31. desember
I dag satt jeg foran speilet og la på den samme leppestiften som alltid «Kirsebærsyltetøy». Odd sa en gang at den kledde meg. Slike små hyggelige ting venter man ikke lenger på i min alder, men så, midt i hverdagen, møtte jeg ham på bussholdeplassen, tenk det! Han ga meg plassen sin, jeg takket, og så begynte vi å prate.
Det har allerede gått tre måneder siden. Det føles som et helt liv.
Balder, hva tror du? Er jeg pen? spurte jeg katten min som lå på vinduskarmen og betraktet spurvene i bakgården. Han mjauet myndig og samtykkende.
Balder har vært hos meg i fem år. Helt siden dagen jeg begravde Eivind. Jeg tok med meg kattungen hjem og sa til ham: «Vi får sørge sammen.» Men det ble faktisk: Vi fikk leve sammen.
En klok katt. Forstår alt. Når jeg har det tøft, kommer han og maler. Når jeg er glad, hopper han rundt og leker. Hver morgen vekker han meg forsiktig en liten labb på kinnet.
Telefonen ringte.
Kristine, jeg er snart hos deg! hørte jeg den glade stemmen til Odd. I dag tar vi den endelige avgjørelsen.
Jeg venter på deg, lo jeg.
Han skulle komme med nøklene til leiligheten sin i dag. Vi hadde bestemt oss for å flytte sammen i hans toroms, like ved sjøen. Lysere, større og med frisk sjøluft.
Jeg så det for meg allerede: frokost på balkongen, utsikt over fjorden, Odd med avisen.
Balder, vi skal flytte, sa jeg til katten. Du kommer til å like det! Store vinduer, flere fugler å se på.
Balder strakte seg, hoppet ned fra vinduet og strøk seg mot føttene mine.
Klart du blir med. Hvor skulle jeg ellers være uten deg?
Det ringte på døra.
Odd stod der med et stort smil og nylig plukkede liljekonvaller. Elegant og stilig, som alltid alt ved ham utstrålte selvsikkerhet og suksess.
Min vakre Kristine! sa han og kysset meg raskt på kinnet. Klar for nytt kapittel?
Klart det! kom det fra meg.
I kjøkkenet satte han seg og la nøkkelknippet høytidelig på bordet.
Her er de. Nøklene til vårt felles rede.
Balder satt seg i døråpningen, snuste på Odd.
Odd rynket på nesen.
Kristine, vi må prate om katten, begynte han.
Hva mener du? spurte jeg, stemmen stivnet.
Leiligheten min er nyoppusset, alt er rent og pent, og katter vel, de sprer pels overalt. Og jeg er faktisk allergisk.
Ordene traff meg som iskaldt vann.
Mener du at?
Jeg kan ikke ha Balder boende med oss. Du må finne en løsning.
Jeg ble sittende med koppen i hånden. Balder så på meg, gule øyne fulle av forståelse, først på meg, så på ham.
Odd dro kort tid etter, lot nøklene ligge. Jeg satt alene i kjøkkenet med den udrukkede tekoppen foran meg.
Balder hoppet opp på fanget mitt og begynte å male lavt, beroligende.
Hva skal jeg gjøre, Balder? hvisket jeg, strøk den myke pelsen hans. Hva skal jeg gjøre nå?
Ordene «bestem selv» fra Odd surret rundt i hodet. Bestem selv, sa han men hvordan kan jeg bestemme noe slik? I fem år har Balder vært min nærmeste, den som ga livet mitt mening. Etter at Eivind døde, reddet denne lille katten meg fra å gå i stykker.
Jeg husker hvor liten han var da jeg tok ham inn, hvor mye tid jeg brukte på å mate ham med pipette, pleie ham, trøste ham. Det første malet hans på fanget mitt. Alle de stille frokostene sammen, kvelder for TV-en. Når jeg har vært syk, har han ikke forlatt sengen min. Når jeg har vært trist, har han kommet med museleken sin og lagt den ved siden av meg.
Balder så direkte på meg med det blikket som så ofte føles mer menneskelig enn dyrisk.
Jeg ruslet rundt i leiligheten og vurderte å ringe venninnen min, Inger, men ombestemte meg. Hun ville nok sagt: «Å, Kristine, for en mann kan du da alltids finne nytt hjem til Balder»
Men kan man?
Ute lavet det ned med den første snøen. Desember. Snart nyttår, som jeg så for meg å feire sammen med noen, ikke alene.
Jeg skal gå til veterinæren, sa jeg til Balder, selv om alt i meg protesterte. Kanskje noen vil ta deg inn.
