Og i tillegg forsto hun at svigermoren slett ikke var så vanskelig som hun hadde trodd alle disse årene.
Morgenen den trettiende desember skilte seg ikke fra noen annen dag, akkurat slik det hadde vært i de tolv årene Ingrid og Henrik hadde bodd sammen. Alt gikk sin vante gang; han dro tidlig ut på jakt, og kom ikke tilbake før på nyttårsaften til lunsj. Sønnen deres var hos bestemor, og Ingrid var igjen alene hjemme.
I løpet av årene hadde hun blitt vant til det. Henrik var lidenskapelig jeger og fisker, tilbrakte alle helger og fridager ute i skogen, uansett været, mens hun ventet hjemme. Men akkurat denne dagen var hun uvanlig trist og ensom.
Tidligere pleide hun å fylle slike dager med husarbeid, forberedelser og alt det som følger med det å holde hjemmet i orden. Nyttårsaften var først dagen etter, og de hadde som vanlig feiring hos svigermor, slik de alltid hadde gjort de siste tolv årene. Ingenting var nytt, alt gikk etter rutinene. Men denne dagen fikk hun ingenting til, og alt falt ut av hendene hennes.
Så da telefonen plutselig ringte, passet det egentlig ganske bra. Ingrids beste venninne fra skoledagene, Lise, hadde alltid vært optimistisk av natur, nylig skilt, og arrangerte ofte små sammenkomster hjemme hos seg selv. Nå ringte hun igjen.
Du sitter vel hjemme alene igjen, sa Lise spøkefullt uten å spørre. Har Henrik dratt til skogs? Kom til meg i kveld! Det blir god stemning og mange kjente, hvorfor skal du råtne hjemme alene?
Ingrid svarte ikke ja med det samme, og hadde ikke tenkt å gå, men utpå ettermiddagen ble ensomheten nesten for tung å bære. Hun kjente på et savn etter mannen sin som aldri før. Hele livet bestod liksom bare av hus, jobb, barn og det var det. Henrik syntes alltid det var kjedelig å besøke folk, hadde bare jakt og fiske i hodet, og Ingrid orket aldri å dra alene.
Derfor ble det aldri noen feriereiser på dem. Alt av fridager ble tilbrakt hos Ingrids mor på landet. Riktignok satte hun pris på det gode forholdet ektemannen hadde til svigermor, men innerst inne drømte hun om å se havet, og reise litt rundt i verden.
På kvelden tenkte hun: Hvorfor ikke bare gå på besøk? Bedre det enn å sitte alene. Hun dro til venninnen, og hadde virkelig en hyggelig kveld med gamle venner fra skoletiden. Der traff hun også Marius, sin aller første skolekjæreste. Det ene tok det andre, og plutselig hadde Ingrid og Marius tilbrakt natten sammen et rytmisk resultat av nostalgi og et glass vin for mye.
Neste morgen våknet hun med skam og uro i kroppen, og ville bare glemme det hele. Hun listet seg ut av Marius leilighet, og dro hjem, hvor hun fikk seg en overraskelse: Inngangsdøren var låst opp innenfra, og hun så Henriks turklær henge i gangen. Han hadde kommet hjem tidligere enn vanlig.
Frykten satte seg i kroppen. Hva om han oppdaget at hun ikke hadde sovet hjemme? Hun kunne levende se for seg en stor krangel, og tanken på at han kanskje ville dra sin vei. Han ville aldri tilgi det, det visste hun, og hun ville heller aldri klart å tilgi seg selv.
Hun ga seg selv stygge ord, hvordan kunne hun være så dum å risikere alt de hadde bygget sammen? Hun elsket jo mannen sin. Da ringte plutselig hjemmetelefonen, og brakte henne tilbake til virkeligheten.
Det var svigermor, Astrid, på tråden: Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men Henrik ringte i natt og fikk ikke tak i deg. Jeg sa at du hadde overnattet hos tante Karen fordi hun var dårlig, så nå må du bare holde deg til den historien…
Ingrid hadde aldri ventet støtte fra svigermor. Forholdet dem i mellom hadde alltid vært litt kjølig, og Astrid hadde aldri vært noen stor tilhenger av ekteskapet deres, syntes de giftet seg altfor tidlig. De første årene bodde de sammen med Astrid, og forholdet ble ikke akkurat varmere av det. Etter at de flyttet for seg selv, holdt de mest mulig avstand møttes kun i høytider.
Men nå var Ingrid oppriktig takknemlig for hjelpen, og det som måtte komme videre fikk heller vente det viktigste var at Henrik ikke visste sannheten.
Senere på dagen dro de sammen ut til Astrid for å feire nyttår. Mens de sto alene på kjøkkenet, bestemte Ingrid seg for å si takk, men også for å bekjenne hvordan det egentlig sto til. Svigermor, derimot, ville ikke høre så mye om det hele.
Slapp av, da. Tror du jeg ikke forstår hvordan det er å leve med en mann som kun bryr seg om hobbyene sine? Jeg har min Harald, han har vært på jakt i skogen hele vårt liv han også. Det kan gjøre vondt, tro meg. Men det viktigste er at det ikke blir en vane, du skjønner hva jeg mener, sa Astrid med et lite smil.
Ingrid nikket. Og hun forsto, rett og slett. For første gang så hun at svigermoren sin ikke var så kald og vanskelig som hun alltid hadde trodd. Hun forstod mer enn man skulle tro. Og slik endte denne historien godt likevel, med at Ingrid bestemte seg for aldri mer å forlate hjemmet alene uten Henrik.
For noen ganger lærer man at mennesker ikke alltid er slik man forestiller seg, og at forståelse og tilgivelse kan finnes på de mest uventede steder.
