Fremmed brud.
Valdemar var en kar alle skulle ha tak i! Han hadde aldri satt inn annonser i aviser eller prydet tv-skjermen, men navnet og nummeret hans gikk fra munn til munn, sånn som sladder gjerne gjør det i små norske byer. Skal du ha konfransier på festivalen? Null stress! Lede en rund bursdag eller et bryllup? I orden! Han hadde til og med vært toastmaster på barnehagens sommeravslutning, og sjarmerte både ungene og mødrene deres!
Det hele begynte ganske enkelt. En kompis giftet seg, men han hadde vært så heldig å bestille en toastmaster som på den store dagen rett og slett ikke dukket oppviste seg at karen hadde gått på en heidundrende fyllekule. Ingen tid til å finne en ny, så Valdemar tok mikrofonen.
På skolen drev han med teater, han var fast medlem i dramagruppa og Korklaget. På universitetet var han selvfølgelig stjerne både i Studenterscenen og Quizkampen. Hans første improviserte innsats ble en braksuksess, og før kvelden var omme, spurte to andre par om han ikke kunne holde styr på deres tilstelning også.
Valdemar fikk fast jobb på et forskningsinstitutt, men lønna var ikke nok til å betale overpris for Ostehøvel fra Jernia engang. Derfor tenkte han at han like gjerne kunne fortsette med å så godt betalte morooppdrag ved siden av. Pengene rullet inn, og etter hvert overgikk inntektene fra selskapslivet statsansattelønna hans med en faktor på ti.
Etter ett år tok han grep, sluttet i det offentlige, brukte oppsparte kroner på skikkelig lydutstyr, og startet Enkeltpersonforetak. Offisielt kom han inn i underholdningsbransjen og skjønte at han trengte flere ben å stå påså han begynte å ta sangtimer. Han hadde jo både sangstemme og gehør i orden. Plutselig var han ikke bare en humørfylt konfransier, men også en syngende enog hver tredje kveld var han crooner på en større restaurant ved Karl Johans gate.
Valdemar fylte 30takknemlig for å være både kjekk, solid økonomisk, kjent som DJ, sanger og konfransier, og kunne snu et hvert traust arrangement til en fest. Gift var han ikke, hvorfor skulle han? Damer flokket seg rundt ham, det holdt å vifte litt, så hang de etter ham som rognebærklaser. Men etter hvert så han venner gifte seg og få unger, og begynte sakte å tenke: Hadde ikke vært så dumt med familie og peis, egentlig. Problemet var bare at han ikke fant noen som fristet å slå seg til ro med. Han ønsket ikke de superlettvinte, men énog for alltid.
Jeg burde finne en ungjente og oppdra henne til min egen, og når hun fyller attenGIFTE meg med henne. Så er hun perfekt!
Dette ble et slags prosjekt. Valdemar begynte å takke ja til å lede russetreff og skoleball, i håp om at den rette snart skulle knipse. Men dagens jenter var mer opptatt av TikTok og brukte ironiske øyekast; det var helt feil type. Men Valdemar gav seg ikke, han jaktet, som han selv sa, på den sjeldne uglen. Og plutselig bestemte skjebnen seg for å ha det skikkelig morsomt på hans bekostning.
Alt begynte som vanlig. En dame ringte, sa hun hadde fått nummeret hans av noen bekjente:
Vi trenger en toastmaster til bryllupet vårt. Ledig 17. juni? Fantastisk! Kan vi treffes?
De møttes, og plutselig skjønte Valdemar uttrykket beina sviktet under meg. Hun het Kjersti, luktet godt, så ut som en filmstjerne og var svak i smilet. Ikke bare pen, men oppegående og hele pakka. Han tippet henne til å være rundt 25, kanskje 30, men midt i samtalen nevnte hun at hun hadde vært AUF-leder; minst 40, altså!
De gikk gjennom alle punktene, ble enige og skrev kontrakt, selv om Kjersti syntes det var unødvendig:
Hvorfor det? Jeg stoler jo på deg, du har fått så gode anbefalinger!
Men Valdemar skjønte han måtte holde seg til reglene:
Skatt Øst kan være pirkete. Jeg leverer regnskap, og alt sånt.
Telefonen til Kjersti plinget, melding fra noen:
Å, der er brudgommen! Vil du ha skyss hjem?
Valdemar takket nei, men fulgte henne til utgangen. Vanligvis gjorde han dette for å se kjemien mellom brudeparet. Denne gangen var han ærlig talt på grensen til sjalu. Brudgommen viste seg å være yngre enn både ham og de fleste russebuss-deltakere:
Kjersti, alt ok?
Hun smilte som bare hun kunne, og satte seg i bilen. Jobben din, toastmastern, sa brudgommen og rakte ut hånda:
Forresten, jeg heter Roar. Fikk høre av Sindre at du er best.
Valdemar vurderte i et øyeblikk å dra til Roar, men tok ham bare hardt i hånden:
Valdemar. Hyggelig.
