Nærmere kommer du ikke
Solveig og datteren hennes, Liv, steg av bussen i utkanten av bygda. Sola gjorde sitt beste for å trenge gjennom de grå snøskyene, kulda bet i kinnene, og den hvite snøen blendet nesten så mye at Liv knep øynene hardt sammen.
Mamma, hvorfor bor det ingen i det huset der? spurte Liv da vi passerte det som kanskje var det eneste fraflyttede huset i hele grenda.
Der bodde det ei gammel dame før, svarte jeg. Jeg så aldri at noen slektninger kom på besøk til henne. Hun ble hundre og to år gammel før hun døde. Hun fyrte ovnen selv, men naboene turte å gå i butikken og hente vann for henne. De satte igjen mat eller en bøtte vann på trappa, og neste dag var enten pengene eller bøtta borte. Vi jentene hjalp også av og til.
Kunne jo vært noen som stjal maten eller pengene, utbrøt Liv overrasket.
Nei da, det var ingen som turte. Folk sa hun var ei heks, og var litt redde henne. En gang ble ikke matvarene tatt inn fra trappa, og da skjønte alle at hun var død. Allikevel tok det tid før noen turte å gå inn i huset. Etter det har det stått tomt.
Var hun virkelig en heks, da?
Det er bare folkesnakk. Hun var ei gammel dame. Ingen visste hvor gammel hun egentlig var noen sa to hundre, andre tre hundre. Men bygdeprotokollen viste at hun var hundre og to da hun døde.
Liv ble stille og tenksom. Vi hadde for lengst passert det gamle huset. Resten av bygda lå der velholdt, alle tunene var nedsnødd, men fint måkt.
Kanskje ingen tør å bo der nå, siden folk er redde? Liv klarte ikke helt å glemme historien om den gamle.
Jeg la merke til min egen mor, Ingrid, som stod ute og ventet foran huset vårt.
Der er bestemor, Liv! Løp til henne, sa jeg glad og lot beina gå fortere.
Besta! ropte Liv, og sprang rett inn i armene hennes. Mamma bøyde seg ned, klar til å fange barnebarnet sitt i favnen.
Jeg vokste opp her på bygda, og det var alltid noe eget, nesten som å senke skuldrene og puste fritt, hver gang jeg kom hjem.
Mamma! ropte jeg og kastet meg rundt henne. Hun holdt meg fast med den ene armen, og Liv med den andre.
Jeg hadde på følelsen at dere kom, så jeg har bakt boller. Jeg har ventet hver lørdag, gått ut for å se etter dere. Hva står vi her ute for? Kom inn, det er kaldt.
Huset var varmt og innbydende, det luktet ved, boller og noe annet jeg ikke helt kunne sette ord på; en slags lukt som hadde trukket inn i hvert eneste treverk og hver eneste gardin gjennom årene. Alt var slik det alltid hadde vært. Det føltes så utrolig trygt.
Så bra dere kom! Skal dere bli lenge? spurte mor forsiktig.
Vi må hjem søndag kveld, svarte jeg. Liv ble syk i jula, og så ble Even (mannen min) syk, så det ble ikke noe av ferien. Så dro vi nå, Even måtte jobbe.
Jeg så mamma hadde blitt eldre, ikke så rart etter at pappa døde for to år siden. Hun var enda yngre enn ham. Livet her ute var ikke lett.
Nå skal jeg få mat på dere, dere må være sultne etter reisen, sa mamma mildt. Hun forsvant inn på kjøkkenet, som var adskilt fra stua med en stor gråsteinsovn. Liv trippet etter henne som en hale.
Mamma dekket bordet, sakte og nøye. Liv og jeg ville helst spise alt med én gang, men etter noen biter ble vi trette. Liv begynt å gjespe og la seg inn til besta.
Du er vel sliten etter reisen, veslejenta mi. Så stor du har blitt! Snart er du like høy som meg. Kom, så skal jeg legge deg, sa mamma og tok henne med seg til alkoven. Der hadde jeg sovet som barn. Stua hadde bare én stor del, og skulle det skjermes, så dro vi for et forheng eller satte opp et skap.
La henne sove litt. Du kan fortelle meg hvordan dere har det, sa mamma da hun kom tilbake.
Jo, det går egentlig bra, svarte jeg. På rutebilstasjonen traff jeg Karen borte fra nabobygda. Hun kalte meg Astrid hele tiden, selv om jeg sa jeg het Solveig. Hun mente jeg lignet tanten min så mye. Har du bilder av henne?
Har vist deg det mange ganger, svarte mamma og så bort.
Men jeg vil se flere, insisterte jeg.
Vel, da, sa hun og hentet en gammel skoeske med bilder.
Bildene var falmet, noen var gule og slitte, andre fargerike, nyere.
Her er du som liten. Og her i femte klasse. Liv ligner deg mye. Og der vet du hvem det er?
Det er meg? Men jeg har aldri sett det bildet før, lo jeg.
