FOR SIKKERHETS SKYLD
Jeg husker det som om det var i går, selv om det nå begynner å bli mange år siden. Kari satt der og gråt stille ved pulten sin, og jeg vendte bare blikket mot skjermen og begynte å taste fort på tastaturet mitt.
Du er ikke mye til medmenneske, Sigrid, hørte jeg plutselig sjefen vår, Ragnhild, si bak ryggen min.
Jeg? Hvorfor mener du det?
Bare fordi ting går bra for deg, betyr ikke det at alle andre har det like enkelt. Ser du ikke hvor fortvilet Liv er? Det koster da ikke så mye å vise litt omtanke, kanskje komme med noen råd, dele litt erfaring når du har det så fint selv?
Jeg? Dele erfaring med henne? Vet du, vår kjære Liv ville nok ikke satt pris på det. Jeg prøvde en gang før, for fem år siden, da hun stadig dukket opp på jobb med blåmerker det skulle da gi bedre syn på veien, sa hun. Du jobbet jo ikke her da. Og det var ikke en mann som banket henne, det var hun som var uheldig og snublet, og rett som det var forsvant blåmerkene igjen når kjæresten forsvant. Tredje gangen var det også, det.
Den gangen tenkte jeg at jeg skulle være en god kollega og støtte henne. Jeg ble likevel kritisert etterpå, ja, nærmest syndebukk. Andre kolleger forklarte meg at det var nytteløst Liv vet best selv, hun vil ikke høre på noen. Jeg var bare en surmaget kjerring som la meg oppi hennes lykke.
Da løp hun til kloke koner og fikk kjærlighetsråd, mens i dag er hun mer moderne og går til psykolog. Jobber visst med traumer. Hun forstår ikke at hun spiller ut det samme mønsteret gang på gang, bare med nye navn.
Så nei, jeg beklager, men jeg har ikke tenkt å gi henne flere tørkler eller trøste henne mer.
Men Sigrid, sånn kan du ikke være, svarte Ragnhild.
Under lunsjen, hvor vi alle satt rundt det samme bordet, handlet samtalene kun om Livs forrige mann for en drittsekk, altså. Jeg spiste bare stille, helte opp kaffe og satte meg i et hjørne for å puste ut og skrolle litt gjennom Facebook.
Sigrid, kom hun bort med sitt brede smil, den alltid positive Anne, men i dag var hun nedfor, har du virkelig ikke et snev av sympati for Liv?
Anne, hva forventer dere egentlig av meg?
Nei, la henne nå være, sa Inger som hastet forbi. Sigrids kjære Arne er jo så snill, hun har ikke opplevd å måtte klare seg alene med barn, uten hjelp fra noen steder. La henne være. Og nå lykke til med å få barnebidrag fra den idioten av en far.
Skulle vel kanskje tenkt seg om litt før man fikk barn, særlig når man ikke vet hvem faren egentlig er, og ikke er så ung lenger heller, istemte eldste i flokken, fru Bjørg. Sigrid har et poeng, hvor mange ganger har hun ikke sett Liv gråte? Han plaget henne hele svangerskapet og før det også Ja du verden.
Vi samlet oss rundt stakkars Liv, noen ga råd og trøst, men Liv den selvstendige, sterke Liv bestemte seg visst for å ta styringen selv. Hun mistet tårer, men fikk fort moren sin opp fra bygda for å hjelpe med sønnen og den utakknemlige eksen. Så begynte hun å reise seg igjen.
Hun klippet pannelugg, tatoverte brynene, fikk satt på lange vipper, vurderte til og med nesering (men det klarte vi å snakke henne fra). Ja, så gikk det slag i slag.
Ikke noe stress, Liv, oppmuntrer jentene, Han kommer til å angre, han kommer til å gråte og be om deg tilbake!
Han kommer ikke til å gråte, sier jeg lavt for meg selv men de småbrusede damene overhørte meg.
Hva mener du med det, Sigrid? spør de.
Han kommer ikke til å angre. Og Liv finner snart en ny, akkurat maken.
Du vet ikke hvordan det er, du har jo en så perfekt Arne
Ja, min Arne er verdens snilleste mann han slår ikke, drikker ikke, løper ikke etter damer, og elsker meg over alt.
Ja visst, sier de, som alle menn!
Pass deg, Sigrid, vi kommer og sjekker om han er så trofast, vi!
Bare kom!
Så i vinens rus utfordret de meg Vi kommer hjem til deg, og ser om Arne står imot fristelsene!
Kom igjen, jenter! Alle til Sigrid! ropte ungdommene, bortsett fra fru Bjørg som lo og varmet stolen for sin egen hjemmearbeidende Mikkel.
