Ingrid har nettopp kommet til Oslo sentralstasjon med toget fra bygda. Hun bærer to tunge bager. Selv om hun sjelden besøker familien sin, har hun brukt sine siste kroner for å kjøpe gaver til dem, i håp om å bringe glede inn i livet deres. Hun har aldri kommet tomhendt på besøk, men denne gangen har hun overgått seg selv hver bag veier nesten ti kilo. Selv etter en slitsom reise nøler hun ikke med å dra av gårde, siden hun har blitt lovet at sønnen skal møte henne på stasjonen. Men idet hun ankommer, er det ingen sønn å se. Hun har ikke noe annet valg enn å sette fra seg de tunge bagene og slå nummeret hans på mobilen.
Det tar lang tid før telefonen blir svart, og først etter ti ring signaler svarer sønnen hennes med en forvirret stemme.
Å, mamma, jeg er så lei meg. Jeg glemte helt at du skulle komme i dag. Vi bestemte oss brått for å reise til foreldrene til kona mi i Vestfold, og vi blir borte en uke. Du har visst reist forgjeves. Kan du snu og dra hjem igjen? Ærlig talt hadde jeg ikke forventet dette i det hele tatt, og jeg glemte å si ifra alt skjedde så plutselig.
Tårene presser på, men Ingrid er stille og svarer kort: Greit.
Hun gir bort begge pakkene sine til noen hjemløse på stasjonen, for det ville være for slitsomt å bære dem tilbake, og armene hennes verker allerede av tyngden. Hun lar være å uttrykke sin skuffelse til sønnen, som aldri forstår hvor dypt han sårer moren sin. Hele livet har Ingrid lagt hjertet og sjelen sin i å være mor, og nå som hun er gammel, orker han ikke engang å besøke henne. En måned senere ringer svigerdatteren og spør om hun kan passe barnebarna i helgen mens de skal i bryllup til en venninne, men Ingrid avslår. Hun har blitt lei av å bli husket kun når hun trengs.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
