Mamma, jeg er ti år nå, ikke sant? sa plutselig Sindre, idet han kom inn fra skolen med sekk på ryggen, og snøfnugg dryppende fra lua.
Ja, hva så? Mamma stirret overrasket på sønnen sin, hun satt med en kopp svart kaffe og en bolle krumkake.
Hva så? Har du glemt hva du og pappa lovte meg jeg skulle få da jeg fylte ti?
Få? Hva var det vi lovte at du skulle få?
At jeg endelig skulle få lov til å skaffe meg en hund.
Nei! utbrøt mamma redd. Ikke det, vær så snill! Du kan få deg en elektrisk sparkesykkel, den dyreste vi finner! Bare du ikke nevner den hunden igjen.
Er det sånn dere er, altså? sa Sindre fornærmet og skjøv underleppa ut. Dere lærer meg at man alltid må holde ord, men dere glemmer deres egne løfter… Ja, ja…
Han smalt døra til rommet sitt, og kom ikke ut før pappa kom hjem fra jobb og lukten av fårikål bredte seg i stua.
Pappa, husker du hva du og mamma lovte meg… begynte han igjen, men pappa avbrøt.
Ja, mamma ringte meg allerede. Hva skal du egentlig med en hund, Sindre?
Pappa, jeg har drømt om hund så lenge jeg kan huske! Det vet dere jo.
Jo da, jo da! Du har vel lest for mange eventyr om Karius og Baktus, eller kanskje Drømmeren i Bakkebygrenda. Vi kan ikke få alt vi ønsker oss. Vet du hvor dyrt det er med rasehunder i Norge? Vi snakker om titusenvis av kroner!
Jeg trenger da ikke en rasehund, svarte Sindre kjapt. En gatehund er bra nok. Til og med en som er forlatt. Jeg leste om gatehunder på nettet i går, de er så utrolig stakkarslige.
Nei! avbrøt pappa. Hva skal vi med en slik hund? De er jo ikke pene, vet du. Sindre, vi gjør det slik: Jeg kan gå med på at vi adopterer en forlatt hund, men bare hvis den er renraset og ung.
Må det være akkurat sånn? mumlet Sindre.
Ja! svarte pappa listig, blunket bort til mamma og tvinnet en lokk i skjegget. Du skal jo trene den, gå på utstillinger, løpe på tvers av Frognerparken… En gammel hund kan ikke dressere’s. Du får lete i hele Oslo; finner du en forlatt, nydelig, ung rasehund da skal vi vurdere det.
Greit… sukket Sindre tungt. Han hadde aldri sett en forlatt rasehund i byen, men håpet lever i de drømmende snaue grensene mellom kveld og natt, og han bestemte seg for å prøve.
Søndag ringte Sindre til kompisen sin Olav, og etter middag ga de seg ut på leting.
De gikk gjennom halve Oslo til fots, fra Majorstua til Grønland, men ingen tegn til etterlatte rasehunder. Det vimset mange velkledde hunder rundt med eierne sine i nysnøen, men ingen var alene.
Nå gir jeg opp, sa Sindre sliten. Vi kommer aldri til å finne noen…
Hva om vi drar til FOD-gården neste helg? foreslo Olav. De har visst adopterbare rasehunder også. Må bare finne ut adressen! Men nå vil jeg sitte litt.
De fant en tom trebenk under løvtrærne, satt side om side og drømte seg bort: Tenk om de fant en vakker hund, trente den, kanskje til og med vant premier på Bærum Hundeklubb. De ble sittende og tenke, før de langsomt ruslet tilbake mot blokka der de bodde.
Plutselig dro Olav i jakkeermet hans, pekte bort mot et gatelys.
Sindre, se!
Sindre så dit og fikk øye på en liten, møkkete hvit valp, haltende, som vralta over glattskuren.
Blandingshund, slo Olav fast, og plystret.
Valpen snudde seg mot dem, ørene til værs, og løp mot guttene, men stoppet et par meter unna.
Liten tillit til folk, sa Olav stille. Noen har skremt den skikkelig.
Sindre plystret forsiktig, satte seg på huk og rakte ut hånden. Valpen snuste seg frem, snudde på hodet, og i stedet for å smette unna, logret den nervøst med sin skitne hale.
Kom Sindre, sa Olav rastløst. Hvorfor vil du ha en slik hund? Rasehunder kan få flotte navn som Ulrik eller Tordis. Denne bør jo bare kalles Knappen. Han dro av gårde.
Sindre koste valpen litt, før han med tungt hjerte reiste seg og fulgte etter Olav. Ærlig talt, han ville aller helst ta den lille krabaten med hjem.
Da pep valpen plutselig. Sindre stanset, og valpen klynket svakt.
Sindre, kom nå! Ikke se deg tilbake den ser på deg som… som om du var eieren den aldri fikk. Fort deg!
Olav sprang avgårde, men Sindre sto klistret fast til den våte asfalten, ute av stand til å røre seg. Da han endelig skulle løpe, nappet noen forsiktig i buksebeinet. Han kikket ned og møtte et par dype, svarte hundeøyne, fulle av håp.
Da glemte Sindre tid, sted, og løfter, løftet valpen opp og klemte den mot brystet. Hvis ikke mamma og pappa godtok denne valpen, skulle han rømme hjemmefra sammen med henne.
Men foreldrene, de hadde visst hjerte bak kålstuingen også… Dagen etter, da Sindre kom hjem fra skolen, ventet både mamma, pappa og en skinnende hvit, lykkelig og nyvasket Knappen på ham i gangen.
