Du, jeg må bare fortelle deg om det som skjedde her hjemme i Oslo altså, jeg har knapt fått igjen pusten. Tenk deg: du våkner lørdag morgen til at ringeklokken på døra hyler som et brannalarmen. Klokka er sju, jeg hadde akkurat gledet meg til å endelig få sove ut etter den maratonen med kvartalsregnskapet. Jeg titter søvnig på porttelefonen hvem står der om ikke Silje, søstra til Stian. Ansiktet hennes kunne jage en moose på flukt, og bak står tre bustete unger som dupper frem og tilbake.
«Stian!» ropte jeg ut i stua uten å ta av røret. «Din familie. Dette er ditt bord.» Han kommer ruslende ut fra soverommet, halvveis i bokseren feil vei du vet, typisk Stian. Han skjønner straks at jeg er på bristepunktet når det gjelder tålmodighet med hans slekt. Mens han forsøker å fomle frem noen unnskyldninger i dørtelefonen, står jeg allerede i gangen, armene krysset.
Denne treromsleiligheten min, midt i sentrum jeg har slitt for hver eneste krone for å kjøpe og nedbetale det lånet. Nå har jeg ikke tenkt å la hvem som helst overta her. Men plutselig står hele bølingen der: Silje som ikke engang sier hei skubber meg til siden med rumpa som om jeg var en kommode.
«Åh, takk og lov at vi kom frem!» sukker hun, slipper bagene rett på det italienske flisgulvet mitt. «Ingrid, hvorfor står du der i døra sett på vann, ungene er skrubbsultne.»
«Silje…» prøver jeg med så rolig stemme jeg kan, mens Stian trekker seg sammen som en skilpadde. «Hva er det egentlig som skjer?»
«Har ikke Stian sagt noe?» svarer hun med store uskyldige øyne. «Vi har full oppussing! Alt skal rives, rør skal byttes, gulv opp det går ikke an å bo hjemme nå, støv overalt. Vi blir her en uke. Dere har jo god plass, der inne på herskapsleiligheten din tåler dere en uke med besøk?»
Jeg sender Stian et drepende blikk, han studerer lydplanken i taket nøye, sikkert med dødsangst. Jeg gjentar: «En uke. Sju dager. Dere fikser egen mat. Ungene løper ikke rundt aldri nærmere arbeidspulten min enn én meter. Og det skal være stille etter ti.»
Silje bare blåser oppgitt. «Herregud så streng du er, Ingrid. Skjønner nå hvorfor folk sier Oslo-folk er småsure! Jaja, men hvor skal vi ligge? Håper ikke det er på gulvet?»
Så, ja, da var helvete i gang.
En uke ble til to, så tre. Leiligheten som jeg møysommelig har pusset opp med min interiørdesigner, begynte å ligne på et busskur. Det lå alltid hauger av skitne sko på gulvet, jeg snublet i sandaler og vinterstøvler om hverandre. Kjøkkenet så ut som et ungdomsfestlokale: fettflekker på benken, smuler og søle overalt. Silje oppførte seg ikke som en gjest, men som om hun eide stedet.
En kveld river hun opp kjøleskapet og proklamerer: «Du, Ingrid, kjøleskapet er jo tomt! Ungene trenger jo yoghurt, og jeg og Stian skal spise kjøtt. Du tjener jo godt, du kan jo ta vare på familien?»
«Du har vel kort, og det finnes butikker og foodora leverer hele døgnet,» sier jeg tørt, uten å løfte blikket fra PCen.
«Gnien,» mumler hun og smeller igjen kjøleskapsdøra så glasset skrangler. «Du tar jo ikke med deg pengene i grava!»
Men det virkelig kokte over da jeg kom hjem tidlig fra jobb en dag og fant niesa mi i senga mi. Den store hoppet på madrassen som jeg betalte like mye for som en bruktbil, mens den lille tegnet på veggen. Med min Tom Ford-leppestift. Limited edition.
«Ut! Nå!» KNURRET jeg, og ungene føk ut som padder på våt asfalt.
Silje kom stormende. Så på leppestiften og de ramponerte tapetene, og fnøs: «Jammen, det er jo bare kids! Streken vasker du bort. Leppestift er bare fett. Du får kjøpe ny blir ikke fattig av det. Forresten, oppussingen trekker ut, så vi blir til sommeren. Dere har jo nok plass, og det blir litt liv i kåken!»
Stian bare sto som et slips ved siden av og hadde ikke puls.
Jeg orker ikke krangle måtte bare gå på badet for å telle til ti. Og da Silje gikk i dusjen og dumpet mobilen på kjøkkenbordet, kom det et varsel på skjermen jeg ikke klarte ignorere. Jeg smugkikket, men meldingen lå der åpent:
«Silje, pengene for neste måned er overført. Leietakerne stortrives, vil gjerne bli til august!»
Rett etter kom Vipps-meldingen: «+35 000 kr».
Der datt brikkene på plass. Ingen oppussing, ingen kaos hjemme. Hun hadde leid ut leiligheten sin sikkert på Finn eller airbnb for å tjene lettjente penger, mens hun og ungeflokken levde livets glade dager gratis hos oss. Alt av mat, strøm og hygge og et solid overskudd i lomma.
Jeg tok bilde av skjermen hennes. Henda mine var rolig, men tankene mine iskalde.
«Stian, kan du komme til kjøkkenet?» sa jeg.
Han kastet ett blikk på bildet, så ble han knallrød før han ble helt hvit.
«Ingrid, det er sikkert en misforståelse…»
«Misforståelsen er at du ikke har sparket ut søstra di selv,» sa jeg saklig. «Du har to valg. Enten er de ute før lunsj i morgen, eller så drar du med dem.»