Men ordene føltes tomme.
Neste dag tok jeg turen innom nabodamen, Tante Gerd hun som mater alle nabolagets løskatter.
Vet du om noen som kan ta inn en katt? spurte jeg usikkert. En god katt?
Balder, mener du? svarte hun forbauset. Hva er det som har skjedd?
Jeg skal flytte, og der kan jeg ikke ha dyr.
Hun så nøye på meg:
Kristine, Balder er som ditt eget barn! Jeg husker jo da du matet ham fra flaske. Hva kan være viktigere enn en trofast venn?
Ord som stakk. Jeg hastet hjem.
Balder ventet på meg, som alltid. Gned seg mot beina og malte. Han visste. Dyr skjønner når noe er galt.
Unnskyld hvisket jeg og holdt ham inntil meg.
Senere ringte Odd:
Har du funnet løsning på kattespørsmålet?
Ikke enda. Jeg leter etter noen.
Kristine, ikke vær sentimental. Skal du være sammen med meg eller ikke? Jeg er seriøs, trenger en seriøs kvinne, ikke en som ikke klarer å gi slipp på en katt.
Jeg trenger mer tid, svarte jeg.
Ikke mye tid igjen. Jeg vil ha deg hos meg til nyttår.
Jeg satt lenge etterpå, i stillhet. Balder lå ved siden av meg, så på meg.
Han har kanskje rett, sa jeg lavt. Du er jo «bare» et dyr. Odd er et menneske. Hvor finner jeg en som ham igjen?
Men jeg hørte selv at ordene ikke stemte.
På tredje dagen ringte Inger:
Kristine, du hører så neffor ut. Hva har skjedd?
Jeg fortalte alt. Ultimatumet, letingen etter nytt hjem, tvilen min.
Så han sa faktisk: «Velg mellom meg og Balder»? avbrøt hun meg.
Alt i alt, ja.
Og vet du hva som kommer til å skje videre? Først er det katten. Så blir det «jeg liker ikke at du går i jeans». Eller slutter å være venn med noen han ikke liker. Kristine, er ikke det varsellampene du burde se?
Men jeg er redd for å bli alene! nærmest ropte jeg. Helt alene!
Er du virkelig alene? Teller ikke Balder?
Etter samtalen med Inger satt jeg bare der. Balder snek seg inntil meg.
Tror du du blir trist hvis jeg gir deg bort? spurte jeg ham. Han malte lavt.
Og hva med meg? Kan jeg leve med at jeg forrådte deg?
Han så opp på meg med det blikket som bare dyr har.
Kjære Gud, visket jeg. Hva holder jeg egentlig på med?
Så ringte Odd igjen:
Kristine, i morgen er det lørdag. Jeg kommer og henter deg. Håper du har ordnet med dyret?
Jeg så på Balder som lå der, helt trygg og rolig.
Odd, jeg må tenke litt til.
Tenke på hva?! svarte han oppbrakt. Skal du virkelig la et dyr ødelegge livet ditt?
Kan du ikke prøve å venne deg til ham? Han er veldig ren.
Jeg HAR allergi, Kristine! Du er ikke klar for et seriøst forhold, tydeligvis. Tenk til i morgen. Siste sjanse.
Jeg ble sittende lenge i den stillheten som bare avbrytes av Ballers malende lyd.
«Siste sjanse». Godt sagt, mumlet jeg.
Men det som egentlig gjorde meg redd, var at jeg var nær å svikte min trofaste venn for en mann som gir ultimatumer.
Lørdag kom grå og kald. Jeg sov dårlig, drømte jeg måtte velge Odd i enden av korridoren, Balder i den andre. Våknet åndeløs.
Balder lå som alltid hos føttene mine, strakte seg, malte.
God morgen, min venn, hvisket jeg og begravde ansiktet i pelsen.
Jeg sto opp, satte på kaffe, ga Balder mat og nytt vann. Alt som normalt, men hendene ristet.
Hva skal jeg gjøre, Balder?
Han så på meg med sitt uendelig kloke blikk.
Kanskje han har rett? Kanskje jeg faktisk ikke er klar for kjærlighet igjen?
Men jeg visste inni meg at jeg gjennomskuet løgnen det var ikke mine ord. De kom utenfra.
Inger ringte igjen.
Har du bestemt deg? Hva sier hjertet ditt?
Jeg ble stille og så på Balder.
Hjertet sier at jeg ikke klarer å forråde ham.
Da har du svaret! Kristine, en mann som vil at du skal velge mellom ham og en lojal venn er han virkelig en mann?
