg.
Jeg kan virkelig ikke nå…
Jaja. De blir nok skuffet, det er synd…
Elin sydde hjemmefra, og kundene sto nærmest i kø. Hun måtte ofte si nei til mange. Det var aldri tvil om hva hun ville bli; allerede som barn sydde hun klær til dukkene sine. Etter ungdomsskolen visste hun hvilket yrke hun skulle velge.
Hun sydde nøyaktig, og alle plagg satt som støpt. Kundene elsket arbeidet hennes, og både gleden og inntektene var gode. Selv om butikkene bugnet av klær, valgte mange skreddersydd.
En uke senere kom moren hennes gråtende inn døren.
Jenta mi, for en sorg… Datteren til Randi, Ingrid, hun som ville bestille kjole hos deg… Hun omkom i en bilulykke sammen med forloveden sin. De var på vei til slekt i Bergen, så sovnet han bak rattet nattestid. Bilen for av veien og traff et tre. De var jo så unge og lykkelige, alt var klart for bryllup livet er virkelig nådeløst… I stedet for bryllup blir det nå begravelse. Det er helt forferdelig…
Elin kjente sorgen brenne i brystet. Livet kunne jammen være urettferdig.
Nå må foreldrene hennes kjøpe brudekjole for å begrave Ingrid i den… Tenk å måtte begrave datteren sin i brudekjole… De rakk ikke engang å bestille den…
Elin sydde langt ut i natten, tankene sirklet rundt ulykken. Hun hadde ingen egne barn legene hadde diagnostisert henne som ufruktbar for mange år siden. Det var vondt i begynnelsen, men etter hvert hadde hun slått seg til ro med det. Nå var hun 43, ikke akkurat i det beste alder for å få barn. Hun kunne bare ane smerten foreldrene måtte føle over å miste sitt barn.
Plutselig slo vinduet på syrommet opp. Forundret gikk Elin for å lukke det. Hvordan kunne det åpne seg uten videre, tenkte hun.
Da hun kom tilbake til arbeidsbordet, sto det en jente ved siden av. Jenta var nesten gjennomsiktig, rommet kunne skimtes gjennom henne.
Nå har jeg jobbet for mye, tror jeg. Får jo hallusinasjoner jeg må legge meg…
Kan du sy kjole til meg, vær så snill? Jeg rakk aldri å bli gift her, men nå vil jeg i det minste forlate denne verden i noe jeg virkelig ønsker meg… Dette blir min siste kjole… Nå skal jeg og Eirik være sammen for alltid. Slik var det ment…
Hvem er du? Er dette en dårlig spøk?
Jeg er Ingrid… Bare du kan sy det jeg ønsker.
De hadde latt meg få et glimt av hva som venter, og vet du hva det er vakkert. Jeg er ikke redd, spesielt ikke nå når jeg vet at han venter på meg… Men jeg ønsker å føle meg vakker én gang til, den siste gangen…
Elin ble stående lamslått. Kunne dette virkelig hende? Sånt skjedde bare på film. Hun måtte være trøtt eller for påvirket av tankene sine.
Hun gikk og la seg umiddelbart, og sovnet tungt. Neste morgen forsøkte hun å slå hendelsen fra seg og kastet seg over arbeidet. Det som hadde skjedd, skyldtes sikkert bare utmattelse og en altfor levende fantasi.
Den kvelden la hun seg tidlig, men da hun ryddet unna arbeidet, så hun igjen Ingrid i en svak dis.
Jeg vender meg litt til å være slik… Det vanskeligste er å se mamma så knust. Jeg prøvde å nå inn til henne, men hun er for fortvilet hun klarer ikke å merke meg, bare du kan det. Ikke alle har den evnen.
Ingrid, hva skjer når du blir begravet? Går du til himmelen, eller hva er det som skjer?
Min veileder har sagt at jeg må være her en liten stund, der jeg bodde. Så skal jeg følges videre. Jeg kan ikke si mer, men jeg har fått se mye. Døden er ikke skremmende bare en overgang til noe annet, en ny tilværelse. En dag kommer jeg tilbake, kanskje ikke som jente engang. Men jeg vil avslutte dette livet som en vakker brud. Vær så snill, hjelp meg med det…
Elin løftet utmattet på skuldrene. Hvordan kunne hun sy en kjole til et avdødt menneske, på dennes ønskemål?
Men jeg aner jo ikke hvilken kjole du ønsker deg, eller størrelsen din… Hva sier jeg til foreldrene dine?
