Jeg har oppdratt tre gutter. De som har hatt fire menn i hus, forstår kanskje hva jeg mener. Jeg klarer ikke å forstå hvordan det går an at det ikke er klart middag eller kveldsmat hjemme, eller at ting ligger slengt rundt i hele leiligheten. Nå er jeg 52 år gammel, og jeg har alltid ment at en kvinne burde skape et hjem som er trygt og behagelig for mannen, et sted han kan vende tilbake til. Men jeg tror ikke at svigerdatteren min ser på det på samme måte.
For to år siden bestemte min eldste sønn seg for å gifte seg, og ni måneder senere fikk de en liten datter. Sønnen min var da 28, og svigerdatteren min, Ingrid, var nettopp blitt 20 og studerte fortsatt. Hverken alderen eller at hun fortsatt studerte skremte sønnen min.
Da Ingrid gikk gravid, hadde hun svært vanskelige dager. Hun sendte sønnen min stadig i butikken, helst flere ganger om dagen. Først ville hun ha epler, så appelsiner, og deretter blomster. Sønnen min sa aldri imot og innfridde alltid ønskene hennes. Vi trodde alt kom til å endre seg etter barnet kom, men det gjorde det ikke.
Hun fødte, ammet datteren deres i to måneder, og så var det slutt. Etter det fortalte hun sønnen min at hun var utslitt etter mange søvnløse netter, og at hun måtte få hvile. Sønnen min har alltid vært tålmodig og omsorgsfull, så han ba meg pent om å være litt til stede og hjelpe til. Jeg kunne jo ikke si nei.
Mens jeg passet barnebarnet mitt, var Ingrid ute hele dagen på ulike salonger. Når hun kom hjem, hadde hun ikke energi til å lage middag til sønnen min som hadde kommet hjem fra jobb. I en hel uke ble jeg sittende og passe barnebarnet mitt. Ingrid sov gjerne til lunsj, og ordnet bare hverdagen etter eget ønske. Alt ansvar ble lagt over på meg.
Etter en måned orket jeg ikke mer og sa tydelig ifra at jeg måtte hjem til mitt eget hus. Ingrid ble selvsagt misfornøyd. Jeg forsto jo at hun fortsatt er veldig ung og kanskje ikke helt selvstendig, så jeg besøkte dem av og til. Men jeg likte ikke det jeg så rot overalt og et kjøleskap som mer eller mindre var tomt.
Hun orket ikke engang å lage mat til sitt eget barn. Jeg har selv oppdratt tre gutter, og har aldri vært vitne til et sånt ansvarsløst opplegg. Sønnen min har alltid hatt skikkelig mat hjemme. Forrige måned hadde han bursdag. Jeg tenkte at jeg skulle overraske dem og håpet Ingrid ville lage noe hyggelig. I stedet bestilte hun pizza og sushi.
Jeg klarer ikke å forstå sønnen min hvorfor han godtar dette, og hvorfor han har valgt en slik kone. Kanskje det er fordi de aldri bodde sammen før de giftet seg, han visste vel ikke hvordan hun egentlig var. Jeg ser at dette sliter på ham, men han sier ingenting til henne.
Jeg grubler stadig på om det finnes en måte å få henne til å oppføre seg mer som kone og mor. Samtidig er jeg redd for at sønnen min skal bli såret eller irritert hvis jeg blander meg. Jeg skjønner at jeg må støtte hans valg, men det er ikke lett å stå på sidelinjen og se på uten å reagere. Er alle svigerdøtre sånn?
Hva ville du sagt til en kvinne i min situasjon? Bør hun ta en prat med svigerdatteren?
Nå, etter alt dette, har jeg lært én ting: Det er ikke alltid mødre og svigerdøtre ser likt på hvordan et hjem skal være. Jeg må øve meg på å slippe taket, stole på sønnens valg, og heller støtte ham når han virkelig trenger det.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