Nei, det er min lillesøster, Astrid, tanten din, svarte hun. Se, dere ligner som to dråper vann. Her er hennes siste bilde, fra avslutningsfesten. En skikkelig flott jente.
Jeg ble sittende lenge og se på bildet. Rart, jeg synes ikke jeg ligner deg så mye, sa jeg stille.
Mamma sukk og satte seg nærmere. Kanskje det er på tide å fortelle. Astrid var moren din, Solveig. Jeg har vært redd for å si det.
Moren vår ble gravid seint, og ville ikke ha barnet. Barneromsdører blir stengt, men barn kommer likevel. Astrid var alltid vill etter å komme seg vekk. Etter ungdomsskolen flytta hun til byen, men etter to år kom hun hjem med deg. Du var så liten, vi turte nesten ikke ta i deg. Du sugde ut siste vakt av kraft hos Astrid, nesten.
Etter to dager stakk hun igjen for narkotika. Hun døde av overdose i byen like etterpå. Jeg dro og hentet henne da hun skulle gravlegges. Mamma var for syk.
Mamma ville sende deg til barnehjem, men jeg klarte ikke. Jeg bestemte at jeg ville ta vare på deg. Bygda merket lite; Astrid var bare hjemme noen få dager, ingen snakket. Jordmora skrev deg opp på meg, jeg ble mora di. Astrid kalte deg Aurora men jeg ville du skulle hete Solveig.
Ikke lenge etter kom faren din inn i bildet. Han var soldat, hjemme fra utlandet. Han visste ikke om deg. Da han oppdaget at Også du var hans datter, slo han seg ned her. Etterhvert ble vi gift. Og livet vårt var godt.
Det var derfor jeg aldri sa noe før, sa mamma lavt. Jeg var redd for at du ikke ville tåle sannheten. Men det er bedre at du får høre det fra meg, ikke rykter. Sant skal være sant. Jeg har alltid elsket deg som min egen. En sier vel: «Den som gir deg kjærligheten, er din egentlige mor.»
Nyheten slo pusten ut av meg. Hele livet hadde vært bygget på en løgn!
Jeg reiste meg og gikk mot døren.
Hvor skal du? ropte mamma bak meg.
Jeg trengte å være alene. Ute slo kalde vinddrag mot ansiktet, og inni hodet boblet tankene. Hvordan kunne jeg noen gang tilgi? Moren min narkoman, død av overdose. Bare tanken gjorde meg kvalm. Og hva med faren? Hva om han heller ikke var min egen?
Men var det egentlig så ille? Hadde ikke mamma Ingrid alltid vært der? Hun hadde valgt meg, oppdratt meg, elsket meg. Og hun hadde aldri behøvd det. Kanskje det ikke spilte noen rolle hvem som hadde født meg. Barnehjem kunne det blitt, men jeg fikk et hjem. Hun var min mamma.
Kald og sliten snek jeg meg inn igjen. Mamma satt akkurat som før.
Unnskyld, hvisket jeg og la armene rundt henne. Du er mammaen min. Jeg elsker deg.
Unnskyld for at jeg tidde så lenge, svarte hun mykt.
Hvorfor sitter dere i mørket? ropte Liv da hun krøp ut fra alkoven. Oi, så pen du var, mamma!
Mamma pakket sakte bildene bort, la dem i esken.
Bestemor, jeg rakk ikke å se alle! Klaget Liv.
Det har ingen hast. Se heller på oss mens vi er her.
Den natten fikk jeg ikke sove. Senga knirket da mamma snudde seg. Jeg gikk bort til henne.
Sover du ikke?
Legg deg hit til meg, det er kaldt på gulvet, sa hun og løftet på dyna. Jeg smøg meg inntil henne; alt var trygt som da jeg var liten.
Er du lei deg, jenta mi? spurte hun mykt.
Nei, sa jeg. Du er den eneste mammaen jeg trenger. Astrid var din søster du er min mor.
Vi hvisket lenge sammen før jeg gikk tilbake til senga mi. Sov godt, du er verdens beste mamma, sa jeg og trakk teppet godt omkring henne, akkurat slik hun pleide å gjøre for meg.
Dagen etter stod mamma og vinket oss av gårde til bussen. Ikke vær lei deg, vi kommer snart igjen! ropte jeg og klemte henne en siste gang og dro inn den kjente lukta av hennes ullgenser.
Kom, før du fryser, sa jeg og fulgte Liv inn på bussen. Da vi kjørte ut på veien, så jeg mamma stå igjen, med tårer i øynene.
Sånn fikk jeg i en alder av trettitre vite at mammaen min døde før jeg kunne huske henne, og at storesøsteren til mamma faktisk var den som ga meg oppveksten. Først ble jeg sint for løgnen. Men etterhvert forstod jeg: Kjærlighet betyr alt. Mamma var ikke den som fødte meg. Mamma var den som valgte å bli det. Nærmere kommer du ikke.