Full av latter og støy inntok de kjøkkenet mitt, begynte å lage mat, så har vi i det minste satt fram noe til Arne når han kommer! sa Anne. Du trenger ikke gjøre deg noe flid, han er kresen i matveien, men ja, han kommer snart hjem, svarte jeg.
Stemningen roet seg etterhvert, og de fleste dro hjem til sine egne plikter. Igjen var Liv, Ragnhild og Anne tre ventende damer rundt tekoppen på mitt lille kjøkken.
De satt nervøse da det omsider ringte på døren.
Arne, min kjære, gutten min, hørte de meg si i gangen, og plutselig stivnet alle.
Store, pene gutt kom inn i stua men det var ikke Arne, det var min sønn, Erik.
Erik? Ikke Arne? undret alle med blikket.
Sønnen min, Erik. Hvordan gikk det med Arne, gutten min?
Jo, mamma, han må få hvile nå. Om et par dager hopper han rundt igjen. Pass bare på at han ikke slikker på stingene
Damene rødmet.
Vimå kanskje gå hjem?
Vent litt, jeg må jo presentere dere for Arne, men vær stille, han har akkurat vært hos veterinæren.
Der, på puten, lå min kjære Arne og sov en stor, rød og hvit kastrert katt.
Damene holdt på å le seg skakke.
Sigrid, det er jo en katt!
Selvfølgelig er det en katt! Hva trodde dere egentlig? At jeg levde med en mann? Det var deres egen fantasi da jeg en gang sa at jeg hadde verdens snilleste mann, Arne, men fikk aldri fullført før dere dikterte resten.
Jeg giftet meg tidlig, droppet skolen, fikk Erik. Vi slet i tre år før vi skilte lag foreldrene mine hjalp meg mye. Prøvde en ny runde rundt tretti, en skikkelig fornuftig kar, men han ville helst ha sin familie, og sendte gjerne Erik på militærskole. Jeg sendte ham til hans mor.
Så bodde jeg og Erik alene, og da jeg til slutt forsøkte en tredje gang, fikk jeg meg et blåøye allerede på første stevnemøte fra ren og skjær kjærlighet, sa han. Men Erik gikk på judo fra seksårsalder, og jeg lærte noen triks jeg også, så den sjalu Don Juan fløy ut døra på hodet.
Erik giftet seg, og jeg kjøpte meg Arne. Vi lever etter våre egne regler noen ganger lager jeg god middag og inviterer sønnen min. Andre ganger går vi på kino eller drar på ferie, uten at noen skylder den andre noe.
Erik forsto ikke først, spurte hvorfor jeg og en eventuell mann ikke bodde sammen. Men hvorfor det? Vi er voksne folk, og har funnet våre egne veier. Hadde vi vært sammen fra ungdommen, kanskje, men ikke nå. Se bare på broren min og hans kone snart førti år sammen, de er som to grener i samme tre. Sånn ble det ikke for meg.
Men Arne og jeg har det fint.
Nå har du våknet, lille venn, øynene dine er tindrende. Advarte jeg deg ikke? Nå må du slutte å rope og markere ellers mister du flere privilegier.
Jentene gikk hjem, tankefulle, særlig Liv.
Men Liv klarte ikke gjøre det som meg. Allerede om en måned trillet hun inn på kontoret med roser og et nytt glødende forelsket smil.
Jeg og fru Bjørg smilte lurt.
Hvordan går det med Mikkel, Bjørg? Foten hans?
Åh, Sigrid, det går fint stakkars, tråkket vel på noe ute, men det grodde som på en hund, Gud bedre! Barnebarna mener vi burde stille ham ut, men jeg orker ikke bruke dyret sånn, vi har det bra som vi har det Og Liv har det vel på stell igjen, ser jeg!
Ja, noen skaffer seg dyr, andre samler på menn.
Slik er vi, svarte hun, alle har vi vårt. Kanskje Liv har lykken med seg nå.
Ja, la oss håpe det.
Hva hviskes det om?
Om deg, Liv håper du denne gang finner lykken.
Jeg skjønner at det ikke alltid ser bra ut, jenter, men jeg klarer bare ikke å være alene, sant.
Du trenger ikke forklare deg for oss livet går sin egen gang for alle.
Sigrid, ropte Liv etter meg en dag på parkeringsplassen, kan du lære meg litt om katter, hvis jeg får meg en? Hvilken er best, hann eller hunn?
Gå nå, de venter på deg hjemme vi tar det om det blir aktuelt, svarte jeg lattermild.
Jaja, det kunne jo hende for sikkerhets skyld.
