2 år har gått siden datteren forsvant fra livet mitt, og jeg nærmer meg snart sytti år.
Jeg har ikke hørt et ord fra henne siden den dagen. Hun har kuttet kontakt, og jeg sitter igjen med tomrommet som har vokst seg større for hvert år som har gått.
Naboen min, Helga Kristiansen, er kjent i hele bygården. Hun er 68 år og bor alene. Av og til går jeg innom med en kopp te og noe søtt bare som en vennlig gest. Helga er en godhjertet, veloppdragen kvinne som alltid har et smil om munnen, og hun elsker å snakke om turene hun og den avdøde ektemannen tok sammen. Hun snakker sjelden om sin egen familie, men før de siste høytidene, da jeg kom med en liten godbit, bestemte hun seg for å fortelle meg sannheten. Det var første gang jeg hørte en historie som fortsatt får hjertet mitt til å knipe.
Da jeg kom inn, var Helga ikke i humør. Vanligvis livlig, satt hun den kvelden stille og stirret på et punkt i rommet. Jeg spurte ikke om noe, bare helte te, satte frem en liten skål med pepperkaker og satte meg ved siden av henne. Hun satt i taushet så lenge som om hun kjempet med seg selv, før hun endelig pustet ut:
To år Ingen telefonsamtale, ingen brev. Jeg prøvde å ringe, men nummeret finnes ikke lenger. Jeg vet ikke hvor hun er.
Hun ble stille. Det var som om årtier fløy forbi i et blikk. Så, som om en sluse hadde åpnet seg, begynte Helga å snakke.
Vi hadde et lykkelig liv. Jeg og Eirik giftet oss unge, men vi skyndte oss ikke med barn vi ville først ha tid for oss selv. Hans jobb ga oss muligheten til å reise. Vi lo mye, bygde et hjem sammen. Eirik laget selv vårt lille rede en romslig leilighet i sentrum av Trondheim. Det var drømmen hans.
Da datteren, Synnøve, ble født, fikk Eirik nytt liv. Han bar henne i armene, leste eventyr og viet hver eneste minutt til henne. Jeg så på dem og tenkte: Jeg trenger ingenting mer. Men for ti år siden døde Eirik. Han var lenge syk, og vi kjempet til siste pust, men alt vi hadde spart, ble brukt på behandlingen. Så ble det stille. En tomhet som føltes som om hjertet ble revet ut.
Etter farens død trakk Synnøve seg tilbake. Hun flyttet til egen leilighet. Jeg protesterte ikke hun er voksen, la henne leve sitt liv. Hun besøkte meg, vi snakket, alt virket normalt. Men for to år siden kom hun og sa rett ut at hun ville ta opp et boliglån og kjøpe en egen bolig.
Jeg sukkret og svarte ærlig: Jeg kan ikke hjelpe. Det er nesten ingenting igjen av sparingen vår alt gikk til behandlingen. Pensjonen min rekker bare til strøm, oppvarming og medisiner. Da foreslo hun å selge leiligheten vår. «Jeg kjøper en ettromsleilighet på landet, og resten av pengene går til første innskudd på lånet ditt», sa hun.
Jeg klarte ikke. Det handler ikke om penger, men om minner. Hver vegg, hvert hjørne Eirik bygde det selv. Dette er hele livet mitt. Hvordan kan jeg gi det bort? Hun ropte at faren hadde gjort alt for henne, at leiligheten uansett ville bli hennes, at jeg var egoistisk. Jeg prøvde å forklare at jeg bare ønsket at hun en dag skulle komme tilbake og huske oss Men hun lyttet ikke.
Hun slo døren i ansiktet på meg og gikk. Siden den dagen har det vært stille. Ingen samtaler, ingen gratulasjoner. En dag hørte jeg fra en venninne at Synnøve likevel hadde tatt opp boliglån og nå jobbet på to jobber uten pause. Ingen familie, ingen barn. Til og med venninnen hadde ikke sett henne på et halvt år.
Jeg sitter igjen og venter. Hver dag ser jeg på mobilen, håper på et varsel. Men den er stille. Nummeret er tydeligvis endret. Kanskje vil hun ikke se meg lenger. Kanskje tror hun jeg har sviktet henne. Men jeg er snart sytti. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan bli sittende i denne leiligheten, hvor mange kvelder jeg skal tilbringe ved vinduet i håp. Jeg forstår fortsatt ikke hva jeg gjorde som såret henne så dypt.