Han stirret. «Men hvor skal de dra?»
«Null problem, de kan finne seg et hotell hvis de savner fasiliteter. Eller bo under Ullevaal bru for min del.»
Neste morgen sa Silje hun skulle på shopping hadde funnet seg «noen nydelige sko» (selvsagt for utleiepengene). Ungene ble igjen med Stian.
Jeg ventet til døra smalt igjen bak henne. Så sa jeg: «Stian, ta med barna og gå i Frognerparken. Vær lenge borte.»
«Hvorfor det?» spurte han.
«Fordi nå skal det utføres karantenetiltak mot parasitter.»
Så snart de var ute, ringte jeg låsesmed, så politiet. Nå var det slutt på snillhet.
Mens låsesmeden byttet låsen, hørte jeg ekkoet av Stians spørsmål fra kvelden før. Nei her var ingen feil, bare kald, hard nødvendighet.
Låsesmeden, en voksen kar med Skien-dialekt og marineanker på underarmen, så på meg. «Du valgte jo den tøffeste låsen, så hit kommer de ikke lenge.»
«Akkurat det jeg trenger,» svarte jeg.
Betalte 1800 kroner på Vipps litt pricy, men så verdt det for roen min. Så fylte jeg svarte søppelsekker, de virkelig solide på 120 liter med alt, fra Siljes BHer til ugle-strømpebukser, random bamser og kaotisk kosmetikk. Ingen organisering, bare brutalt. Alt skulle ut. Etter førti minutter var det en liten haug svarte sekker og to kofferter på oppgangen.
Plutselig kom politibetjenten, ung og støl i blikket. Jeg viste ham skjøtet og legitimasjonen min. «Det er min leilighet. Bare jeg er folkeregistrert her. Og straks prøver noen å ta seg inn ulovlig, så jeg ønsker å anmelde forsøk på innbrudd.»
«Slekt?» spurte han lett.
«Ex-slekt,» lo jeg. «Arveoppgjøret har fått et nytt nivå.»
Så dumpet Silje ut av heisen med handleposer fra Steen & Strøm lykkelig, men bleknet totalt da hun så de svarte sekkene og meg ved døra med politiet.
«Hva… Ingrid, har du mista det? Dette er tingene våre!»
«Riktig det er deres ting. Plukk dem opp og dra. Hotellet er stengt.»
Hun prøvde å løpe mot døra, men politimannen stilte seg imellom «Bor du her? Har du adresse her?»
«Vi er familie! Besøk! Hvor er Stian? Han skal få høre!»
«Ring du bare,» sa jeg tørt. «Men han svarer ikke. Han er opptatt med å forklare barna hvorfor moren deres er så driftig.»
Hun ringte ingen svar.
«Du har ikke rett til dette! Vi har oppussing, vi har hjemløse barn…» skrek hun mens hun kastet skoesken i gulvet.
«Slutt å lyv,» svarte jeg og tok et skritt mot henne. «Hils forresten Marina. Og spør om August fortsatt er aktuelt for utleie.»
Hun mistet munn og mæle, sto der som en fisk på land. «Hvordan…»
«Man må låse mobilen sin når man driver business! Så: Nå plukker du sakene dine og forsvinner. Hvis jeg ser deg eller barna dine nærmere enn én kilometer her, går jeg rett til Skatteetaten. Underslår du leie og unndrar skatt det kommer til å svi. Og jeg anmelder deg for tyveri gullringen min er borte, og du vet den sikkert dukker opp i en av sekkene dine om politiet går gjennom dem…»
Gullsmykket lå jo i safen, men det visste ikke hun. Hun ble askegrå i ansiktet.
«Du er en jævla bitch, Ingrid. Gud får dømme deg.»
«Gud har fullt opp. Men jeg har endelig ledig kapasitet. Og leiligheten min også.»
Hun samlet sekkene sine, bannet og forsøkte febrilsk å fikse taxi på mobilen. Politimannen sto der halvkjedet, men så fornøyd ut med å slippe rapport.
Da heisdøra lukket seg bak henne og drømmene hennes var dumpet i første etasje, nikket jeg til politiet.
«Tusen takk for hjelpa!»
«Bare å si fra men du burde egentlig bare kjøpe enda sikrere lås neste gang.»
Jeg gikk inn. Den nye låsen klikket dyp og solid. Det luktet grønnsåpe fra kjøkkenet der renholdet nettopp var ferdig. Alt var unders kontroll.
Stian kom slukøret to timer senere, alene. Ungene overlevert til Silje nede. Han gikk forsiktig rundt som en katt i ny butikk.
«Ingrid… hun dro.»
«Så bra.»
«Hun ropte og busta om deg…»
«Vet du hva? Rotter skriker alltid når de blir kastet ut av skipet.»
Jeg satt på kjøkkenet, drakk rykende fersk kaffe fra favorittkoppen. Ingen barnehender hadde tegnet på veggene, alt var rent. Kjøleskapet fullt av bare mine varer.
«Visste du om utleia?» spurte jeg rolig.
«Nei! Jeg sverger, Ingrid! Hadde jeg visst…»
«Du hadde holdt kjeft, du,» konstaterte jeg. «Dette var siste gangen. Når din familie prøver seg igjen, står kofferten din ved siden av sekkene deres. Er vi klare på det?»
Han nikket kjapt. Visste jeg ikke tulla.
Jeg tok en god slurk kaffe. Den var perfekt.
Varm, sterk, og viktigst av alt drukket i den salige stillheten i mitt helt eget hjem.
Kronen sitter som støpt.
