Ikke alt går så glatt for meg, sier Ingrid. Stefen min klager hele tiden.
Hva heter du, kjære? spør mannen som sitter ved siden av henne.
Ingrid! svarer hun. Og du?
Jeg heter Kåre, og jeg skal bo sammen med moren din. Nå er vi du, jeg og mamma én familie!
Kort tid etter flytter moren og Ingrid inn hos Kåre. Stefaren har en romslig treromsleilighet i Oslo, og Ingrid får sitt eget soverom. Kåre er snill, kjøper stadig søtsaker og leker til datteren, men den biologiske faren ringer kun når han vil krangle med moren.
En dag forteller moren at faren har fått en ny familie og har flyttet bort. Ingrid blir såret, for hun elsket ham. Moren kan rope og slå henne i baken, men faren har aldri gjort det. Ingrid husker tydelig at da foreldrene skilte, ropte moren på faren og ville slå ham. En setning sitter fast i minnet hennes:
Ikke tro du er den første som har gitt meg gevir, du har hatt dem lenge som en hjort!
Etter dette pakker moren sammen og flytter inn hos bestemor på landet. Ingrid skjønner ikke hvordan faren kan ha gevir når han er skallet og hårløs på hodet. Mor og far har nå endelig gått fra hverandre.
Kåre er god helt til Ingrid begynner i første klasse. Hun liker ikke skolen, men lager bråk i friminuttene, så foreldrene blir ofte kalt inn. Kåre må noen ganger erstatte moren på møtene. Stefaren tar utdanningen til datteren på alvor og hjelper henne med lekser.
Du er ingenting for meg, så du kan ikke undervise meg! roper Ingrid av og til til onkel Vov, et sitat hun har hørt fra bestemor.
Jeg er faktisk faren din, for jeg er den som gir deg mat og klær, svarer Kåre.
Når Ingrid er ti år, kommer den biologiske faren tilbake til Oslo. Da forstår hun endelig hva «å ha gevir» betyr. Han måtte nok også ha en elsker, derfor forlot han oss, sier moren. Farens opphold får grønt lys fra moren, og han og Ingrid møtes igjen.
Hvordan går det med deg, jente? spør faren.
Ikke så bra, svarer Ingrid. Stefen min skriker alltid.
Hvorfor roper han på deg som om du er ingenting? blir faren sint.
Selv bestemor sier det, men han bryr seg ikke. overdriver Ingrid, fordi Kåre aldri hever stemmen. Hun vil bare at faren skal vise omsorg.
Jeg skal ordne opp, sier faren.
De går en tur i parken og får vite at av alle lekeplassene kan barna bare kjøre i den åttemannsskipet alene, mens de andre attraksjonene krever en voksen. Faren nekter å prøve dem. Ingrid påpeker at bursdagen hennes nærmer seg, og hun drømmer om en ny smarttelefon. Når moren kommer med Ingrid, sier hun at Kåre aldri roper, men faren hører ikke.
Pappa er så gjerrig! sier Ingrid til Kåre. Jeg ville leke, men han lot meg ikke, og han kjøpte meg bare is i parken, ingenting mer. Kåre, du er bedre enn pappa.
Vi fikser farens feil og tilbringer helgen i barnelekelandet, foreslår han.
Planen blir avbrutt fordi Kåre må løpe på jobb for lunsj, så de drar hjem i stedet for til badelandet. Kåre ignorerer også hintet om den nye telefonen.
Pappa, Kåre løy for meg! roper Ingrid gjennom tårer til faren. Han sa vi skulle til barnelekelandet, men han lot oss bare klatre i tauene. Jeg fortjente mer enn det, verken badeland eller smarttelefon.
Selv om det er en ren løgn, får den en magisk effekt på faren, som kjøper Ingrid en billig smarttelefon fordi han ikke har råd til en dyr modell.
Har dere ventet på bursdagen? spør Kåre.
Jeg drømmer om en hund! svarer Ingrid.
Det får du ikke, fordi du må gå turer med den, og du er jo så lat, svarer stefen.
Ingrid får et anfall, ringer faren og roper:
Pappa, vær så snill, ta meg med bort fra dem! Kåre, han bare plager meg og lærer meg.
Samtalen eskalerer, og mens alt dette pågår, sendes Ingrid til bestemor. Moren dukker opp med eiendelene sine og sier at hun skal skilles fra Kåre.
De voksne oppdager Ingrids list. Faren kommer tilbake til sin kone fordi hun er gravid. Nå får Ingrid verken den nye smarttelefonen, en hund eller en katt bestemor tillater ikke engang en katt.