Bare sy, ikke tenk på noe annet. Alt blir som det skal. Se, dette er kjolen jeg ønsker meg.
Jenta snurret rundt i rommet i en vakker, hvit blondekjole og stanset. Elin noterte hver detalj, snittet, blonden, alt sammen. Kjolen var praktfull.
Elin satte seg for å tegne skissen, nøye med alle de små detaljene. Da tegningen var ferdig, forsvant jenta som røyk.
Neste morgen fant Elin tegningen ved sybordet det hadde ikke vært en drøm.
Hun dro å kjøpte det fineste blonder og den mykeste stoffet hun fant, målte størrelsen etter sitt øyemål jenta var spinkel. Hjemme kastet hun seg ut i arbeidet. Da kvelden kom, våknet hun opp til at mannen hennes rørte ved skulderen hennes.
Elin, er du sikker på at du har det bra? Du er ikke deg selv for tiden. Er det noe galt?
Jeg forteller deg nok ikke, du tror kanskje jeg er blitt sprø… Så jeg sier heller ingenting, ikke ta det ille opp…
To dager senere var kjolen ferdig. Aldri hadde det gått så lett det føltes som om noen hjalp henne med hvert sting. Hun satte kjolen på bysten og beundret arbeidet. Så synd Ingrid aldri fikk være brud her i livet…
Senere den kvelden kom moren hennes med nyheter:
Kan du tenke deg, de har ikke fått gravlagt Ingrid enda. Først var det mye krøll med likhuset, så papirarbeidet. Og de får ikke tak i kjolen, butikkene nekter å selge den det er helt utrolig. Stakkars Randi, hun er helt fra seg.
Mamma, jeg har sydd kjole til Ingrid… Hun skal begraves i den.
Jenta mi, hvordan gikk det til? Du ville jo ikke sy, og du har aldri tatt mål engang…
Bare la dem ta kjolen, det er meningen, stol på meg.
Neste dag hentet Ingrids familie kjolen. Elin tok ikke imot penger.
Elin og Eirik ble begravet sammen. Kjolen passet perfekt. På en mirakuløs måte fikk de kle på den døde kroppen hennes var myk og smidig akkurat da.
Hun lå der så vakker, hun smilte i kisten, sa moren. Måtte hun og Eirik hvile fred…
Noen dager etter drømte Elin om Ingrid. Hun danset med forloveren, lykkelig, omgitt av en vidunderlig hage med merkelige blomster og sangfugler, bekken som rislet i bakgrunnen.
Ingrid snudde seg til Elin.
Kjolen er fantastisk, tusen takk! Jeg er lykkelig! Og snart en liten jente finner veien til deg. Jeg hjalp henne å finne deg…
Elin våknet brått. Ingrid var lykkelig, hun likte kjolen, da var det ikke forgjeves… Men hvem var denne lille jenta?
Elin gravde seg ned i arbeid igjen. For å koble av besøkte hun innimellom venninnen sin. De drakk te og mimret om ungdommen.
Åh, Marianne, jeg føler meg så sliten for tiden, jeg må virkelig få sjekket magen, har bare utsatt og utsatt. Og gynekologen har jeg heller ikke vært hos på lenge tror jeg har vært kommet i overgangsalderen. Jeg bestiller time, og betaler meg frem orker ikke køene.
Elin, det er virkelig på tide! Du har jo helt glemt deg selv i all jobben!
***
Elin, du er gravid. Det er litt overraskende ikke mange på din alder får det til nå…
Det kan ikke stemme! Jeg har vært ufruktbar i årevis. Sjekk en gang til…
Ingen tvil. Se her på skjermen, små armer, bein, hjertet slår… Alt ser fint ut, og det er en jente. Gratulerer!
Elin gikk ut av legekontoret med tårer i øynene. Lykkelige tårer. Det var et under… Etter så mange års venting. En jente… Nå forsto hun hvem Ingrid mente lillejenta, det var hennes Alice!
Hun kjøpte en blomsterbukett og dro til kirkegården for å finne Ingrids grav. Hun ante ikke hvor hun lå, men beina førte henne rett dit.
Takk, Ingrid. Du ga meg det dyrebareste et barn… Jeg håper du og Eirik er lykkelige sammen, der dere er nå…
Hun la buketten på graven og gikk hjemover med et smil, hånden knuget mykt over magen. Hadde hun ikke sydd kjolen, hadde hun kanskje aldri fått sitt barn… Gjør godt, og det gode vender alltid tilbake.
