Den dagen kom mannen min hjem tidligere enn vanlig, satte seg på sofaen og begynte å gråte som et barn. Da jeg fikk vite grunnen, ble jeg helt lamslått.

Arne og jeg blir kjent når vi begge er tjuesju år gamle. På denne tiden har Arne allerede fullført universitetet med glans, og forbereder seg til mastergraden. Han har gode resultater fra studiene. Dessuten har han allerede rukket å tjene penger og kjøpt seg en toroms leilighet og egen parkeringsplass. Etter han er ferdig med utdanningen planlegger han å kjøpe bil. Et år senere gifter vi oss, og etter halvannet år får vi ei datter. Da vi begge fyller tretti, er datteren vår to måneder gammel allerede.
Siden bursdagen hans nærmer seg, foreslår jeg at vi kan feire på restaurant sammen med foreldrene hans. Men han vil ikke. Han sier at han heller vil tilbringe dagen sammen med oss to sine to jenter.
Vi gjør som han ønsker. Og neste dag, etter jobb, drar han hjem til foreldrene sine. Men han kommer raskt tilbake igjen. Han setter seg ned i sofaen og begynner å gråte. Jeg blir helt satt ut. En voksen, selvstendig mann, en far, sitter og gråter som et barn. Jeg prøver å trøste ham og roe ham ned, og plutselig åpner han seg.
Det viser seg at han ofte fikk juling da han var liten, for den minste ting: for å spille fotball, for å søle på klærne, for en blekkflekk i skriveboka Både moren og faren slo ham.
Da jeg ble voksen, sluttet de å slå, men jeg fikk aldri høre et eneste godt ord fra dem, forteller han. Jeg fullførte yrkesskolen med toppkarakter.
Ja vel, det er bare yrkesskole. Du skal jo på høyskole, sa de. Og Arne gikk videre selv om han egentlig ikke hadde bruk for det.
Han kjøpte leilighet.
Det er jo bare femti kvadratmeter, sa de.
Foreldrene hans kritiserte ham, selv om de selv bodde på tretti kvadrat.
Han giftet seg.
Hun er så tynn og liten, kan hun føde barn?
Så fikk vi barn.
Gudene vet hvem dette barnet er, det er ikke noe fra oss der! sa de.
Til slutt skjelte de ham ut for ikke å lage selskap på deres egen bryllupsdag.
Utakknemlige sønn!
De dømte ham. Og så, der i sofaen, spør Arne meg:
Er jeg virkelig så dårlig menneske at ingen kan elske meg? Jeg svarer at noen mennesker klarer bare ikke å elske. Han har vært uheldig som vokste opp med sånne foreldre. Men nå har han meg og datteren vår. Vi elsker ham, veldig høyt. For han er den beste i verden.
Ser du ikke hvor lykkelig datteren din er når du kommer hjem fra jobb? Og Arne tenker på hvordan øynene hennes lyser opp hver dag han kommer inn døra, og han roer seg. Og etterpå smiler han igjen.