Jeg satte meg i stolen, løftet Balder på fanget.
Inger har rett, hvisket jeg. Jeg er faktisk ikke alene. Jeg har deg, og det føles riktig.
Balder malte og la seg godt til rette.
Kanskje Odd ikke er min person. Kanskje min virkelige blir en som liker både meg og deg?
Klokken to ringte det på døra. Hjertet hamret.
Odd stod der med en bag, alvorlig.
Klar? Har du pakket?
Vi må snakke, Odd. Vil du komme inn?
Hvor er katten? Håper du har funnet et sted til ham.
Akkurat da kom Balder tuslende ut fra kjøkkenet. Stoppet opp, satte seg ned og stirret.
Kristine! Jeg ba deg løse dette!
Jeg har tatt et valg, Odd.
Og?
Jeg kan ikke etterlate Balder. Han er min venn, vi har vært sammen i fem år.
Og jeg da? Hvem er jeg for deg?
Jeg så på ham, og innså hvem han egentlig var: en mann som forventer at andre skal tilpasse seg helt etter hans ønsker. Mine bånd var bare i veien for ham.
Du betyr mye, Odd. Men Balder gir meg aldri ultimatum.
Du sammenligner meg med en katt?!!
Nei. Jeg sier bare at han elsker meg slik jeg er. Uten krav.
Kristine, forstår du virkelig hva du gjør? Kaster bort livet ditt for en katt?
Nei. Jeg velger det som er viktig for meg.
Balder hoppet opp, strøk seg mot leggen min. Jeg løftet ham opp.
Jeg er en seriøs mann, jeg kunne tilbydd deg alt, og så velger du en katt?
Han er ikke bare en katt, sa jeg rolig. Han er Balder. Min Balder.
Hva er så spesielt med ham? utbrøt Odd.
Da skjønte jeg det.
Kanskje ingen ting, sa jeg stille. Bortsett fra at han aldri har tvingt meg til å velge.
Odd ble stående, så snudde han seg brått.
Kristine, du er dum. Du mister sjansen din. Du møter ikke flere som meg.
Nei, kanskje ikke. Men jeg møter heller ikke en ny Balder.
Døren smelte. Stillheten senket seg.
Jeg gikk inn på kjøkkenet, satte meg. Balder smøg seg på fanget mitt.
Da er vi to igjen, sa jeg til ham.
Han så på meg med gylne øyne, strøk hodet mot hånden min. Og jeg kjente for første gang på flere dager en lettelse. En stor, ekte lettelse.
Du, Balder, jeg tror dette var riktig, smilte jeg.
Det ble vår. Isen smeltet, spurvene kjefte og jeg vant med å stelle alle fiolene mine i vinduet.
Se, Balder de blomstrer, lo jeg.
Han snuste, mjauet fornøyd.
Tre måneder har gått. Det var tøft i starten ikke ensomheten, men tankene. «Hva om jeg tok feil? Hva om han var mitt siste håp?»
Men så skjedde det noe. Hjemmet mitt kom til live igjen.
Jeg begynte å undervise litt musikk igjen tok inn Lille Maja, og tenåringen Henrik. Musikken og livet kom tilbake.
Kristine, hva heter katten din? spurte Maja den første dagen.
Han heter Balder. Min venn.
Kan jeg klappe ham?
Selvfølgelig.
Balder godtok klapping, og malte ekstra høyt.
Og så, her om dagen, traff jeg Michael på femte etasje i oppgangen. Enkemann, pensjonert lærer. Vi fant fort tonen.
For en flott katt du har i vinduet ditt, sa han.
Takk. Er du glad i dyr?
Veldig. Hatt schæfer selv, Dina. Hun døde for to år siden. Har vurdert å skaffe et nytt selskap
Vi pratet lenge. Michael var intelligent, snill og nysgjerrig.
Trives Balder med gjester? spurte han.
Han er god dommer på folk. Liker ikke dem han ikke stoler på.
Michael lo.
Da håper jeg å bestå testen.
Det gjorde han.
Nå sitter jeg her. Balder ligger i solen. Livet er, merkelig nok, blitt bra igjen. Ikke slik jeg forestilte meg, men godt.
Jeg lager meg te og setter meg i stolen, Balder opp på fanget.
Takk, Balder, for at du lærte meg hva ekte kjærlighet er: den som aldri krever at du skal forråde en venn.
Han maler varmt og mykt.
Og ensomhet? Nei, ikke lenger. Med dem som elsker deg akkurat slik du er, er du aldri virkelig alene.