Der og da begynte han å slite med både søvn og nattesvette. Han fant stadig på et eller annet påskudd for å ringe Kjersti: Må bare dobbeltsjekke detaljene til bryllupet, sa han, men egentlig ville han bare høre stemmen hennes. Dagen nærmet seg, og Valdemar var fullstendig på kjøret. Kompisen, som visste om forelskelsen, ertet litt:
Hva med skolejentene dine nå da? Den ideelle hustru-innsatsen uteblir!
Valdemar viftet det bort:
Skolejenter kan dra dit peppern gror! Kjersti er alt jeg trenger!
Jasså, og hvorfor ikke bare si det til henne da?
Nå er du ikke navla! Hun skal jo gifte seg, hun er forelsket. Hvorfor skulle hun bry seg med en idiot som meg?
Roar stakk stadig innom, alltid med smil og en eller annen melding fra Kjersti. Hver gang holdt Valdemar på å ta strupetak på ham (vær så snill, slukk lykken hans!), men han nøyde seg alltid med et: Takk, hyggelig.
Han vurderte seriøst å droppe hele oppleggetbryllupet kunne kjøres av en hvilken som helst DJ! Men da ville han jo aldri se Kjersti igjen Og plutselig var samvittigheten svak.
To dager før bryllupet dukket Kjersti opp i Valdemars leilighetMå bare polere manuskriptet, så alt går på skinner. Kontoret var stengt grunnet oppussing, så det ble hjemme hos ham. Samtalen gled fort fra bryllupsplaner til latter og livsfilosofi, begge var i storslag. Til sist fant Valdemar frem litt Prosecco:
En liten skål for et perfekt bryllup?
Kjersti lo:
Ja takk!
Plutselig, uten å planlegge, kysset han henne. Hun svarte. Alt var gone bananas.
Han våknet opp, forvirret. Satt seg opp i sengen. Hadde han drømt det, eller var dette virkelig den beste natta i hans liv? En snikende duft av Kjerstis parfyme fra naboputen avslørte sannheten. Han ringte Kjersti i mild panikk:
Hei…
Hun svarte helt vanlig:
Hei på deg! Du, sorry at jeg listet meg vekk, men skjønner du, det er kaosbryllupet er jo I MORGEN!
Så det blir bryllup, altså?
Klart det! Hvorfor skulle det avlyses?
Valdemar fikk mark under føttene. Hva? Så likegyldig, liksom? Hvordan kunne hun se brudgommen i øynene etter dette? Skulle han kanskje stoppe bryllupet? Ville han egentlig en sånn isdronning? Jo, ærlig talt. Ja, han ville.
På dagen for bryllupet var Valdemar tidlig ute, dekoratørjentene fniste og hang smilende rundt ham. Og så…
Han trodde knapt sine egne øyne: Kjersti kom løpende.
Jeg stakk fra lunsjen etter vielsen, måtte bare se deg litt før festen, hun smilte bredt, Hvorfor ser du ut som en forvirret elg?
Så du ER gift? Altså registreringen og så stikker du?
Ja, snille du! Skulle jeg ut på byen med ungdommen? Hadde mye heller lyst til å være med deg. Eller er jeg ikke velkommen kanskje?
Med ungdommen, hva mener du? Er det ikke DU som gifter deg?
Kjersti så ut som noen hadde klasket henne med en våt fisk, og så slo latteren ut. En klukkende, befriende latter som smittet Valdemar med god stemning.
Nei! Det er dattera mi, Kine! Hun bor i Bergen, kom hjem for to dager siden, hun ble plutselig alvorlig, Du trodde kanskje jeg var bruden?
Så, to dager før datterens bryllup skulle jeg ligge med en annen? Det tenkte du om meg?
Da skjønte Valdemar det endelig. Kjersti hadde aldri sagt jeg, alltid brudeparet, bruden og brudgommen. Og Roar hadde kun kalt henne Kjersti, aldri Kine, og kun brukt De-form på norsk vis. Hvordan kunne han være så blind? Flaut, rett og slett Men nå måtte han spørre:
Og du? Er du fri?
Hun nikket. Da kom Valdemar med det samme:
Vil du gifte deg med meg? Vær så snill!
Bryllupet ble helt legendarisk, toastmasteren overgikk seg selvgjestene snakket om det i månedsvis. Kine og mannen hennes takket ham varmt:
Tusen, tusen takk! Vi aner ikke hvordan vi skal få takket deg nok!
Det skal jeg ordne selv, Kjersti kom bort til dem, Nå løper dere til limousinen, jeg holder fortet her.
Ryktene om at Valdemar skulle gifte seg med ei dame ni år eldre enn ham selv spredte seg fort i hele slekta. Først var det mange løftede øyebryn, men da de så Kjersti, konkluderte alle:
Hvem ville vel ikke falt for henne?
Og Kjersti og Kine fødte sine barn med to ukers mellomrom, så her var det duket for familieforøkelse og nye eventyr.
