Fra pensjonen pleier Ingrid Haug, bortsett fra de uunngåelige fellesutgiftene og storhandelen på tilbud, å unne seg en liten luksus en pose kaffebønner. Bønnene er allerede brent, og når hun klipper av hjørnet på posen, sprer den seg en himmelsk duft i kjøkkenet. Lukten må nytes med lukkede øyne, aller helst i stillhet, så kun duften fyller sansene og tryller fram små mirakler! Sammen med den gode aromaen kjenner hun ny styrke i kroppen, og gamle drømmer fra ungdomstiden stiger opp om fjerne land, havets brus, tropiske regnskyll, gåtefulle lyder i grønne jungler og dyrelys fra ukjente dyr mellom lianene…
Hun har aldri sett slikt i virkeligheten, men husker ennå historiene faren fortalte. Han var ofte på ekspedisjon i Sør-Amerika og brukte å fortelle unge Ingrid om eventyrene sine i Amazonas-dalen, alltid med en kopp sterk kaffe i hånden. Og akkurat denne lukten minner henne alltid om ham den magre, solbrente utforskeren.
Ingrid visste alltid at foreldrene ikke var hennes biologiske. Helt siden hun tre år gammel, foreldreløs etter krigen, ble funnet av en kvinne som ble hennes mor for livet. Så rullet livet videre skole, utdanning, jobb, ekteskap, en sønn, og nå: ensomhet. Sønnen, Stein, bestemte seg for over tjue år siden for å flytte til Stockholm på oppfordring fra kona, og levde der bra med sin familie. Han besøkte Oslo kun én gang på alle disse årene. De ringtes ofte og han sendte hennes penger jevnlig, men hun brukte dem ikke, bare satte alt på en egen konto. Opp gjennom årene hadde det samlet seg en betydelig sum, alt dette skulle gå til sønnen. En dag…
Ofte tenkte Ingrid at hun hadde hatt et godt liv, fullt av omsorg og kjærlighet, men det føltes som noen andres liv. Hadde det ikke vært for krigen, ville hun hatt en annen familie, andre foreldre, et annet hjem. Kanskje ville også skjebnen vært annerledes. Hun husket ikke de biologiske foreldrene, men i minnene var det alltid en liten jente, jevnaldrende, som alltid holdt henne i hånden de første årene. Helle het hun. Hun kan fortsatt høre kallenavnene: «Helle-mor, Ingrid-vår!» Var de søstre? Nære venninner?
Tankene ble avbrutt av et diskret pling fra mobilen. Hun så på skjermen pensjonen var kommet inn på kontoen! Det passet bra, kaffe var det siste hun kokte i går tidlig. Støttende på stokken, forsiktig for å unngå høstpølene, gikk hun mot nærbutikken.
Ved inngangsdøren satt en liten gråstripet katt, som så forsiktig på forbipasserende og glassdøren. Det stakk litt i hjertet: «Stakkar, fryser og sikkert sulten. Skulle tatt deg med hjem, men hvem har du etter meg? Og meg er det vel ikke mye igjen av…» Medlidenheten vant, så det ble en billig pose kattemat i tillegg til kaffen.
Ingrid åpnet forsiktig posen og la mat i et plastbrett på bakken. Katten satt tålmodig, øyne som tindret av takknemlighet. Da åpnet butikkdøren seg på vidt gap, og en kraftig kvinne kom ut, ansiktet var hardt og utålmodig. Uten et ord sparket hun bort matbrettet så geléen sprutet utover fortauet:
Hvor mange ganger må man si i fra? Mate dyr her er ikke lov! bjeffet hun, og forsvant irritert inn igjen.
Katten, alltid på vakt, begynte å samle opp biter fra bakken, og Ingrid kjente de første smertene fra et kommende migreneanfall. Hun skyndte seg til bussholdeplassen for å kunne sette seg. Fingrene fomlet desperat i lommen etter tabletter, uten hell.
Smertebølgene tok ikke hensyn: hodet verket, synet ble svart og en svak stønn kom fra brystet. Da kjente hun en mild hånd på skulderen. Med nød åpnet hun øynene en ung jente så bekymret på henne.
Går det bra, bestemor? Skal jeg hjelpe deg?
I veska. Ingrid beveget armen svakt. Der er en pakke kaffe. Åpne den, vær så snill.
Hun bøyde seg over posen, lot duften fylle lungene én, to ganger. Smerten slapp ikke helt, men lettet.
Takk, jenta mi. hvisket Ingrid.
Jeg heter Solveig. Men det er katten du skal takke, smilte jenta. Hun satt hos deg og mjauet så høyt at alle la merke til deg!
Og takk til deg, min lille venn. Ingrid klappet den gråstripete katten, som hadde slått seg ned på benken ved siden av henne.
Hva skjedde? spurte Solveig medfølende.
Migreneanfall, jenta mi. Ble opprørt… sånn er det noen ganger, innrømmet Ingrid.
Jeg følger deg gjerne hjem. Det er tungt alene…
Bestemor får ofte migrene hun også, fortalte Solveig, da de satt inne hos Ingrid, med svak kaffe og kjeks. Egentlig er hun oldemoren min, men jeg kaller henne bestemor. Hun bor på landet, sammen med min mor og far. Jeg går på sykepleien her i Oslo. Hun kaller meg «jenta mi», akkurat som du. Og du likner sånn på henne at jeg nesten trodde du var henne! Men har du noen gang prøvd å lete etter slektningene dine, de ekte?
Nei, Solveig, hvordan skulle jeg funnet dem? Jeg husker nesten ingenting. Ikke etternavnet mitt en gang, eller hvor jeg egentlig kom fra. Kun navnet. Husker bare bombing, da vi flyktet i vogn, så tanks… Jeg løp, løp uten å forstå hvor. Redsel, hele livet. En kvinne tok seg av meg, jeg kalte henne for mor, og hun var alt for meg. Etter krigen kom mannen hennes hjem, han ble min beste far. Fra mitt egne kun navnet igjen. Min ordentlige familie døde nok under de bombene. Mamma og Helle…
Hun merket ikke at Solveig stivnet, blikket hennes blått og stort.
Ingrid, har du et fødselsmerke på høyre skulder, som likner et blad?
Ingrid satte kaffen fast i halsen, katten kikket storøyd på henne.
Hvordan vet du det, jenta mi?
Bestemor har akkurat det samme. Solveig senket stemmen. Hun heter Helle. Hun klarer ikke snakke om sin tapte tvillingsøster, «Ingrid». Forsvant under bombingen, da de forsøkte å evakuere. Da veien ble kuttet av fiender, måtte familien snu hjem igjen, og overleve okkupasjonen. Ingrid forsvant, uansett hvor mye de lette
Hele morgenen gikk Ingrid urolig. Hun gikk fra vindu til dør, ventet på besøk. Katten, som hun nå kalte Margrete, gikk ikke et skritt fra henne og kikket bekymret opp på ansiktet hennes.
Ikke vær redd, Margrete, alt går bra, beroliget hun katten. Bare hjertet banker litt
Endelig ringte det på døren. Ingrid åpnet.
To eldre kvinner så håpefullt på hverandre blå øyne, sølv i krøllene og smil blandet med tårer. Speilbildet gjennom et halvt århundre.
Endelig pustet gjesten lettet ut, smilte og omfavnet henne:
Hei, Ingrid-vår!
Og på dørstokken, med gledestårer i øynene, sto endelig familien.
Nå vet jeg at alt det gode jeg ga og fikk i livet, var mitt likevel. Og at mirakler kan skje selv etter mange ensomme år.
